KAPITTEL 1: PILARER - Side 25-26

I sitt studie Word Studies in the New Testament* forklarer Marvin Vincent, D.D., Baldwin Professor i Hellig Litteratur ved Union Teologiske Fakultet, New York, følgende:

Aion, omstavet til aeon er en periode av lengre eller kortere varighet, som har en begynnelse og en ende, og som er komplett i seg selv. Aristoteles (peri ouravou, i. 9, 15) sa, ”Perioden som inkluderer all tiden i noens liv er kalt hver enkelts aeon.” Herav betyr det ofte et menneskes liv, som i Homer, hvor ens liv (aion) sies å forlate ham eller å konsumere bort (Il v.685; Od v.160). Det er imidlertid ikke begrenset til menneskelig liv. Det tilkjennegir en hvilken som helst periode i løpet av millenniet, den mytologiske perioden før begynnelsene til historien. Ordet har ikke ”en stasjonær og mekanisk betydning” (De Quincy). Det betyr ikke en periode av en fast lengde for alle tilfeller. Det er like mange aeons som det er entiteter [entitet = ”noe som har eksistens”], hvis respektive varigheter avgjøres av de normale tilstandene til de mange entiteter. Der er ett aeon for et menneskeliv, et annet for en nasjons liv, et annet for livet til en kråke, et annet for livet til en eik. Lengden til aeon’et avhenger av subjektet det er knyttet til…Adjektivet aionious på samme måte bærer med seg ideen om tid. Verken substantivet eller adjektivet, i dem selv, bærer på oppfatningen om endeløst eller evigvarende. De kan erverve denne oppfatningen ved deres konnotasjon…Aionious betyr ”varer igjennom” eller ”hører til en periode med tid.” Både substantivet og adjektivet er anvendt om begrensede perioder…Av de 150 tilfeller i LXX [Greske Gamle Testamentet] antyder fire-femtedeler begrenset varighet. For noen få tilfeller, se: 1 Mos xlviii. 4; 4 Mos x. 8; xv. 15; Ordsp xxii. 28; Jona ii. 6; Hab iii. 6; Jes lxi. 17.4

Så hva om det greske ordet aion har blitt feilaktig oversatt ”evig” i stedet for ”tidsalder”? Hva har det å gjøre med evigvarende straff? Det har alt å gjøre med det, siden et av nøkkelversene brukt til forsvar av det Augustinske synet på helvete er Matt 25:46: ”Og disse skal gå bort til evig [aionios] straff.” Hvis dette avsnittet slik som det er oversatt her er presist, da ville jeg måtte innrømme at Bibelen lærer at helvete er evig. Men hva om det ikke er det? Hva om aion ikke betyr ”evigvarende”? Hva ville det gjort med den ”bibelske støtten” for et uendelig helvete? Det ville benekte en hver bruk at noen som helst vers som hviler på ordet aion brukt i dets forsvar.

Tenk over hvordan følgende oversettelser formulerer denne frasen:
• Young’s Literal Translation: ”straff tidsaldervarende.”
• Rotherham Translation: ”tidsaldervarig korreksjon.”
• Weymouth Translation: ”straff for tidsaldrene.”
• Concordant Literal Translation: ”tukting eonian.”

Disse anerkjente og ordrette oversettelsene bruker ordet ”tidsalder,” og ikke ”evig.” Disse to konseptene er diametralt motsatt av hverandre. De er ikke på noen måte det samme. En tidsalder har en begynnelse og en ende; evighet har det ikke.

Augustin argumenterte med at siden aionios i Matt 25:46 refererte til både liv og straff, så måtte det bære med seg samme varighet i begge tilfeller5. Men han unnlot imidlertid å ta med i betraktningen at aionios’ varighet avgjøres av subjektet det refererer til. For eksempel, da aionios refererte til varigheten av Jonas fangenskap i fiskens buk var det begrenset til tre dager. For en slave refererte aionios til hans livslengde. For Arons prestedømme refererte det til generasjonen foregående Melkisedeks prestedømme. For Salomos tempel refererte det til 400 år. For Gud omslutter og overgår det all tid.

Av den grunn kan ikke ordet ha en fast satt verdi. Det er et relativt uttrykk og dets varighet avhenger av det det assosieres med. Det er omtrent som hva ”høy” er i forhold til høyde. Størrelsen på en høy bygning kan være 150 meter, en høy mann 2,10 og en høy hund 1 meter. Silkesvarten var en stor hest, Abraham Lincoln en stor mann og Yahweh en STOR Gud. Selv om Gud omtales som ”stor,” er ordet ”stor” verken evig eller guddommelig. Hesten er fortsatt en hest. Et adjektiv relaterer til substantivet det modifiserer. I relasjon til Gud blir ”stor” til ”STOR” kun pga hvem og hva Gud er. Dette bringer til taushet påstanden om at aion alltid må bety evig fordi det modifiserer Gud. Gud er beskrevet som Israels Gud eller Abrahams Gud. Dette betyr ikke at Han ikke er hedningenes Gud eller din og min Gud. Selv om Han er kalt ”tidsaldrenes” Gud er Han ikke desto mindre den Gud som overgår tidsaldrene.

* Ordstudier i Det Nye Testamentet