KAPITTEL TRE
HENSIKTSMESSIG DOM
Vi gikk gjennom ild…
Men Du førts oss ut til overflod.
(Sal 66:12)
Er det noen som helst positiv hensikt med Guds Gehenna-dom? Hvilken hensikt tjener den til? Ifølge gjengs teologi er dens eneste hensikt å påføre smerte. Den nekter å erkjenne at denne dommen har noen som helst legende effekt, og presenterer den kun som et vedvarende fengsel som deres ofre aldri kan slippe ut fra. Jeg har til hensikt i dette kapittelet å vise følgende fakta: Først at dette synet helt enkelt er urettferdig, og Skriften støtter ikke opp under urettferdig straff av noe slag. For det andre at Skriften bekrefter at døden ikke er noen hindring for Gud i det å skulle fullføre Sine hensikter i noe liv. For det tredje at Gud er rettferdig og Hans rettferd tilfredsstiller selv vår Gudgitte menneskelige forståelse av rettferd. For det fjerde at Bibelen tilveiebringer helt klare eksempler på at alle Hans dommer er drevet av en positiv hensikt.
Rettferdighet vs. Uendelig Straff
Tradisjonen har lært oss at endelige synder fortjener uendelig straff fordi de blir begått mot en uendelig Gud. Dette kan virke riktig for noen, men hvordan ser det ut i forhold til en Gud som ”er” kjærlighet? Hvordan kan rettferdighet kreve uendelig straff av skapninger som individuelt sett uforskyldt er født i synd, som er tilbøyelige til synd ved en nedarvet svakhet (Adams forbannelse), skapt med ufullkommen kunnskap, omringet av demoner på alle kanter, og alt dette sett i lys av Kristi soning for all verdens synd (1 Joh 2:2; Joh 1:29)?
Hvilken Skrift lærer slik et parodisk vrengebilde av all rettferdighet?
Hvem sin samvittighet blir ikke krenket av slik en tanke?
Ville ikke en enkelt dom med uendelig straff mer enn oppveie for hele menneskehetens skyld?
Hvilken hensikt ville den tjene når dens gjengjeldende krav er møtt?
Uendelig straff kan pr definisjon ikke tilfredsstille rettferdighet. For når det punktet er nådd at rettferdighet er tilfredsstilt må straffen opphøre. Dette fordi at det som er uendelig ikke kan opphøre, og Skriften bekrefter rettferdig straff (Kol 3:25; Heb 2:2). ”Rettferdig uendelig straff” er en selvmotsigelse. Hvis rettferdighet krever uendelig straff er følgende avsnitt meningsløse:
Tal kjærlig til Jerusalem…For fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder (Jes 40:2) (Se også Jer 16:18). Hvordan kan det som er uendelig dobles? Hva det nå enn var som gjorde at Gud doblet denne straffen så er en ting klart: straffen er målbar og begrenset.
For et øyeblikk varer Hans vrede, men Hans nåde varer hele livet. Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop (Sal 30:6). Hva slags trøst kan ”et øyeblikk” og ”en natt” tilby noen som lider forferdelige kvaler ved trusselen om uendelig straff? Det ville være det reneste hån. Dette antyder videre at rettferdig straff varer en begrenset tid.
Du gir enhver etter hans gjerninger (Sal 62:13); Rom 2:5-6). Straff gitt ”etter hans gjerninger” er noe målbart og uten tvil rettferdig. Hvordan rommer uendelig straff varierende grad av skyld? ”…det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg” (Matt 11:24; Luk 10:14). Slike formuleringer antyder at straffen det refereres til er målbar.
Du la byrde [trengsel] på våre hofter…Vi gikk gjennom ild…men Du førte oss ut til overflod (Sal 66:11-12). Denne straffen ble gitt for å bringe den lidende til overflod, det vil si, den hadde en positiv hensikt. Hvilken positiv hensikt tjenes ved uendelig straff? For ikke å snakke om; ville Gud, selveste eksempelet på all rettferd og upartiskhet, påføre hensiktsmessig straff på noen og kun uhensiktsmessig på andre?
For Herren skal ikke støte bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme Seg etter Sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg (Klag 2:31-33). Selv om Han skaper sorg er det ”likevel” en hensikt. Hva skjer med ”likevel” når du overveier uendelig straff? Det blir til et ord uten mening. ”Likevel” forsikrer oss om at straffen ikke er uendelig.
Håp Etter Døden
Er ens tilstand etter døden absolutt punktum finale slik som vi har blitt ledet til å tro? Tradisjonen opprettholder at Guds dom ikke har noen legende hensikt – den er evigvarende, og av den grunn kan vi ikke ha noe håp etter døden og helvete. Hva er det som på mystisk vis skjer ved døden som gjør det umulig for Gud å bringe noen til omvendelse? Har Han blitt avkledd all Sin kraft? Hvor er det Skriften erklærer Hans maktesløshet i møte med døden? Mange siterer Hebreerne 9:27 i det de tror at det stenger ute alt håp. ”Og slik som det er bestemt for menneskene å én gang dø, og deretter dom…” (Heb 9:27). På hvilken måte adresserer dette avsnittet saken? Poenget her er jo ikke det faktum at det er dom, men om den er uendelig eller ikke. Dette avsnittet tilbyr oss ingen informasjon.
Har dom et legende eller gjenopprettende element ved seg, eller er den ene og alene gjengjeldende? Hva er bevisene? Flere avsnitt har ledet meg til å tro at den kan ikke kun være gjengjeldende. Vi kommer til å titte på disse senere under ”Eksempler På Hensiktsmessig Dom.” Først vil jeg imidlertid demonstrere skriftlig støtte for overbevisningen om at døden i og av seg selv ikke er en håpløs tilstand for noen.
Tjuefem Skrifter Vitner
Klassiske Skrifter – Oversett, Fornektet eller Bortforklart…Hvorfor?
Jeg slår i hjel og gjør levende. Jeg sårer og jeg leger (5 Mos 32:39).
Herren slår i hjel og gjør levende. Han fører ned i dødsriket [Sheol] og fører opp igjen (1 Sam 2:6). Han fører ned til Sheol (oversatt dødsriket eller helvete i noen Bibler) og fører opp. Hvordan kan man føres opp fra noe som skal være en ubotelig tilstand?
Vi må dø…Men Gud tar ikke bort livet; i stedet tenker Han ut veier slik at en forvist person ikke trenger å forbli fremmedgjort fra Ham (2 Sam 14:14 NIV). Ingenting stopper Gud!
Du vil ikke forlate min sjel i helvete [Sheol] (Sal 16:10 KJV). En blir ikke forlatt i helvete for evig. Dette er ikke et isolert avsnitt. (Se også Sal 30:3-4; Sal 49:16; Sal 86:13; Sal 116:3-8).
Alle som farer ned til støvet, skal bøye kne for Ham… (Sal 22:30b). ”Alle” som dør skal bøye kne. Kan det som er utslettet bøye kne? Å bøye kne stammer fra en oppriktig og ikke ”tvungen” tilbedelse slik som diskutert i kapittel 6.
Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt (Jes 25:8). Døden oppslukes sammen med tårer som tørkes fra hvert ansikt. Legg merke til ordet ”hvert.” [”alle ansikt” – NKJV].
For mennesker er ikke bortstøtt av Herren for evig. Selv om Han bringer sorg, vil Han vise medlidenhet, så stor er Hans ufeilbarlige kjærlighet (Klag 3:31-32 NIV).
”For mennesker” henviser til alle mennesker. Døden er ingen hindring for en Gud hvis kjærlighet aldri faller bort.
Når Jeg fører fangene deres tilbake [gjenoppretter dem], fangene fra Sodoma og hennes døtre, og fangene fra Samaria og hennes døtre, da skal Jeg også føre tilbake fangene fra ditt fangenskap iblant dem (Esek 16:53; les hele kapittelet). Gud gjenoppretter de som blir knust i Sodoma og Samaria. (Se også Jer 49:6, 37-39;2 Pet 2:6).
Jeg skal frikjøpe dem fra gravens [Sheol] makt. Jeg skal forløse dem fra døden. Død, Jeg kommer til å være dine plager! Grav [Sheol], Jeg kommer til å være din ødeleggelse (Hos 13:14 – NKJV)! Gud frikjøper fra helvetes makt, forløser fra døden og er dødens ødeleggelse! Kun hvis vi ikke tror at Gud er allmektig, at Han elsker alle og at Han ikke gjør forskjell på folk kan vi forbli uten håp.
For…Gud er i stand til å oppreise barn av Abraham av disse steinene (Matt 3:9). Hvis Gud kan gjøre dette, kan Han ikke oppreise de fortapte fra døden? Er dette for vanskelig for Ham (Jer 32:27)?
Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre (Matt 5:26).
Og hans herre ble vred og overlot ham til dem som torturerer, helt til han kunne betale det han skyldte. Slik skal også Min himmelske Far også gjøre med dere… (Matt 18:34-35). Støtter ”før” og ”helt” konseptet om et uendelig helvete?
Hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt, men spott mot Ånden skal ikke menneskene bli tilgitt…verken i denne tidsalder eller i den kommende (Matt 12:31-32; Mark 3:29-30). Hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt…i en kommende tidsalder! Hva annet kan dette innebære enn at det er håp etter døden? Hvis ingen synd kan bli tilgitt i den kommende tidsalder ville det være meningsløst å skille ut én spesifikk synd som et unntak. Fordi en spesifikk synd ikke vil bli tilgitt betyr ikke at straffen må være uendelig. Det betyr at en rettferdig straff vil bli avkrevd, hva nå det enn er (Heb 2:2). Enten kommer den rettferdige straffen for blasfemi til å bli avkrevd, eller så vil dens tilgivelse måtte avvente en kommende tidsalder hinsides den kommende. (Skriftene hentyder til mer enn én fremtidig tidsalder – Ef 2:7). Vi kan stole på at Faderens lovlige straff for denne synden vil være rettferdig, rettskaffen og i samsvar med Hans hjertes karakter og kjærlighet til alle mennesker.
For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38). Hvis alle de døde lever for Ham, kan vi sannelig ha håp etter døden såfremt det ikke er noe håp i Gud Selv!
For om deres [Israel] forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antagelse [godtagelse] være, om ikke liv av døde (Rom 11:15)? Liv av døde for verden? Det er det dette verset forteller oss! Ville dette livet bli gitt kun som preludium til ytterligere død?
Derfor døde jo Kristus, stod opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre både over døde og levende (Rom 14:9). Disse ”døde” er tilsynelatende de som en gang levde på jorden. På ett eller annet tidspunkt eksisterer de igjen under Kristi herredømme. Det ville være meningsløst å si at Han er Herre over de som er utslettet. Det at Kristus er ”Herre” innebærer håp, ikke håpløshet, særlig i lys av Fil 2:10-11. Når deres underkastelse er fullstendig kommer Gud til å være alt i dem (1 Kor 15:28).
KAPITTEL 2: GUDS NATUR - Side 56-62
Hans Kjærlighet Er Ikke Partisk
Noen mottar mange muligheter til å bli frelst, andre mottar få, men milliarder har aldri mottatt én! Hvis muligheten til å ta i mot Kristus ble gitt kun i dette livet, kunne Gud anklages for å være partisk. Den eneste måten Han eventuelt ikke hadde vært partisk på er hvis Han manglet evnen til å gi alle muligheten, men Gud er verken svak eller partisk. Alle har samme tilgang til frelse, for Guds vilje, makt og kjærlighet garanterer det. Dessuten, Jesus betalte prisen for alle. Hvis alle ikke hadde den samme tilgang, ville det vært særlig urettferdig for Ham. Skriftene renner over av eksempler som underbygger at Gud er upartisk. For eksempel:
Han er god mot alle (Sal 145:9).
I sannhet…Gud gjør ikke forskjell på folk (Apg 10:34).
For Gud gjør ikke forskjell på folk (Rom 2:11).
For det er ingen forskjell på jøde og greker (Rom 10:12).
Gud gjør ikke forskjell på noe menneske (Gal 2:6).
Hos Ham er det ingen forskjellsbehandling (Ef 6:9).
Det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:25).
Gud…vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2:3-4).
Visdommen som er ovenfra…gjør ikke forskjell og er uten hykleri (Jak 3:17).
Faderen…Han som uten å gjøre forskjell dømmer… (1 Pet 1:17).
Men så spør du kanskje; ”Hvorfor ble Esau hatet og Jakob elsket (Rom 9:13)? Er ikke dette å gjøre forskjell? ” Dette er et ordspill lignende Kristi befaling å hate vår familie (Luk 14:26). Jesus vil at vi skal elske våre familier, men i vårt hjertes hjerte må vår dypeste kjærlighet være til Gud. Dette er en hyperbol [”en overdrivelse for effektens skyld” – Vega Engelsk-Norsk ordbok, Kirkeby, Willy A.] – noe som er veldig vanlig i østlige oldtidsskrifter. Guds hat angående Esau relaterer seg til noe Gud mislikte i en større grad enn det Gud mislikte om Jakob som narret sin bror. Når Gud velger ut noen over en annen betyr ikke det at Han elsker han eller henne mer. Det er heller det at Han delegerer til dem et større ansvar i Hans tjeneste.
Det samme gjelder Guds utvalgte folk: jødene. Han valgte ikke dem fordi Han er partisk overfor resten av menneskeheten. Heller det motsatte; Han ønsket gjennom én nasjon å velsigne alle verdens mennesker! ”Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet,” 1 Mos 12:3. (Se også 1 Mos 18:18; 1 Mos 22:18; 1 mos 26:4; 1 Mos 28:14; Apg 3:25-26; Gal 3:8).
Gud Er Kjærlighet, ”Men”
Når vi sier at ”Gud er kjærlighet, men Han er også rettferdig og må straffe syndere for evig,” bringer vi i vanry Guds største uttrykk for kjærlighet i Sin Sønns offerdød for hele menneskeheten. Snakk om rettferdighet!? Hvor urettferdig dette er mot Ham som gjorde soning for all verdens synd, som gav Sitt liv som en løsepenge for alle! (1 Joh 2:2, 1 Tim 2:6). Å anerkjenne helvetes godtgjørende hensikt motsier på ingen måte Hans hellighet, rettferdighet og offer. Heller det motsatte; det forstørrer dem. Hvordan våger vi å kvalifisere og begrense en kjærlighet som ”aldri faller bort” (1 Kor 13:8a).
Skriften erklærer rett ut at Gud ”er” kjærlighet (1 Joh 4:8,16), men aldri at Han i Seg Selv er hevn. Gud er en, og Han er ikke i strid med Seg Selv. Augustinske teologer har satt Hans kjærlighet opp mot Hans attributter som hellighet og rettferdighet uten faktisk å forstå at Hans innerste vesen ”er” kjærlighet. Når de omtaler Gud som kjærlighet kvalifiserer de i samme åndedrag den kjærligheten med ”men,” som om Hans kjærlighet ikke var kompatibel med hellighet og rettferdighet. Således fornekter de Hans kjærlighet for å kunne opprettholde deres idé om dom. De hevder at Hans veier ikke er våre veier (Jes 55:7-9) for å rettferdiggjøre seg. De går glipp av hva det var Jesaja virkelig ønsket å gjøre kjent i kapittel 55 – Guds ubegrensede nåde og barmhjertighet. Allin skrev:
Gud er ikke sinne selv om Han kan være sint, Gud er ikke hevn selv om Han hevner. Dette er attributter, kjærlighet er essensen. Av den grunn er Gud uforanderlig kjærlighet. I dom er Han kjærlighet, i vrede er Han kjærlighet, i hevn er Han kjærlighet – ”kjærlighet først, sist og uten ende.” Kjærlighet er simpelt hen det sterkeste i universet, det mest fryktelige, det mest ubønnhørlige, mens samtidig det mest ømtåelige.4
Guds rettskafne dommer er, på samme måte som Hans barm- hjertighetshandlinger, manifestasjoner av Hans kjærlighet – en kjærlighet uten noen ”men.” Både Hans barmhjertighet og Hans dommer tjener Hans ene hellige og kjærlige hensikt a dra (trekke) alle mennesker til Seg Selv. Skriftene renner over av avsnitt om Guds store kjærlighet og barmhjertighet. Her er kun noen få til ettertanke:
Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn (Sal 103:8).
Han er god. For evig varer Hans miskunn (Sal 136:1). (Gjentas 26 ganger).
Herren er nådig og full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på miskunn
(Sal 145:8).
Herren holder oppe alle som snubler, og reiser opp alle de nedbøyde (Sal 145:14).
Du åpner Din hånd og stiller trangen til hver levende skapning (Sal 145:16).
Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. (Klag 3:22-23).
For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud , sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde [”gir etter for det onde” – NKJV] (Jon 4:2).
Han har behag i miskunnhet. Han skal igjen ha barmhjertighet med oss, Han skal tråkke våre misgjerninger under fot (Mik 7:18-19).
Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far (Luk 6:35-36).
Kjærligheten er tålmodig og den er vennlig…utholder alt…faller aldri bort
(1 Kor 13:4-8).
Lovet være…barmhjertighetens Far og all trøsts Gud (2 Kor 1:3-4).
Herren er overveldende rik på medlidenhet og barmhjertighet (Jak 5:11).
Gud, Han som alene gjør underfulle gjerninger [”som kun gjør underfulle gjerninger” – NKJV] (Sal 72:18).
Gud elsker virkelig hele menneskeheten betingelsesløst, og hvis vi tviler på dette, selv kun for et øyeblikk, trenger vi bare se til Hans Sønn, avglansen av Hans herlighet og den eksakte representasjonen av Hans natur (Heb 1:3). Erasmus Manford, 19. århundres forkynner, publiserer og forfatter skrev:
Jesus kom til syne på denne jord i karakteren av en Frelser, ikke en ødelegger…Når Han ble forfulgt, gjorde Han ikke motstand; når Han ble hånet, gjorde Han ikke motstand; når Han ble bebreidet og de fnøs av Ham forbannet Han ikke sine fiender. Hans hele liv var et kontinuerlig utrykk for kjærlighet, vennlighet og medlidenhet. Det er ettertrykkelig og i sannhet sagt om Ham; ”Han gikk rundt og gjorde godt.” …Han gav helse til de syke, føtter til de lamme, ører til de døve, tale til de stumme, forstand til de gale, brød til de sultne, tilgivelse til de syndige, frelse til de fortapte og liv til de døde…Han gråt ved graven til Lazarus, Sin venn, og også over Jerusalems kommende sorg og smerte, hvor hen Hans bitreste fiender holdt til; og selv for Sine blodige og grusomme drapsmenn bad Han på korset, og i dødspine ved deres ufølsomme hender, bønnfalt Han sin Far om deres tilgivelse…Kristi karakter er derfor Guds karakter; den ømheten og medlidenheten for alle mennesker, gode eller onde, som Jesus var i besittelse av er den karakteren Gud har overfor hele menneskeheten.5
For å oppsummere temaet ”Guds kjærlighet,” anbefaler jeg deg å lese Luk 15:11-32. Vær snill å legg særlig merke til vers 20: ”Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt om halsen på ham og kysset ham.” Jesus fortalte oss denne historien slik at vi skulle kunne få et glimt av det Farshjertet Gud har for alle Sine egensindige barn. For en Far! Salmisten skriver også: ”For et øyeblikk varer Hans vrede, men Hans nåde varer hele livet” (Sal 30:5a). Hvorfor er det på jorda at Guds vrede varer kun et øyeblikk og Hans nåde hele livet, men etter døden er ikke Hans nåde et øyeblikk en gang og Hans vrede varer for evig? Hvordan er det mulig at Guds kjærlighet kan forandre seg så drastisk i løpet av et hjerteslag?
Hans Vilje [Hensikt]
(Dette er en utvidelse av det som ble sagt mot slutten av det foregående kapittelet). De fleste tror at Gud vil det beste for hver eneste person på jorda, men at Han uheldigvis, slik som oss, ikke kan få det Han ønsker. Vi har brakt Gud ned til vårt nivå. Fordi vi ikke alltid kan få det vi vil ha, må det nødvendigvis også være slik med Ham. Vi gjør Hans vilje om til noe som bare håpes eller ønskes. I denne delen skal vi se på hva Skriften erklærer at er Hans vilje for hele menneskeheten, og i tillegg hva den sier angående Hans kraft til å gjennomføre den.
Han hadde bestemt…hører tidenes fylde til; å sammenfatte alt til ett i Kristus…Han som utfører alle ting etter Sin viljes råd [”He purposed…” = “hensiktet” – NKJV]
(Ef 1:9-11).
Dette er et veldig dypt og avslørende avsnitt. Det viser Gud som bestemmer Sin vilje til å bli gjort, og ikke bare håpe det. Job bekreftet dette da han skrev at ingen Guds plan kan hindres i å bli utført (Job 42:2). Hva var det Han bestemte? [Hva var Hans hensikt? ref purposed]. Å sammenfatte alle mennesker til ett i Kristus. Paulus uttrykte også dette på følgende måte: ”for at Gud kan være alt i alle” (1 Kor 15:28).
For at Gud skal kunne være ”alt i alle,” må alle først være underlagt Jesu Kristi herredømme (1 Kor 15:28a). Dette kan ikke skje uten at Kristi skikkelse formes i hvert menneske (Gal 4:19; 1 Joh 3:2; 2 Pet 1:4).
Takk Gud at Han ikke har etterlatt oss alene og til å finne ut av disse tingene på egen hånd. Han er forpliktet til dets realisering og er intimt involvert i prosessen (Ef 2:10; Fil 1:6; Fil 2:13). Han har forsikret oss om at Hans hensikt [det Han har bestemt] vil bli oppfylt, for Han kan ikke mislykkes (Job 42:2). Det kommer alt sammen til å skje innenfor rammene av tidsaldrene – ”tidenes fylde” (Apg 3:21; 1 Tim 2:6).
Kristi Hensikt
(Speilbilde Av Sin Fars Vilje)
For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at Han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet.
(Luk 19:10; Matt 18:11; 1 Joh 3:8)
Kristus kom for å ”frelse det som var fortapt.” ”Det” inkluderer alle de fortapte. Gud sendte Ham slik at verden kunne bli frelst (Joh 3:17). Verden er ikke kun noen få. De få som vår Herre henviser til i Matt 7:14 er Hans utvalgte førstegrøde som arbeider med Ham nå og i de kommende tidsaldre for å høste inn hele avlingen [grøden]. (Mer om dette i kapittel 5). Faderen sendte Sønnen som verdens Frelser, og ikke kun noen få ut av den (1 Joh 4:14). Han hvis selveste navn betyr Frelser kom for å frelse, ikke bare for å ”tilby” frelse. Han er den Gode Hyrde som leter etter de som er fortapte inntil Han finner dem (Luk 15:4,20).
Vår Herres offer på korset var Hans største handling i det å ødelegge djevelens gjerninger, men ikke Hans eneste gjerning. I tillegg virker Han i menneskers hjerter og går i forbønn for dem i alle tidsaldre for å dra dem til Seg Selv og tilpasse dem inn i Sitt bilde. Jesu hensikt på jorda inkluderte også det å eksemplifisere foran en syndig verden et hellig og rettskaffent liv. Allerede i begynnelsen av Sin tjeneste, i Hans aller første offentlige appell, la Han ned i detalj hva slags foregangsmodell det kristne liv må være. I å gjøre så åpenbarte Kristus Sitt hjerte, et hjerte fylt av medlidenhet for en lidende menneskehet.
Vær oppmerksom på hva Han sa i det Han siterte Jesaja 61:1-2a:
Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut et nådens år fra Herren… (Luk 4:18-22; Jes 61:1-2a).
Når vi leser fra det originale avsnittet i Jesaja 61 som Jesus siterte fra, så leser vi videre og får et glimt av et enda dypere rom i Hans hjerte:
”… for å trøste alle som sørger. De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, som Herren har plantet, så Han kan bli herliggjort (Jes 61:2b-3).
Dette er et gløtt inn i hjertet til vår Gud og Frelser. Vi ser Hans dype omtanke for den lidelse alle mennesker går igjennom. Han ønsker å frelse oss fra sorg, avmakts ånd, blindhet, fangenskap og undertrykkelse. Men én sak ser ut til å mangle. Ser du det? Han ser ut til å være adskillig mer opptatt av midlertidige lidelser i dette livet enn evig pine kun et hjerteslag unna! Se på et annet avsnitt som videre avslører Hans hjerte:
Men da Han så folkeskarene, ble Han dypt grepet av medlidenhet med dem, for de var utmattet og spredd omkring[plaget og nedbrutt - NAS], som sauer uten hyrde. Da sa Han til disiplene Sine: ”Be derfor høstens Herre å drive ut arbeidere til Sin høst.” (Matt 9:36-38).
Hvorfor blir vi bedt om å be om arbeidere til høsten? Hvorfor trengs de? Sier ikke teksten oss her at det er fordi mennesker er utmattet, spredd, plaget og nedbrutt? Men hva har vår tradisjon ledet oss til å tro? Svar: Å be fordi alle mennesker er på vei til helvete! Er det ikke en inkonsistens her?
Hva er jordiske smerter sammenlignet med evig fortvilelse? Likevel var det de temporale lidelsene som tynget vår Herres hjerte, ikke de i det hinsidige livet. Hvordan kan vi forklare Hans fokus på temporale lidelser og Hans manglende bekymring for evig fordømmelse? Sammen med Gehenna-studiet i kapittel 1 så antyder Luk 4:18-19 og Matt 9:36-38 videre at vår Herre ikke trodde på evigvarende straff, og at Han av den grunn ikke nevnte det.
Vi må ta med i betraktningen et annet nøkkelbevis i denne sammenheng. Legg merke til hvor Kristus avslutter sitatet Sitt i Luk 4:19: ”for å rope ut et nådens år fra Herren.” Se nå på Jesaja 61:1-2. Hva var det Herren ikke gjentok? Han utelot ”og en hevnens dag fra vår Gud” (Jes 61:2b). Hva kan grunnen være til at Han utelot dette? Kan det være at hevnens dag nettopp er det, ”en dag”? For hvis det var snakk om dager uten ende med hevn, hvordan forklarer vi Hans taushet? Burde Han ikke i det minste avsluttet setningen? Jo, og mye mer! Han burde advart dem på den sterkeste mulige måte slik at Han kunne revet dem alle ut av evigvarende ild! Hvis det noen gang var et passende øyeblikk å skulle legge grunnlaget for evigvarende pine, så var dette det øyeblikket. Han satt på en ”bevis-tekst.”* Brydde Han seg ikke om at noen av Hans tilhørere i forsamlingen kanskje døde den natten og kom rett til helvete? Hva slags presedens ville dette være for Hans tilhengere som etter dette skulle følge Hans eksempel?
Et siste poeng vedrørende Hans første offentlige appell. La du merke til responsen fra tilhørerne? ”Alle vitnet om Ham , og de undret seg over de nådens ord som kom fra Hans munn. (Luk 4:22). Nådens ord – de undret seg!
♦♦♦♦♦
Hvordan er egentlig Gud? Er skjebnen til den menneskelige rase tragisk? Jeg håper at du i løpet av dette kapittelet har kommet til å se Guds natur klarere – at alt ikke er tapt for menneskeheten.
Elsker Gud hvert eneste menneske uten å gjøre forskjell? JA
Kan Han virkelig gjøre det Hans hjerte ønsker å gjøre? JA
All verdens Gud er virkelig GUD, ikke gud. Han har all makt i hele universet til Sin disposisjon, og Hans selveste vesen er kjærlighet – ren, uforfalsket og upartisk kjærlighet for hele Sin skapning. Å kjenne Ham i Ånd og i sannhet – hvem Han virkelig er – vil fylle våre hjerter med fred og håp på tross av en hvilken som helst skummel ting Han har skapt. Vi kan gå i møte hva som helst som måtte ligge foran oss når vi kjenner Ham i all Sin kraft og kjærlighet. Vårt eneste håp som menneskehet og individer ligger i Hans faktiske natur. Kan vi stole på Ham med vår evige skjebne? Kan vi stole på Ham med den evige skjebnen til hver av våre elskede? Det kan vi! La oss synge om Hans kraft, og juble høyt over Hans miskunnhet (Sal 59:16)!
* ”proof-text,” bibelvers som brukes for å ”bevise” et poeng, læresetning eller doktrine
Noen mottar mange muligheter til å bli frelst, andre mottar få, men milliarder har aldri mottatt én! Hvis muligheten til å ta i mot Kristus ble gitt kun i dette livet, kunne Gud anklages for å være partisk. Den eneste måten Han eventuelt ikke hadde vært partisk på er hvis Han manglet evnen til å gi alle muligheten, men Gud er verken svak eller partisk. Alle har samme tilgang til frelse, for Guds vilje, makt og kjærlighet garanterer det. Dessuten, Jesus betalte prisen for alle. Hvis alle ikke hadde den samme tilgang, ville det vært særlig urettferdig for Ham. Skriftene renner over av eksempler som underbygger at Gud er upartisk. For eksempel:
Han er god mot alle (Sal 145:9).
I sannhet…Gud gjør ikke forskjell på folk (Apg 10:34).
For Gud gjør ikke forskjell på folk (Rom 2:11).
For det er ingen forskjell på jøde og greker (Rom 10:12).
Gud gjør ikke forskjell på noe menneske (Gal 2:6).
Hos Ham er det ingen forskjellsbehandling (Ef 6:9).
Det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:25).
Gud…vil at alle mennesker skal bli frelst (1 Tim 2:3-4).
Visdommen som er ovenfra…gjør ikke forskjell og er uten hykleri (Jak 3:17).
Faderen…Han som uten å gjøre forskjell dømmer… (1 Pet 1:17).
Men så spør du kanskje; ”Hvorfor ble Esau hatet og Jakob elsket (Rom 9:13)? Er ikke dette å gjøre forskjell? ” Dette er et ordspill lignende Kristi befaling å hate vår familie (Luk 14:26). Jesus vil at vi skal elske våre familier, men i vårt hjertes hjerte må vår dypeste kjærlighet være til Gud. Dette er en hyperbol [”en overdrivelse for effektens skyld” – Vega Engelsk-Norsk ordbok, Kirkeby, Willy A.] – noe som er veldig vanlig i østlige oldtidsskrifter. Guds hat angående Esau relaterer seg til noe Gud mislikte i en større grad enn det Gud mislikte om Jakob som narret sin bror. Når Gud velger ut noen over en annen betyr ikke det at Han elsker han eller henne mer. Det er heller det at Han delegerer til dem et større ansvar i Hans tjeneste.
Det samme gjelder Guds utvalgte folk: jødene. Han valgte ikke dem fordi Han er partisk overfor resten av menneskeheten. Heller det motsatte; Han ønsket gjennom én nasjon å velsigne alle verdens mennesker! ”Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet,” 1 Mos 12:3. (Se også 1 Mos 18:18; 1 Mos 22:18; 1 mos 26:4; 1 Mos 28:14; Apg 3:25-26; Gal 3:8).
Gud Er Kjærlighet, ”Men”
Når vi sier at ”Gud er kjærlighet, men Han er også rettferdig og må straffe syndere for evig,” bringer vi i vanry Guds største uttrykk for kjærlighet i Sin Sønns offerdød for hele menneskeheten. Snakk om rettferdighet!? Hvor urettferdig dette er mot Ham som gjorde soning for all verdens synd, som gav Sitt liv som en løsepenge for alle! (1 Joh 2:2, 1 Tim 2:6). Å anerkjenne helvetes godtgjørende hensikt motsier på ingen måte Hans hellighet, rettferdighet og offer. Heller det motsatte; det forstørrer dem. Hvordan våger vi å kvalifisere og begrense en kjærlighet som ”aldri faller bort” (1 Kor 13:8a).
Skriften erklærer rett ut at Gud ”er” kjærlighet (1 Joh 4:8,16), men aldri at Han i Seg Selv er hevn. Gud er en, og Han er ikke i strid med Seg Selv. Augustinske teologer har satt Hans kjærlighet opp mot Hans attributter som hellighet og rettferdighet uten faktisk å forstå at Hans innerste vesen ”er” kjærlighet. Når de omtaler Gud som kjærlighet kvalifiserer de i samme åndedrag den kjærligheten med ”men,” som om Hans kjærlighet ikke var kompatibel med hellighet og rettferdighet. Således fornekter de Hans kjærlighet for å kunne opprettholde deres idé om dom. De hevder at Hans veier ikke er våre veier (Jes 55:7-9) for å rettferdiggjøre seg. De går glipp av hva det var Jesaja virkelig ønsket å gjøre kjent i kapittel 55 – Guds ubegrensede nåde og barmhjertighet. Allin skrev:
Gud er ikke sinne selv om Han kan være sint, Gud er ikke hevn selv om Han hevner. Dette er attributter, kjærlighet er essensen. Av den grunn er Gud uforanderlig kjærlighet. I dom er Han kjærlighet, i vrede er Han kjærlighet, i hevn er Han kjærlighet – ”kjærlighet først, sist og uten ende.” Kjærlighet er simpelt hen det sterkeste i universet, det mest fryktelige, det mest ubønnhørlige, mens samtidig det mest ømtåelige.4
Guds rettskafne dommer er, på samme måte som Hans barm- hjertighetshandlinger, manifestasjoner av Hans kjærlighet – en kjærlighet uten noen ”men.” Både Hans barmhjertighet og Hans dommer tjener Hans ene hellige og kjærlige hensikt a dra (trekke) alle mennesker til Seg Selv. Skriftene renner over av avsnitt om Guds store kjærlighet og barmhjertighet. Her er kun noen få til ettertanke:
Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn (Sal 103:8).
Han er god. For evig varer Hans miskunn (Sal 136:1). (Gjentas 26 ganger).
Herren er nådig og full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på miskunn
(Sal 145:8).
Herren holder oppe alle som snubler, og reiser opp alle de nedbøyde (Sal 145:14).
Du åpner Din hånd og stiller trangen til hver levende skapning (Sal 145:16).
Det er Herrens miskunn som er grunnen til at det ikke er ute med oss, for det er ikke slutt på Hans barmhjertighet. Den er ny hver morgen. Stor er Din trofasthet. (Klag 3:22-23).
For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud , sen til vrede og rik på miskunn, En som angrer det onde [”gir etter for det onde” – NKJV] (Jon 4:2).
Han har behag i miskunnhet. Han skal igjen ha barmhjertighet med oss, Han skal tråkke våre misgjerninger under fot (Mik 7:18-19).
Han er god mot de utakknemlige og onde. Vær derfor barmhjertige, slik som deres Far (Luk 6:35-36).
Kjærligheten er tålmodig og den er vennlig…utholder alt…faller aldri bort
(1 Kor 13:4-8).
Lovet være…barmhjertighetens Far og all trøsts Gud (2 Kor 1:3-4).
Herren er overveldende rik på medlidenhet og barmhjertighet (Jak 5:11).
Gud, Han som alene gjør underfulle gjerninger [”som kun gjør underfulle gjerninger” – NKJV] (Sal 72:18).
Gud elsker virkelig hele menneskeheten betingelsesløst, og hvis vi tviler på dette, selv kun for et øyeblikk, trenger vi bare se til Hans Sønn, avglansen av Hans herlighet og den eksakte representasjonen av Hans natur (Heb 1:3). Erasmus Manford, 19. århundres forkynner, publiserer og forfatter skrev:
Jesus kom til syne på denne jord i karakteren av en Frelser, ikke en ødelegger…Når Han ble forfulgt, gjorde Han ikke motstand; når Han ble hånet, gjorde Han ikke motstand; når Han ble bebreidet og de fnøs av Ham forbannet Han ikke sine fiender. Hans hele liv var et kontinuerlig utrykk for kjærlighet, vennlighet og medlidenhet. Det er ettertrykkelig og i sannhet sagt om Ham; ”Han gikk rundt og gjorde godt.” …Han gav helse til de syke, føtter til de lamme, ører til de døve, tale til de stumme, forstand til de gale, brød til de sultne, tilgivelse til de syndige, frelse til de fortapte og liv til de døde…Han gråt ved graven til Lazarus, Sin venn, og også over Jerusalems kommende sorg og smerte, hvor hen Hans bitreste fiender holdt til; og selv for Sine blodige og grusomme drapsmenn bad Han på korset, og i dødspine ved deres ufølsomme hender, bønnfalt Han sin Far om deres tilgivelse…Kristi karakter er derfor Guds karakter; den ømheten og medlidenheten for alle mennesker, gode eller onde, som Jesus var i besittelse av er den karakteren Gud har overfor hele menneskeheten.5
For å oppsummere temaet ”Guds kjærlighet,” anbefaler jeg deg å lese Luk 15:11-32. Vær snill å legg særlig merke til vers 20: ”Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt om halsen på ham og kysset ham.” Jesus fortalte oss denne historien slik at vi skulle kunne få et glimt av det Farshjertet Gud har for alle Sine egensindige barn. For en Far! Salmisten skriver også: ”For et øyeblikk varer Hans vrede, men Hans nåde varer hele livet” (Sal 30:5a). Hvorfor er det på jorda at Guds vrede varer kun et øyeblikk og Hans nåde hele livet, men etter døden er ikke Hans nåde et øyeblikk en gang og Hans vrede varer for evig? Hvordan er det mulig at Guds kjærlighet kan forandre seg så drastisk i løpet av et hjerteslag?
Hans Vilje [Hensikt]
(Dette er en utvidelse av det som ble sagt mot slutten av det foregående kapittelet). De fleste tror at Gud vil det beste for hver eneste person på jorda, men at Han uheldigvis, slik som oss, ikke kan få det Han ønsker. Vi har brakt Gud ned til vårt nivå. Fordi vi ikke alltid kan få det vi vil ha, må det nødvendigvis også være slik med Ham. Vi gjør Hans vilje om til noe som bare håpes eller ønskes. I denne delen skal vi se på hva Skriften erklærer at er Hans vilje for hele menneskeheten, og i tillegg hva den sier angående Hans kraft til å gjennomføre den.
Han hadde bestemt…hører tidenes fylde til; å sammenfatte alt til ett i Kristus…Han som utfører alle ting etter Sin viljes råd [”He purposed…” = “hensiktet” – NKJV]
(Ef 1:9-11).
Dette er et veldig dypt og avslørende avsnitt. Det viser Gud som bestemmer Sin vilje til å bli gjort, og ikke bare håpe det. Job bekreftet dette da han skrev at ingen Guds plan kan hindres i å bli utført (Job 42:2). Hva var det Han bestemte? [Hva var Hans hensikt? ref purposed]. Å sammenfatte alle mennesker til ett i Kristus. Paulus uttrykte også dette på følgende måte: ”for at Gud kan være alt i alle” (1 Kor 15:28).
For at Gud skal kunne være ”alt i alle,” må alle først være underlagt Jesu Kristi herredømme (1 Kor 15:28a). Dette kan ikke skje uten at Kristi skikkelse formes i hvert menneske (Gal 4:19; 1 Joh 3:2; 2 Pet 1:4).
Takk Gud at Han ikke har etterlatt oss alene og til å finne ut av disse tingene på egen hånd. Han er forpliktet til dets realisering og er intimt involvert i prosessen (Ef 2:10; Fil 1:6; Fil 2:13). Han har forsikret oss om at Hans hensikt [det Han har bestemt] vil bli oppfylt, for Han kan ikke mislykkes (Job 42:2). Det kommer alt sammen til å skje innenfor rammene av tidsaldrene – ”tidenes fylde” (Apg 3:21; 1 Tim 2:6).
Kristi Hensikt
(Speilbilde Av Sin Fars Vilje)
For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt. I denne hensikt ble Guds Sønn åpenbart, at Han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet.
(Luk 19:10; Matt 18:11; 1 Joh 3:8)
Kristus kom for å ”frelse det som var fortapt.” ”Det” inkluderer alle de fortapte. Gud sendte Ham slik at verden kunne bli frelst (Joh 3:17). Verden er ikke kun noen få. De få som vår Herre henviser til i Matt 7:14 er Hans utvalgte førstegrøde som arbeider med Ham nå og i de kommende tidsaldre for å høste inn hele avlingen [grøden]. (Mer om dette i kapittel 5). Faderen sendte Sønnen som verdens Frelser, og ikke kun noen få ut av den (1 Joh 4:14). Han hvis selveste navn betyr Frelser kom for å frelse, ikke bare for å ”tilby” frelse. Han er den Gode Hyrde som leter etter de som er fortapte inntil Han finner dem (Luk 15:4,20).
Vår Herres offer på korset var Hans største handling i det å ødelegge djevelens gjerninger, men ikke Hans eneste gjerning. I tillegg virker Han i menneskers hjerter og går i forbønn for dem i alle tidsaldre for å dra dem til Seg Selv og tilpasse dem inn i Sitt bilde. Jesu hensikt på jorda inkluderte også det å eksemplifisere foran en syndig verden et hellig og rettskaffent liv. Allerede i begynnelsen av Sin tjeneste, i Hans aller første offentlige appell, la Han ned i detalj hva slags foregangsmodell det kristne liv må være. I å gjøre så åpenbarte Kristus Sitt hjerte, et hjerte fylt av medlidenhet for en lidende menneskehet.
Vær oppmerksom på hva Han sa i det Han siterte Jesaja 61:1-2a:
Herren Guds Ånd er over Meg, for Herren har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut et nådens år fra Herren… (Luk 4:18-22; Jes 61:1-2a).
Når vi leser fra det originale avsnittet i Jesaja 61 som Jesus siterte fra, så leser vi videre og får et glimt av et enda dypere rom i Hans hjerte:
”… for å trøste alle som sørger. De sørgende i Sion skal få hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovprisningens drakt i stedet for avmakts ånd. De skal kalles rettferdighetens terebinter, som Herren har plantet, så Han kan bli herliggjort (Jes 61:2b-3).
Dette er et gløtt inn i hjertet til vår Gud og Frelser. Vi ser Hans dype omtanke for den lidelse alle mennesker går igjennom. Han ønsker å frelse oss fra sorg, avmakts ånd, blindhet, fangenskap og undertrykkelse. Men én sak ser ut til å mangle. Ser du det? Han ser ut til å være adskillig mer opptatt av midlertidige lidelser i dette livet enn evig pine kun et hjerteslag unna! Se på et annet avsnitt som videre avslører Hans hjerte:
Men da Han så folkeskarene, ble Han dypt grepet av medlidenhet med dem, for de var utmattet og spredd omkring[plaget og nedbrutt - NAS], som sauer uten hyrde. Da sa Han til disiplene Sine: ”Be derfor høstens Herre å drive ut arbeidere til Sin høst.” (Matt 9:36-38).
Hvorfor blir vi bedt om å be om arbeidere til høsten? Hvorfor trengs de? Sier ikke teksten oss her at det er fordi mennesker er utmattet, spredd, plaget og nedbrutt? Men hva har vår tradisjon ledet oss til å tro? Svar: Å be fordi alle mennesker er på vei til helvete! Er det ikke en inkonsistens her?
Hva er jordiske smerter sammenlignet med evig fortvilelse? Likevel var det de temporale lidelsene som tynget vår Herres hjerte, ikke de i det hinsidige livet. Hvordan kan vi forklare Hans fokus på temporale lidelser og Hans manglende bekymring for evig fordømmelse? Sammen med Gehenna-studiet i kapittel 1 så antyder Luk 4:18-19 og Matt 9:36-38 videre at vår Herre ikke trodde på evigvarende straff, og at Han av den grunn ikke nevnte det.
Vi må ta med i betraktningen et annet nøkkelbevis i denne sammenheng. Legg merke til hvor Kristus avslutter sitatet Sitt i Luk 4:19: ”for å rope ut et nådens år fra Herren.” Se nå på Jesaja 61:1-2. Hva var det Herren ikke gjentok? Han utelot ”og en hevnens dag fra vår Gud” (Jes 61:2b). Hva kan grunnen være til at Han utelot dette? Kan det være at hevnens dag nettopp er det, ”en dag”? For hvis det var snakk om dager uten ende med hevn, hvordan forklarer vi Hans taushet? Burde Han ikke i det minste avsluttet setningen? Jo, og mye mer! Han burde advart dem på den sterkeste mulige måte slik at Han kunne revet dem alle ut av evigvarende ild! Hvis det noen gang var et passende øyeblikk å skulle legge grunnlaget for evigvarende pine, så var dette det øyeblikket. Han satt på en ”bevis-tekst.”* Brydde Han seg ikke om at noen av Hans tilhørere i forsamlingen kanskje døde den natten og kom rett til helvete? Hva slags presedens ville dette være for Hans tilhengere som etter dette skulle følge Hans eksempel?
Et siste poeng vedrørende Hans første offentlige appell. La du merke til responsen fra tilhørerne? ”Alle vitnet om Ham , og de undret seg over de nådens ord som kom fra Hans munn. (Luk 4:22). Nådens ord – de undret seg!
♦♦♦♦♦
Hvordan er egentlig Gud? Er skjebnen til den menneskelige rase tragisk? Jeg håper at du i løpet av dette kapittelet har kommet til å se Guds natur klarere – at alt ikke er tapt for menneskeheten.
Elsker Gud hvert eneste menneske uten å gjøre forskjell? JA
Kan Han virkelig gjøre det Hans hjerte ønsker å gjøre? JA
All verdens Gud er virkelig GUD, ikke gud. Han har all makt i hele universet til Sin disposisjon, og Hans selveste vesen er kjærlighet – ren, uforfalsket og upartisk kjærlighet for hele Sin skapning. Å kjenne Ham i Ånd og i sannhet – hvem Han virkelig er – vil fylle våre hjerter med fred og håp på tross av en hvilken som helst skummel ting Han har skapt. Vi kan gå i møte hva som helst som måtte ligge foran oss når vi kjenner Ham i all Sin kraft og kjærlighet. Vårt eneste håp som menneskehet og individer ligger i Hans faktiske natur. Kan vi stole på Ham med vår evige skjebne? Kan vi stole på Ham med den evige skjebnen til hver av våre elskede? Det kan vi! La oss synge om Hans kraft, og juble høyt over Hans miskunnhet (Sal 59:16)!
* ”proof-text,” bibelvers som brukes for å ”bevise” et poeng, læresetning eller doktrine
KAPITTEL 2: GUDS NATUR - Side 52-55
Guds Farskap
”Adam, Guds sønn” (Luk 3:38). Jesu slektshistorie som gjengitt i Lukas går helt tilbake til Adam, Guds ”sønn.” Kan noen benekte at Adam var Guds sønn? Når har Gud noen gang nektet å vedkjenne seg Adam, Israel eller folkeslagene? Når har Han noen gang opphørt å være Far til all skapningen?
Hvis Gud virkelig er en ”Far” slik vi forstår farskap, så bekrefter det videre at Han kun disiplinerer Sine barn til deres eget beste, slik som kjærlige jordiske foreldre gjør. Å bli skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26) er en bekreftelse av at vi er Hans barn. På største mulige vis er Han, som ”Skaper,” også ”Far.” Allin skrev:
Vi blir fortalt at Gud ikke er alle menneskers Far; Han er kun deres Skaper! For en total feiloppfatning disse ordene antyder. Hva mener vi med farskap og de forpliktelsene det medfører? Ideen hviler rent essensielt på kommunikasjonen av liv fra forelderen til barnet. Farskap for oss er i det store og det hele blind og instinktiv; men skapelse er Kjærlighet som handler fritt, guddommelig; vel vitende om alle konsekvenser, og som påtar seg alle ansvar som følger med det å skulle skape en fornuftig udødelig ånd. Det synes derfor rart å skulle søke å slippe unna konsekvensene av den mindre viktige forpliktelsen ved å innrømme en som er enda større; å søke, i et ord, å unnvike resultatene av et guddommelig universelt farskap ved å heller føre en sak om at Gud kun er Skaperen.2
I Adam er vi alle barn av Gud. Hvis vår synd og vårt opprør har forårsaket av vår Far ikke vil vite av oss, hvordan kunne Han ha sagt: ”Vend om, dere frafallne barn, og jeg skal lege deres frafall.” (Jer 3:22)? Eller hva var det Jesus fortalte oss i lignelsen om den fortapte sønn i Luk 15:11-32? Representerer ikke den fortapte sønnen alle Faderens egensindige barn? Selv om han falt i synd i all dens fornedrelse, sluttet han aldri å være hans sønn. Og hvis Paulus kunne si at det å ikke sørge for sine egne er å være verre enn en vantro (1 Tim 5:8), hva sier det om Gud? ”Se, alle sjeler tilhører Meg” (Esek 18:4). Alle som Gud har skapt er Hans egne. Det er ufattelig at Gud skulle være verre enn en vantro. Allin uttalte:
Essensen i kristendom går fortapt i den faktiske fornektelsen av noe som helst virkelig Farskap for vår rase fra Guds side. Følg med meg videre i denne tanken for den er av grunnleggende viktighet. Vi mister av syne verdien av den individuelle sjel, når vi forholder oss til de uttallige millionene som har bebodd denne jorda og gått hen. Hva er vel én blant så mange? [Men] hver sjel ER av uendelig verdi, som om den stod alene for øynene på Gud som er dens Far. Og mer enn dette har vi alle sammen så lett for å glemme hvem sitt tap det er hvis noen som helst sjel går fortapt. Det er Guds tap: det er Faderen som mister Sitt barn. De bortkomne sauene i lignelsen er den Gode Hyrdens tap: den manglende mynten er Eierens tap. I dette faktum ligger løftet om at Han vil søke, og fortsette å søke til Han finner.3
”Vår” Far er også ”en” far for alle mennesker. Gud har aldri sluttet å være Far til sin Skapning. Hans kjærlighet og hensikt til og for oss varer for evig. Mennesker har imidlertid forlatt sin Fars hus for å tjene en annen. Denne løsrivelsen kom fra den menneskelige side, ikke den guddommelige. Så på en måte, og kun på en måte, har mennesker fornektet sin Far for å bli barn av en annen, ved å gjøre gjerningene til denne verdens fyrste (Joh 8:41). Men det er på grunn av dette at Jesus kom. Han kom for å gjenopprette dette avbrutte forholdet (Rom 5:10), og for å gjøre djevelens gjerninger til intet (1 Joh 3:8). Faderen har aldri fornektet Sine barn. Korset er et bevis på det. Legg nøye merke til disse Skriftene:
Gud skapte mennesket i Sitt bilde… (1 Mos 1:27; 9:6).
Jeg sa…og dere er alle Den Høyestes sønner (Sal 82:6).
Du er vår Far…Den som former oss…Vi er alle sammen et verk av Din hånd (Jes 64:7).
Har vi ikke alle én Far? Er det ikke Den ene Gud som har skapt oss (Mal 2:10)?
Da Han så folkemengden…be slik: Fader vår… (Matt 5:1; 6:9).
Jesus talte til folkeskarene og til disiplene Sine…For Én er deres Far (Matt 23:1,9).
Atenske menn…For vi er også Hans barn. Siden vi altså er Guds barn… (Apg 17:22, 28-29 NAS).
Bøyer jeg mine knær for…Far…fra Ham som et hvert farsforhold [far-barn-forhold] i himlene og på jorden har fått sitt navn… (Ef 3:14-15).
Underordne oss åndenes Far og få leve (Heb 12:9)?
Uttrykkene som brukes om Farskap i disse avsnittene omfatter ikke-troende: ”dere er alle,” ”vi er alle sammen,” ”vi alle,” ”folkemengden,” ”folkeskarene,” ”Atenske menn,” ”hvert farsforhold…på jorden” og ”åndenes.”
”Min sønn, gi meg ditt hjerte…ha…lyst i mine veier” (Sal 23:26). Det ser ut for meg at hvis dette avsnittet også henviser til Herren, og ikke bare Salomo, så ser Gud på oss som sønner og døtre selv før vi gir Ham våre hjerter.
”Hvis altså dere som er onde…gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da ikke deres Far…” (Matt 7:11). Legg merke til at dette avsnittet står i sammenheng med ”folkemengden” som inkluderer ikke-troende (Matt 5:1-8:1). Om disse som Han omtalte som ”onde,” så kaller Han Gud ”deres Far.” Kommer Gud til å gjøre mindre for sine barn enn vi som er ”onde”? Fornekter vi våre barn på grunn av opprør? Gjør vi ikke med tålmodighet og standhaftighet alt vi kan for å hjelpe dem å modnes og endre sine veier? Er vi bedre foreldre enn Gud?
Guds farskap over hele skapningen er ubestridelig bevis på at Hans kjærlighet strekker seg ut til hele menneskeheten. På tross av hva noen teologer og reformatorer feilaktig har hevdet, å anerkjenne at Gud er Den ”trofaste” Skaper som også Selv gjør det som er ”rett.” (1 Pet 4:19), for så å fornekte Hans upartiske kjærlighet til alle mennesker ved å hevde at Han ser på noen som kun ”skapninger” i motsetning til ”barn,” er latterlig og absurd. Det motsier alt som kristendom og Bibelen står for.
*Se nettsiden min ”Book Updates” side 52 vedrørende vår adopsjon.
Gud Elsker Alle Mennesker
Guds kjærlighet er åpenbar i de Skriftlige referansene til Gud som ”alles Far,” så vel som i utallige andre avsnitt også. Faktisk så er bevisene for Guds kjærlighet til alle så rikelig i Skriften at det er hinsides min fatteevne at et helt system av kristen teologi har kunnet bygges rundt dens fornektelse. Tenk bare over disse få avsnittene:
Han er god mot alle, og Hans rike barmhjertighet hviler over alle Hans gjerninger (”verk”). [”over alt Han har skapt” – 1988] (Sal 145:9).
Vend dere om til Meg og bli frelst, alle dere jordens ender (Jes 45:22)!
For så har Gud elsket verden (Joh 3:16).
Jeg kom…for å frelse verden (Joh 12:47).
Han selv gir alle liv…Han har gjort hvert folkeslag av ett blod (Apg 17:25-27).
Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot meg finne av dem som ikke søkte meg. Jeg sa: ”Her er Jeg, her er Jeg,” til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn (Jes 65:1).
Hans vilje er at alle skal finne Ham, selv de som ikke søker Ham ennå. Det kommer en tid da de vil komme til å søke Ham, for Gud kan orkestrere hvilke omstendigheter som helst som trengs for å forandre deres hjerter, for kjærligheten faller aldri bort (1 Kor 13:8).
Hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet…Guds godhet leder deg til omvendelse (Rom 2:4).
Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8). ”Oss” her inkluderer alle mennesker. (Se Joh 1:29; Joh 6:51).
For i Kristus forlikte Gud verden til Seg Selv (2 Kor 5:19 NKJV).
Gud, vår Frelser, Han som vil at alle mennesker skal blir frelst (1 Tim 2:4).
For Guds frelsende nåde til alle mennesker er blitt åpenbart… (Tit 2:11).
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt Sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4:10).
Han er Selv soningen for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens (1 Joh 2:2).
Herren er…tålmodig…siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt (2 Pet 3:9).
[Regn] vår Herres langmodighet som frelse [”er” frelse – NKJV] (2 Pet 3:15).
Vår Herres langmodighet ”er” frelse. For en tanke! Når tar vår himmelske Fars langmodighet overfor Sine barn noen gang slutt? Tar den slutt tidligere enn din langmodighet overfor dine barn? Guds kjærlighet uttrykt i Hans langmodighet kommer til å lykkes i å gjøre det Hans rå makt aldri kunne gjøre – vinne Hans fienders hjerter (Sal 66:3-4) og gjøre dem til Hans venner (Jer 31:34; Joh 15:15; Rom 5:10).
”Adam, Guds sønn” (Luk 3:38). Jesu slektshistorie som gjengitt i Lukas går helt tilbake til Adam, Guds ”sønn.” Kan noen benekte at Adam var Guds sønn? Når har Gud noen gang nektet å vedkjenne seg Adam, Israel eller folkeslagene? Når har Han noen gang opphørt å være Far til all skapningen?
Hvis Gud virkelig er en ”Far” slik vi forstår farskap, så bekrefter det videre at Han kun disiplinerer Sine barn til deres eget beste, slik som kjærlige jordiske foreldre gjør. Å bli skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26) er en bekreftelse av at vi er Hans barn. På største mulige vis er Han, som ”Skaper,” også ”Far.” Allin skrev:
Vi blir fortalt at Gud ikke er alle menneskers Far; Han er kun deres Skaper! For en total feiloppfatning disse ordene antyder. Hva mener vi med farskap og de forpliktelsene det medfører? Ideen hviler rent essensielt på kommunikasjonen av liv fra forelderen til barnet. Farskap for oss er i det store og det hele blind og instinktiv; men skapelse er Kjærlighet som handler fritt, guddommelig; vel vitende om alle konsekvenser, og som påtar seg alle ansvar som følger med det å skulle skape en fornuftig udødelig ånd. Det synes derfor rart å skulle søke å slippe unna konsekvensene av den mindre viktige forpliktelsen ved å innrømme en som er enda større; å søke, i et ord, å unnvike resultatene av et guddommelig universelt farskap ved å heller føre en sak om at Gud kun er Skaperen.2
I Adam er vi alle barn av Gud. Hvis vår synd og vårt opprør har forårsaket av vår Far ikke vil vite av oss, hvordan kunne Han ha sagt: ”Vend om, dere frafallne barn, og jeg skal lege deres frafall.” (Jer 3:22)? Eller hva var det Jesus fortalte oss i lignelsen om den fortapte sønn i Luk 15:11-32? Representerer ikke den fortapte sønnen alle Faderens egensindige barn? Selv om han falt i synd i all dens fornedrelse, sluttet han aldri å være hans sønn. Og hvis Paulus kunne si at det å ikke sørge for sine egne er å være verre enn en vantro (1 Tim 5:8), hva sier det om Gud? ”Se, alle sjeler tilhører Meg” (Esek 18:4). Alle som Gud har skapt er Hans egne. Det er ufattelig at Gud skulle være verre enn en vantro. Allin uttalte:
Essensen i kristendom går fortapt i den faktiske fornektelsen av noe som helst virkelig Farskap for vår rase fra Guds side. Følg med meg videre i denne tanken for den er av grunnleggende viktighet. Vi mister av syne verdien av den individuelle sjel, når vi forholder oss til de uttallige millionene som har bebodd denne jorda og gått hen. Hva er vel én blant så mange? [Men] hver sjel ER av uendelig verdi, som om den stod alene for øynene på Gud som er dens Far. Og mer enn dette har vi alle sammen så lett for å glemme hvem sitt tap det er hvis noen som helst sjel går fortapt. Det er Guds tap: det er Faderen som mister Sitt barn. De bortkomne sauene i lignelsen er den Gode Hyrdens tap: den manglende mynten er Eierens tap. I dette faktum ligger løftet om at Han vil søke, og fortsette å søke til Han finner.3
”Vår” Far er også ”en” far for alle mennesker. Gud har aldri sluttet å være Far til sin Skapning. Hans kjærlighet og hensikt til og for oss varer for evig. Mennesker har imidlertid forlatt sin Fars hus for å tjene en annen. Denne løsrivelsen kom fra den menneskelige side, ikke den guddommelige. Så på en måte, og kun på en måte, har mennesker fornektet sin Far for å bli barn av en annen, ved å gjøre gjerningene til denne verdens fyrste (Joh 8:41). Men det er på grunn av dette at Jesus kom. Han kom for å gjenopprette dette avbrutte forholdet (Rom 5:10), og for å gjøre djevelens gjerninger til intet (1 Joh 3:8). Faderen har aldri fornektet Sine barn. Korset er et bevis på det. Legg nøye merke til disse Skriftene:
Gud skapte mennesket i Sitt bilde… (1 Mos 1:27; 9:6).
Jeg sa…og dere er alle Den Høyestes sønner (Sal 82:6).
Du er vår Far…Den som former oss…Vi er alle sammen et verk av Din hånd (Jes 64:7).
Har vi ikke alle én Far? Er det ikke Den ene Gud som har skapt oss (Mal 2:10)?
Da Han så folkemengden…be slik: Fader vår… (Matt 5:1; 6:9).
Jesus talte til folkeskarene og til disiplene Sine…For Én er deres Far (Matt 23:1,9).
Atenske menn…For vi er også Hans barn. Siden vi altså er Guds barn… (Apg 17:22, 28-29 NAS).
Bøyer jeg mine knær for…Far…fra Ham som et hvert farsforhold [far-barn-forhold] i himlene og på jorden har fått sitt navn… (Ef 3:14-15).
Underordne oss åndenes Far og få leve (Heb 12:9)?
Uttrykkene som brukes om Farskap i disse avsnittene omfatter ikke-troende: ”dere er alle,” ”vi er alle sammen,” ”vi alle,” ”folkemengden,” ”folkeskarene,” ”Atenske menn,” ”hvert farsforhold…på jorden” og ”åndenes.”
”Min sønn, gi meg ditt hjerte…ha…lyst i mine veier” (Sal 23:26). Det ser ut for meg at hvis dette avsnittet også henviser til Herren, og ikke bare Salomo, så ser Gud på oss som sønner og døtre selv før vi gir Ham våre hjerter.
”Hvis altså dere som er onde…gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da ikke deres Far…” (Matt 7:11). Legg merke til at dette avsnittet står i sammenheng med ”folkemengden” som inkluderer ikke-troende (Matt 5:1-8:1). Om disse som Han omtalte som ”onde,” så kaller Han Gud ”deres Far.” Kommer Gud til å gjøre mindre for sine barn enn vi som er ”onde”? Fornekter vi våre barn på grunn av opprør? Gjør vi ikke med tålmodighet og standhaftighet alt vi kan for å hjelpe dem å modnes og endre sine veier? Er vi bedre foreldre enn Gud?
Guds farskap over hele skapningen er ubestridelig bevis på at Hans kjærlighet strekker seg ut til hele menneskeheten. På tross av hva noen teologer og reformatorer feilaktig har hevdet, å anerkjenne at Gud er Den ”trofaste” Skaper som også Selv gjør det som er ”rett.” (1 Pet 4:19), for så å fornekte Hans upartiske kjærlighet til alle mennesker ved å hevde at Han ser på noen som kun ”skapninger” i motsetning til ”barn,” er latterlig og absurd. Det motsier alt som kristendom og Bibelen står for.
*Se nettsiden min ”Book Updates” side 52 vedrørende vår adopsjon.
Gud Elsker Alle Mennesker
Guds kjærlighet er åpenbar i de Skriftlige referansene til Gud som ”alles Far,” så vel som i utallige andre avsnitt også. Faktisk så er bevisene for Guds kjærlighet til alle så rikelig i Skriften at det er hinsides min fatteevne at et helt system av kristen teologi har kunnet bygges rundt dens fornektelse. Tenk bare over disse få avsnittene:
Han er god mot alle, og Hans rike barmhjertighet hviler over alle Hans gjerninger (”verk”). [”over alt Han har skapt” – 1988] (Sal 145:9).
Vend dere om til Meg og bli frelst, alle dere jordens ender (Jes 45:22)!
For så har Gud elsket verden (Joh 3:16).
Jeg kom…for å frelse verden (Joh 12:47).
Han selv gir alle liv…Han har gjort hvert folkeslag av ett blod (Apg 17:25-27).
Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot meg finne av dem som ikke søkte meg. Jeg sa: ”Her er Jeg, her er Jeg,” til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn (Jes 65:1).
Hans vilje er at alle skal finne Ham, selv de som ikke søker Ham ennå. Det kommer en tid da de vil komme til å søke Ham, for Gud kan orkestrere hvilke omstendigheter som helst som trengs for å forandre deres hjerter, for kjærligheten faller aldri bort (1 Kor 13:8).
Hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet…Guds godhet leder deg til omvendelse (Rom 2:4).
Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8). ”Oss” her inkluderer alle mennesker. (Se Joh 1:29; Joh 6:51).
For i Kristus forlikte Gud verden til Seg Selv (2 Kor 5:19 NKJV).
Gud, vår Frelser, Han som vil at alle mennesker skal blir frelst (1 Tim 2:4).
For Guds frelsende nåde til alle mennesker er blitt åpenbart… (Tit 2:11).
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt Sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4:10).
Han er Selv soningen for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens (1 Joh 2:2).
Herren er…tålmodig…siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt (2 Pet 3:9).
[Regn] vår Herres langmodighet som frelse [”er” frelse – NKJV] (2 Pet 3:15).
Vår Herres langmodighet ”er” frelse. For en tanke! Når tar vår himmelske Fars langmodighet overfor Sine barn noen gang slutt? Tar den slutt tidligere enn din langmodighet overfor dine barn? Guds kjærlighet uttrykt i Hans langmodighet kommer til å lykkes i å gjøre det Hans rå makt aldri kunne gjøre – vinne Hans fienders hjerter (Sal 66:3-4) og gjøre dem til Hans venner (Jer 31:34; Joh 15:15; Rom 5:10).
KAPITTEL 2: GUDS NATUR - Side 47-51
KAPITTEL TO
Guds Natur
Jeg vil synge om Din kraft…jeg vil juble høyt over din miskunnhet.
(Sal 59:17)
Hvordan er egentlig Gud? Er den endelige skjebnen til størsteparten av den menneskelige rase tragisk? Vårt eneste håp som en rase og som individer ligger i Guds natur, og mer konkret, i Hans kraft og kjærlighet. I dette kapittelet skal vi fokusere på Skriftene i relasjon til Hans natur – Hans kraft, kjærlighet, farskap og vilje. Har Han all makt til å gjøre det Han vil? Elsker Han virkelig hele menneskeheten upartisk eller har Han favoritter? Er Han, som Skaperen av alle, også alles Far? Hva er forskjellen? Hva er Hans vilje for menneskeheten? Kommer Hans vilje til å bli fullført?
Av alle disse spørsmålene, er de som er mest kritiske til vårt håp de som relaterer seg til Hans kraft og kjærlighet. Hva er omfanget av Hans kraft? Kan Han virkelig gjøre det Hans hjerte ønsker å gjøre? Hvis Gud i sannhet ikke er Allmektig, da er det ingen Gud, og vi er blottet for alt håp. Likevel, hvis vi tror at Han er Allmektig, hvilket håp gir det oss hvis vi tviler på Hans kjærlighet til noen av Sine skapninger?
Hans Kraft
Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.
(Matt 22:29)
Legg merke til viktigheten av å kjenne Skriftene i relasjon til Guds kraft. Det er et alvorlig feiltrinn å ikke respektere dette forholdet. Uten en fast tro på Gud som den ”Allmektige” (Den som kan gjøre all Sin vilje), er kunnskap om Skriftene av liten verdi. Vi må være overbeviste, slik som Paulus var, om at det Han gir løfter om, er Han også i stand til å gjennomføre (Rom 4:21). Dette er det som tilregnet Abraham rettferdighet (Rom 4:22). Har du tatt deg til hjertet det Skriftene erklærer om Guds kraft?
Er noe for vanskelig for Herren (1 Mos 18:44)?
Hva Hans sjel begjærer, det gjør Han (Job 23:13).
Du kan alt, og Du kan ikke hindres i å utføre hvilken plan det enn måtte
være (Job 42:2).
Han gjør alt som behager Ham (Sal 115:3).
Alt som behager Herren, det gjør Han, i himmelen og på jorden, i havene og
i alle dyp [”dype steder” – NKJV (hjertet)] (Sal 135:6).
Sannelig, som Jeg har tenkt, slik skal det skje, og som Jeg har besluttet,
skal det stå fast (Jes 14:24).
For hærskarenes Herre har fastsatt det, og hvem kan da gjøre det til intet?
Hans hånd er rakt ut, og hvem kan da bøye den tilbake (Jes 14:27)?
Ved din store kraft skal Dine fiender krype for Deg. Hele jorden skal tilbe
Deg og lovsynge Deg (Sal 66:3-4).
Er Min hånd for kort til å forløse? Har Jeg ingen kraft i Meg til å utfri
(Jes 50:2)?
Mitt ord…vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag
i (Jes 55:11).
Du har dannet himmelen og jorden ved Din store kraft…Det er ingenting som er
for vanskelig for Deg (Jer 32:17).
Er det noe som er for vanskelig for Meg (Jer 32:27)?
For Han gjør etter Sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden.
Ingen kan holde Hans hånd tilbake eller si til Ham: ”Hva har Du gjort?” Hvem
kan da bli frelst? …”For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt
er mulig for Gud.” (Dan 4:35; Mark 10:26-27). (Se også: Matt 19:26; Luk
1:37; Luk 18:27).
Forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt, Han som utfører alle ting
etter Sin viljes råd (Ef 1:11).
Han er i stand til å underordne alle ting under Seg Selv (Fil 3:20-21).
Guds plan er uforanderlig (Heb 6:17).
Han har makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham (Heb
7:25).
Jeg vil legger Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter...For
alle skal kjenne Meg (Heb 8:10-11).
Jesus, troens opphavsmann og fullender [Jesus, Forfatteren og Avslutteren av
vår tro – NKJV] (Heb 12:2).
Gud Kan Forandre Hvem Som Helst
Gjør Gud virkelig kun ”det beste Han kan for hvert menneske” slik vår
tradisjon antyder? Thomas Allin hevdet følgende:
”Hvis det beste et Allmektig Vesen kan gjøre for utallige myriader av Sine barn er å tvinge på dem, om de vil eller ikke, en eksistens flekket med synd fra livmor av, vel vitende at denne synden faktisk kommer til å modnes inn i endeløs elendighet – da er slike fraser intet annet enn støv kastet i dine øyne. De er som argumenter under enhver [verdighet å skulle] gjendrive [-else]. Å tvinge på meg livets gave er ikke å gjøre det beste for meg, men det verst mulige [tenkelige].”1
Ved hjertet av min forståelse av Guds kraft ligger overbevisningen om at Han kan forandre hvem som helst. Dette er Hans beste! Hvis Han kan forandre deg og meg, hvorfor ikke alle? Hvis Gud kan ta Paulus, den største av syndere (1 Tim 1:15), og gjøre ham til den største av Apostlene og en som var med på å forandre en hel verden, er det da noen som helst som Han ikke kan forandre?
Vær snill å reflektere over det følgende avsnittet – Esek 36:23-36.
23 Jeg skal hellige Mitt store navn, det som er blitt vannhelliget blant folkeslagene, det som dere har vannhelliget iblant dem. Folkeslagene skal kjenne at Jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg blir helliget midt iblant dere for øynene på dem.
26 Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød.
27 Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre det så dere vandrer etter Mine lover og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.
29 Jeg skal frelse dere fra alle deres urenheter.
31 Da skal dere huske deres onde ferd og deres onde gjerninger som ikke var gode. Dere skal avsky dere selv i egne øyne på grunn av deres misgjerninger og styggedommer.
32 Det er ikke for deres skyld Jeg gjør dette, sier Herren Gud. Det må være kjent for dere. Dere må kjenne skam og vanære over deres ferd, Israels hus. For hvem sin skyld? Folkeslagene i vers 23 og 36.
35 Så skal de si: ”Dette landet som var øde, er blitt som Edens hage. Byene som lå i ruiner, folketomme og nedrevne, er nå befestet og bebodd.”
36 Da skal folkeslagene som er igjen omkring dere, erkjenne at Jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet det som var lagt øde. Jeg, Herren, har talt det, og Jeg skal gjøre det.
I dette avsnittet (v. 27) gjør Gud det slik at det utro Israel vandrer etter Hans lover. I vers 26 vil Han til og med gi Israel et nytt hjerte og en ny ånd. Wow, bare tenk på det! Er det noen som helst på jorda som Gud når den tid kommer ikke kan forandre? Og siden 1,000 år er som en eneste dag for Gud (2 Pet 3:8), har jeg fullstendig tillit til at Han vil fullføre alle Sine hensikter for hvert eneste individ. Tid er ikke et problem. Han har tidsaldrene til å fungere i til sin disposisjon. Hvis Han kommer til å gjøre dette for Israel, komme Han til å gjøre det for folkeslagene også, for Han gjør ikke forskjell på folk (se side 56). I vers 32 erklærer Han faktisk at det ikke er for deres skyld at Han kommer til å gjøre dette. Men, for hvem da? Vel, for hvem andre sin skyld enn for folkeslagene som ligger Ham på hjertet i vers 23 og 36! Dette viser oss at Gud velsigner Israel slik at de kan være en kanal for Hans velsignelse til hele verden (1 Mos 12:3). (Se også 1 Mos 18:18; 1 Mos 22:18; 1 Mos 26:4; 1 Mos 28:14; Apg 3:25-26; Gal 3:8).
Er det virkelig mulig? Kan Gud forandre mennesker slik at de gjør Hans vilje? Absolutt! Men spørsmålet burde ikke være: ”Kan Gud forandre mennesker?” Men heller: ”Hvorfor gjør Han det?” Hvorfor? Kjærlighet. Kjærlighet som ikke holder noe tilbake. Det var rett og slett kjærlighet som ble soningen for hele verdens synd (1 Joh 2:2).
Kjærlighet betalte den endelige prisen og forløste verden. Disse løftene til Israel burde gi oss meget håp. Guds plan har alltid vært å nå folkeslagene. Det kommer fortsatt til å bli oppfylt, for Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake (Rom 11:29). Kan Gud mislykkes?
Han Kommer Til Å Gjøre Det
Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne Meg…for de skal vende om til Meg av hele sitt hjerte. (Jer 24:7).
Jeg vil legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter…de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største (Jer 31:33-34).
Det er ingenting som er for vanskelig for Deg (Jer 32:17).
Da skal Jeg gi dem ett hjerte og én vei, så de kan frykte meg alle dager…Jeg skal legge Min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra Meg (Jer 32:39-40).
Han skal igjen ha barmhjertighet med oss, Han skal tråkke våre misgjerninger under fot (Mik 7:19).
Det er særdeles viktig å være klar over at Gud kan, og kommer til, å forandre menneskers hjerter slik at de omvender seg og tjener Ham. Det Han gjør for et fåtall, det gjør Han for alle! Abraham vaklet ikke i tiltro til Guds løfte ved å være vantro, men ble heller styrket i tro. I dette gav han Gud ære. Abraham var fullkomment overbevist om at Gud var i stand til å gjøre det Han hadde lovet. Således ble Abraham regnet som rettferdig (Rom 4:20-22). Vil vi også til å gi Ham ære og bli regnet rettferdige – eller er vi bare delvis overbevist om at Han er villig og i stand til å gjøre det Han har lovet? La oss omvende oss fra å ikke erkjenne Guds kraft slik som den legges ut for oss i Skriftene (Matt 22:29).
Hans Kjærlighet
Elsker Gud alle mennesker eller bare noen? Mange troende er ikke klar over at det eksisterer en hel teologisk strømning innen kristenheten som formelig tror at Gud faktisk ikke elsker alle mennesker. De tror at Gud kun har forutbestemt ”de utvalgte” eller ”førstegrøden” til å bli frelst fra helvete. Dette trossystemet (også kjent som ”Kalvinisme” eller ”Reformert”) blir mer og mer pinlig å for pastorer og teologer å fritt ut bekjenne. For eksempel var min datter nødt til helt konkret å spørre sin universitetsprest (en kalvinist) om å åpent og ærlig dele hva han trodde om predestinasjon [forutbestemmelse]. Man kunne ikke uten videre skjønne det ut fra hans søndagsprekener. Hans prekener ledet henne til å tro at Guds nåde strakk seg ut til hele menneskeheten, mens han i realiteten ikke trodde det. Takk Gud for at dette ikke er flertallets syn i den kristne verden. For å kunne forstå Guds kjærlighet til hele menneskeheten, må vi først forstå at Gud, som Skaper, er hele menneskehetens Far.
Guds Natur
Jeg vil synge om Din kraft…jeg vil juble høyt over din miskunnhet.
(Sal 59:17)
Hvordan er egentlig Gud? Er den endelige skjebnen til størsteparten av den menneskelige rase tragisk? Vårt eneste håp som en rase og som individer ligger i Guds natur, og mer konkret, i Hans kraft og kjærlighet. I dette kapittelet skal vi fokusere på Skriftene i relasjon til Hans natur – Hans kraft, kjærlighet, farskap og vilje. Har Han all makt til å gjøre det Han vil? Elsker Han virkelig hele menneskeheten upartisk eller har Han favoritter? Er Han, som Skaperen av alle, også alles Far? Hva er forskjellen? Hva er Hans vilje for menneskeheten? Kommer Hans vilje til å bli fullført?
Av alle disse spørsmålene, er de som er mest kritiske til vårt håp de som relaterer seg til Hans kraft og kjærlighet. Hva er omfanget av Hans kraft? Kan Han virkelig gjøre det Hans hjerte ønsker å gjøre? Hvis Gud i sannhet ikke er Allmektig, da er det ingen Gud, og vi er blottet for alt håp. Likevel, hvis vi tror at Han er Allmektig, hvilket håp gir det oss hvis vi tviler på Hans kjærlighet til noen av Sine skapninger?
Hans Kraft
Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.
(Matt 22:29)
Legg merke til viktigheten av å kjenne Skriftene i relasjon til Guds kraft. Det er et alvorlig feiltrinn å ikke respektere dette forholdet. Uten en fast tro på Gud som den ”Allmektige” (Den som kan gjøre all Sin vilje), er kunnskap om Skriftene av liten verdi. Vi må være overbeviste, slik som Paulus var, om at det Han gir løfter om, er Han også i stand til å gjennomføre (Rom 4:21). Dette er det som tilregnet Abraham rettferdighet (Rom 4:22). Har du tatt deg til hjertet det Skriftene erklærer om Guds kraft?
Er noe for vanskelig for Herren (1 Mos 18:44)?
Hva Hans sjel begjærer, det gjør Han (Job 23:13).
Du kan alt, og Du kan ikke hindres i å utføre hvilken plan det enn måtte
være (Job 42:2).
Han gjør alt som behager Ham (Sal 115:3).
Alt som behager Herren, det gjør Han, i himmelen og på jorden, i havene og
i alle dyp [”dype steder” – NKJV (hjertet)] (Sal 135:6).
Sannelig, som Jeg har tenkt, slik skal det skje, og som Jeg har besluttet,
skal det stå fast (Jes 14:24).
For hærskarenes Herre har fastsatt det, og hvem kan da gjøre det til intet?
Hans hånd er rakt ut, og hvem kan da bøye den tilbake (Jes 14:27)?
Ved din store kraft skal Dine fiender krype for Deg. Hele jorden skal tilbe
Deg og lovsynge Deg (Sal 66:3-4).
Er Min hånd for kort til å forløse? Har Jeg ingen kraft i Meg til å utfri
(Jes 50:2)?
Mitt ord…vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag
i (Jes 55:11).
Du har dannet himmelen og jorden ved Din store kraft…Det er ingenting som er
for vanskelig for Deg (Jer 32:17).
Er det noe som er for vanskelig for Meg (Jer 32:27)?
For Han gjør etter Sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden.
Ingen kan holde Hans hånd tilbake eller si til Ham: ”Hva har Du gjort?” Hvem
kan da bli frelst? …”For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt
er mulig for Gud.” (Dan 4:35; Mark 10:26-27). (Se også: Matt 19:26; Luk
1:37; Luk 18:27).
Forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt, Han som utfører alle ting
etter Sin viljes råd (Ef 1:11).
Han er i stand til å underordne alle ting under Seg Selv (Fil 3:20-21).
Guds plan er uforanderlig (Heb 6:17).
Han har makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham (Heb
7:25).
Jeg vil legger Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter...For
alle skal kjenne Meg (Heb 8:10-11).
Jesus, troens opphavsmann og fullender [Jesus, Forfatteren og Avslutteren av
vår tro – NKJV] (Heb 12:2).
Gud Kan Forandre Hvem Som Helst
Gjør Gud virkelig kun ”det beste Han kan for hvert menneske” slik vår
tradisjon antyder? Thomas Allin hevdet følgende:
”Hvis det beste et Allmektig Vesen kan gjøre for utallige myriader av Sine barn er å tvinge på dem, om de vil eller ikke, en eksistens flekket med synd fra livmor av, vel vitende at denne synden faktisk kommer til å modnes inn i endeløs elendighet – da er slike fraser intet annet enn støv kastet i dine øyne. De er som argumenter under enhver [verdighet å skulle] gjendrive [-else]. Å tvinge på meg livets gave er ikke å gjøre det beste for meg, men det verst mulige [tenkelige].”1
Ved hjertet av min forståelse av Guds kraft ligger overbevisningen om at Han kan forandre hvem som helst. Dette er Hans beste! Hvis Han kan forandre deg og meg, hvorfor ikke alle? Hvis Gud kan ta Paulus, den største av syndere (1 Tim 1:15), og gjøre ham til den største av Apostlene og en som var med på å forandre en hel verden, er det da noen som helst som Han ikke kan forandre?
Vær snill å reflektere over det følgende avsnittet – Esek 36:23-36.
23 Jeg skal hellige Mitt store navn, det som er blitt vannhelliget blant folkeslagene, det som dere har vannhelliget iblant dem. Folkeslagene skal kjenne at Jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg blir helliget midt iblant dere for øynene på dem.
26 Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød.
27 Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre det så dere vandrer etter Mine lover og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.
29 Jeg skal frelse dere fra alle deres urenheter.
31 Da skal dere huske deres onde ferd og deres onde gjerninger som ikke var gode. Dere skal avsky dere selv i egne øyne på grunn av deres misgjerninger og styggedommer.
32 Det er ikke for deres skyld Jeg gjør dette, sier Herren Gud. Det må være kjent for dere. Dere må kjenne skam og vanære over deres ferd, Israels hus. For hvem sin skyld? Folkeslagene i vers 23 og 36.
35 Så skal de si: ”Dette landet som var øde, er blitt som Edens hage. Byene som lå i ruiner, folketomme og nedrevne, er nå befestet og bebodd.”
36 Da skal folkeslagene som er igjen omkring dere, erkjenne at Jeg, Herren, har bygd opp igjen det som var revet ned, og plantet det som var lagt øde. Jeg, Herren, har talt det, og Jeg skal gjøre det.
I dette avsnittet (v. 27) gjør Gud det slik at det utro Israel vandrer etter Hans lover. I vers 26 vil Han til og med gi Israel et nytt hjerte og en ny ånd. Wow, bare tenk på det! Er det noen som helst på jorda som Gud når den tid kommer ikke kan forandre? Og siden 1,000 år er som en eneste dag for Gud (2 Pet 3:8), har jeg fullstendig tillit til at Han vil fullføre alle Sine hensikter for hvert eneste individ. Tid er ikke et problem. Han har tidsaldrene til å fungere i til sin disposisjon. Hvis Han kommer til å gjøre dette for Israel, komme Han til å gjøre det for folkeslagene også, for Han gjør ikke forskjell på folk (se side 56). I vers 32 erklærer Han faktisk at det ikke er for deres skyld at Han kommer til å gjøre dette. Men, for hvem da? Vel, for hvem andre sin skyld enn for folkeslagene som ligger Ham på hjertet i vers 23 og 36! Dette viser oss at Gud velsigner Israel slik at de kan være en kanal for Hans velsignelse til hele verden (1 Mos 12:3). (Se også 1 Mos 18:18; 1 Mos 22:18; 1 Mos 26:4; 1 Mos 28:14; Apg 3:25-26; Gal 3:8).
Er det virkelig mulig? Kan Gud forandre mennesker slik at de gjør Hans vilje? Absolutt! Men spørsmålet burde ikke være: ”Kan Gud forandre mennesker?” Men heller: ”Hvorfor gjør Han det?” Hvorfor? Kjærlighet. Kjærlighet som ikke holder noe tilbake. Det var rett og slett kjærlighet som ble soningen for hele verdens synd (1 Joh 2:2).
Kjærlighet betalte den endelige prisen og forløste verden. Disse løftene til Israel burde gi oss meget håp. Guds plan har alltid vært å nå folkeslagene. Det kommer fortsatt til å bli oppfylt, for Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake (Rom 11:29). Kan Gud mislykkes?
Han Kommer Til Å Gjøre Det
Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne Meg…for de skal vende om til Meg av hele sitt hjerte. (Jer 24:7).
Jeg vil legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter…de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største (Jer 31:33-34).
Det er ingenting som er for vanskelig for Deg (Jer 32:17).
Da skal Jeg gi dem ett hjerte og én vei, så de kan frykte meg alle dager…Jeg skal legge Min frykt i deres hjerte, så de ikke skal vike bort fra Meg (Jer 32:39-40).
Han skal igjen ha barmhjertighet med oss, Han skal tråkke våre misgjerninger under fot (Mik 7:19).
Det er særdeles viktig å være klar over at Gud kan, og kommer til, å forandre menneskers hjerter slik at de omvender seg og tjener Ham. Det Han gjør for et fåtall, det gjør Han for alle! Abraham vaklet ikke i tiltro til Guds løfte ved å være vantro, men ble heller styrket i tro. I dette gav han Gud ære. Abraham var fullkomment overbevist om at Gud var i stand til å gjøre det Han hadde lovet. Således ble Abraham regnet som rettferdig (Rom 4:20-22). Vil vi også til å gi Ham ære og bli regnet rettferdige – eller er vi bare delvis overbevist om at Han er villig og i stand til å gjøre det Han har lovet? La oss omvende oss fra å ikke erkjenne Guds kraft slik som den legges ut for oss i Skriftene (Matt 22:29).
Hans Kjærlighet
Elsker Gud alle mennesker eller bare noen? Mange troende er ikke klar over at det eksisterer en hel teologisk strømning innen kristenheten som formelig tror at Gud faktisk ikke elsker alle mennesker. De tror at Gud kun har forutbestemt ”de utvalgte” eller ”førstegrøden” til å bli frelst fra helvete. Dette trossystemet (også kjent som ”Kalvinisme” eller ”Reformert”) blir mer og mer pinlig å for pastorer og teologer å fritt ut bekjenne. For eksempel var min datter nødt til helt konkret å spørre sin universitetsprest (en kalvinist) om å åpent og ærlig dele hva han trodde om predestinasjon [forutbestemmelse]. Man kunne ikke uten videre skjønne det ut fra hans søndagsprekener. Hans prekener ledet henne til å tro at Guds nåde strakk seg ut til hele menneskeheten, mens han i realiteten ikke trodde det. Takk Gud for at dette ikke er flertallets syn i den kristne verden. For å kunne forstå Guds kjærlighet til hele menneskeheten, må vi først forstå at Gud, som Skaper, er hele menneskehetens Far.
KAPITTEL 1: PILARER - Side 42-46
Guds Vilje
Gitt at bibeloversettere er menneskelige, er de også naturlig nok tilbøyelige til å tilpasse teksten til deres verdenssyn. Siden de fleste tror på menneskets suverene vilje, er de nødt til å svekke fornemmelsen av uttrykk som ”å ville” og ”å ha planlagt” [to purpose] med ”å ønske” og ”å ønske inderlig” når det henvises til Gud. Således ser det ut som Gud kun ”ønsker” disse tingene i stedet for å ”vilje” dem inn i eksistens.
For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser, som vil [”ønsker” – NKJV] at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Jesus Kristus. Han som gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid. (1 Tim 2:3-6).
Gud ”vil” at alle mennesker skal bli frelst. Betyr dette at Gud planlegger det med den hensikt å fullføre Sin vilje, eller at Han kun ønsker det uten å ha noen kraft til å gjennomføre det? Det greske ordet ”vil” her er thélõ (Strong’s 2309) som The Complete Word Study Dictionary New Testament* definerer ved (I) (C) ”To will as the equivalent of to purpose, to be decided upon, seeing one’s desire to its execution…” (V) ”Thélõ indicates not only willing something, but also pressing on to action.”27 [(I) (C) ”Å vilje (som i bestemme/fastslå) som ekvivalenten til å planlegge (med hensikt), å være avgjort, følge opp ens ønske til fullbyrdelse…” (V) ”Thélõ indikerer ikke bare det å ’vilje’ noe, men også det å trenge på videre til handling.”] Av større viktighet enn hva noen ordbokforfattere måtte si, er hvordan apostlene forstod Kristus når Han brukte ordet.
Jesus sier til ham: ”Hvis Jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!” Derfor gikk dette ryktet ut blant brødrene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke til ham at han ikke skulle dø, men: ”Om jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det?” (Joh 21:22-23).
Apostlene forstod tydeligvis Jesu utsagn ”Jeg vil” som tilsvarende ”å fastslå,” ” å være avgjort” og ”å følge opp ens ønske til fullbyrdelse.” Det er derfor de gikk ut og bekjentgjorde at denne disippelen ikke skulle dø. Å tro et slikt utsagn er spesielt avslørende i og med at alle mennesker dør. Forstod Paulus’ tilhørere 1 Tim 2:4 annerledes? Jeg tror ikke det.
* ”Den Komplette Ordstudie-Ordboken Nye Testamentet ”
Men for diskusjons skyld; selv om teksten leste ”ønsker” i stedet for ”vil” [viljer], så forandrer det ingenting, for Jesaja sier: ”Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag [”fryd” – YLT]” (Jes 46:10).
Tradisjon har lært oss at Gud ikke vil frelse et menneske mot sin vilje. Det er jeg enig i, men Han har imidlertid kraften til å orkestrere hvilke omstendigheter som helst som må til for å påvirke ens vilje til å forandre seg.
Quillen Hamilton Shinn, soldat i borgerkrigen, lærer og applaudert Vermont-prest skrev:
Han frelser ikke mennesker ved vilkårlig makt. Han frelser dem ved deres vilje, gjennom moralsk innflytelse. Gud har ressurser i Sitt univers, de alt-overvinnende kreftene av kjærlighet, til å gjøre den uvillige sjel villig! Han har lys nok til å gjøre den blinde seende, og kjærlighet nok til å smelte det forherdete hjerte.”28
Pastor og forfatter av The Outcome of Infinite Grace*, Loyal F. Hurley, pekte på at:
Igjen og igjen, når bekymring skrider over hans sti, vender mennesket tilbake til den Gud han forakter. Når hans kone dør, eller hans barn ender opp på skråplanet; når tap og elendighet kommer over ham, igjen og igjen vil han søke den Gud han har forsømt. Det er ikke fordi Gud tvinger mennesket, men fordi Gud legger på ham slike erfaringer som forandrer hans innstilling. Og Gud legger slike erfaringer på mennesker, ikke i sinne, men i kjærlighet. For kjærlighet er til syvende og sist den eneste makt som ikke er tvingende.29
Myten Om ”Evig” Forkastelse
Vi kjenner stykkevis…vi ser…uklart.
(1 Kor 13:9-12 NKJV)
Ingen har den komplette eller fullkomne kunnskapen om Gud. Så når en person ”forkaster” et gitt konsept om Gud, så forkaster de i virkeligheten ikke den sanne Gud, men kun deres delvise og ufullkomne forståelse av Ham.
* ”Resultatet av Uendelig Nåde ”
Det er bare Kristus som virkelig kjenner Ham, og den Sønnen vil åpenbare Ham for. (Matt 11:27; Luk 10:22; Joh 6:46). Hvis Kristus i sannhet ikke har ”åpenbart” Faderen for en person, kan den personen da holdes ansvarlig for å forkaste noe som i virkeligheten ikke er gjort kjent?
Så snart en fullstendig åpenbaring av Gud mottas i tidsaldrene som kommer (Ef 2:7), vil mennesker bøye kne og bekjenne Jesus Kristus som Herre akkurat slik Jesaja og Paulus profeterte (Jes 45:21-25; Rom 14:11; Fil 2:9-11). Hvem er det som ville fortsatt i aktivt og vedvarende opprør mot Ham når de vet at Gud kun vil det beste for dem? Med kunnskap om Guds store godhet og kjærlighet, samtidig som at den Hellige Ånd virker i deres hjerter, kommer disse forherdede hjertene til å smelte for Hans herlige vesen. Det er umulig at en allmektig Gud kan mislykkes i Sin hensikt, og at noen for evig og alltid vil stå i mot ubetinget kjærlighet i det de heller velger evigvarende pine. Dette ville være fullstendig irrasjonelt. Og selv om noen skulle være så irrasjonelle, ville ikke en slik motstand skyldes en ”fri” vilje, men en trellbundet vilje, en vilje slavebundet til et sinnssykt sinn.
Martin Luther erklærte:
Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt…Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsatts eller hvordan jeg løper, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.30
John Wesley hevdet at alle i hele verden kunne blitt frelst uten tap av frihet ifølge en preken med tittelen ”The General Spread of the Gospel”* som han prekte 22. April 1783. Han sa at en by, en nasjon eller hele verden kunne blitt kristen, og det kunne funnet sted uten vanskelighet hvis bare vi antok at Gud handler uimotståelig. ”På samme måte som Gud har omvendt så mange til Seg Selv, uten å tilintetgjøre deres frihet, kan Han uten tvil omvende hele nasjoner eller hele verden. Og det er like lett for Ham å omvende en verden som det er å omvende en individuell sjel.”31
”Fri” vilje? Har du virkelig tenkt igjennom det? Er Guds hender virkelig bundet av den? Din tro eller vantro på ”fri” vilje må uunngåelig avgjøres av ditt syn på Guds suverene vilje og Hans makt. Jeg vil gjerne etterlate deg dette spørsmålet til ettertanke: Hvorfor er det slik at vår tradisjon bare kan akseptere menneskets vilje som ”fri” hvis det fører vår rase til ødeleggelse, men kan ikke akseptere den som ”fri” hvis den leder til liv (Fil 2:9-11; Rom 14:11)?
* ”Den Generelle Spredning av Evangeliet ”
Tillegg
Dr. Helena Keizer er muligens verdens fremste autoritet på definisjonen av aion i gresk oldtidslitteratur inklusive Bibelen på Jesu tid. Keizer publiserte en 315 siders doktorgradsavhandling med tittelen: ”Liv, Tid og Evighet – Et Studie av Aion i Gresk Litteratur og Filosofi, Septuaginta og Filo.” Fremlagt den 7. September 1999 i Holland, ved Amsterdam Universitet. Keizer uttaler:
”Olãm og derav aiõn i Bibelsk forstand er tid som utgjør den menneskelige temporale* horisont.”32
”Vårt studie har ført oss til den konklusjon at uendelighet ikke er en reell eller nødvendig konnotasjon [betydningsvariant] av aiõn, enten på gresk eller i bibelsk bruk (õlam).”33
”Å tale om dette aiõn, dets ’ende’ og det kommende aiõn legger tydelig til aiõn betydningen av begrenset tid.”34
”Den følgende beskrivelsen av Gregory av Nyssa sin tolkning av aiõn legger opp til et godt avsluttende poeng for nå: ’Aeon benevner temporalitet, det som finner sted innenfor tid.’”35
På grunn av den vekt forsvarere av evigvarende straff har lagt på ordet ”evig(varende)” (aion) i Skriften, er ingen anstrengelse for omfattende i forhold til å bevise dets nøyaktige mening. Således, hvis du ønsker å forfølge dette videre henviser jeg deg til min nettside, under menyvalgene ”Eternity” og ”Church History.”
I dette kapittelet har vi undersøkt grunnpilarene som troen på uendelig straff er basert på og funnet ut at de kommer til kort. Hvor mange kristne, inklusive pastorer og teologer, har kritisk undersøkt disse pilarene i lys av de bevisene som er presentert her? Jeg vil tørre å påstå veldig få. Gitt disse bevisene, la oss med et nytt og åpent sinn, utfridd fra lenkene av et defekt system, studere de følgende kapitlene i oppriktighet og sannhet. Er det håp etter Gehenna og ildsjøen? Kan det være at disse dommene også har en positiv hensikt i Guds ufeilbarlige plan for mennesket? Svaret ligger i selveste Guds natur. Ville en virkelig allmektig og all-elskende Skaper bringe milliarder av mennesker inn i eksistens vel vitende om resultatet; som er at de kommer til å lide i evighet? Ville Han virkelig betalt en slik pris for å få et fåtall til å elske Ham for evig? Dette er det vår tradisjon har lært oss. Er det sant?
* ”temporal, -t (adj.) som gjelder tid; temporær, -t midlertidig, forbigående” – Escolas Ordbok, Escola Forlag 2003
Gitt at bibeloversettere er menneskelige, er de også naturlig nok tilbøyelige til å tilpasse teksten til deres verdenssyn. Siden de fleste tror på menneskets suverene vilje, er de nødt til å svekke fornemmelsen av uttrykk som ”å ville” og ”å ha planlagt” [to purpose] med ”å ønske” og ”å ønske inderlig” når det henvises til Gud. Således ser det ut som Gud kun ”ønsker” disse tingene i stedet for å ”vilje” dem inn i eksistens.
For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser, som vil [”ønsker” – NKJV] at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Jesus Kristus. Han som gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid. (1 Tim 2:3-6).
Gud ”vil” at alle mennesker skal bli frelst. Betyr dette at Gud planlegger det med den hensikt å fullføre Sin vilje, eller at Han kun ønsker det uten å ha noen kraft til å gjennomføre det? Det greske ordet ”vil” her er thélõ (Strong’s 2309) som The Complete Word Study Dictionary New Testament* definerer ved (I) (C) ”To will as the equivalent of to purpose, to be decided upon, seeing one’s desire to its execution…” (V) ”Thélõ indicates not only willing something, but also pressing on to action.”27 [(I) (C) ”Å vilje (som i bestemme/fastslå) som ekvivalenten til å planlegge (med hensikt), å være avgjort, følge opp ens ønske til fullbyrdelse…” (V) ”Thélõ indikerer ikke bare det å ’vilje’ noe, men også det å trenge på videre til handling.”] Av større viktighet enn hva noen ordbokforfattere måtte si, er hvordan apostlene forstod Kristus når Han brukte ordet.
Jesus sier til ham: ”Hvis Jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du meg!” Derfor gikk dette ryktet ut blant brødrene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke til ham at han ikke skulle dø, men: ”Om jeg vil [thélõ] at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det?” (Joh 21:22-23).
Apostlene forstod tydeligvis Jesu utsagn ”Jeg vil” som tilsvarende ”å fastslå,” ” å være avgjort” og ”å følge opp ens ønske til fullbyrdelse.” Det er derfor de gikk ut og bekjentgjorde at denne disippelen ikke skulle dø. Å tro et slikt utsagn er spesielt avslørende i og med at alle mennesker dør. Forstod Paulus’ tilhørere 1 Tim 2:4 annerledes? Jeg tror ikke det.
* ”Den Komplette Ordstudie-Ordboken Nye Testamentet ”
Men for diskusjons skyld; selv om teksten leste ”ønsker” i stedet for ”vil” [viljer], så forandrer det ingenting, for Jesaja sier: ”Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag [”fryd” – YLT]” (Jes 46:10).
Tradisjon har lært oss at Gud ikke vil frelse et menneske mot sin vilje. Det er jeg enig i, men Han har imidlertid kraften til å orkestrere hvilke omstendigheter som helst som må til for å påvirke ens vilje til å forandre seg.
Quillen Hamilton Shinn, soldat i borgerkrigen, lærer og applaudert Vermont-prest skrev:
Han frelser ikke mennesker ved vilkårlig makt. Han frelser dem ved deres vilje, gjennom moralsk innflytelse. Gud har ressurser i Sitt univers, de alt-overvinnende kreftene av kjærlighet, til å gjøre den uvillige sjel villig! Han har lys nok til å gjøre den blinde seende, og kjærlighet nok til å smelte det forherdete hjerte.”28
Pastor og forfatter av The Outcome of Infinite Grace*, Loyal F. Hurley, pekte på at:
Igjen og igjen, når bekymring skrider over hans sti, vender mennesket tilbake til den Gud han forakter. Når hans kone dør, eller hans barn ender opp på skråplanet; når tap og elendighet kommer over ham, igjen og igjen vil han søke den Gud han har forsømt. Det er ikke fordi Gud tvinger mennesket, men fordi Gud legger på ham slike erfaringer som forandrer hans innstilling. Og Gud legger slike erfaringer på mennesker, ikke i sinne, men i kjærlighet. For kjærlighet er til syvende og sist den eneste makt som ikke er tvingende.29
Myten Om ”Evig” Forkastelse
Vi kjenner stykkevis…vi ser…uklart.
(1 Kor 13:9-12 NKJV)
Ingen har den komplette eller fullkomne kunnskapen om Gud. Så når en person ”forkaster” et gitt konsept om Gud, så forkaster de i virkeligheten ikke den sanne Gud, men kun deres delvise og ufullkomne forståelse av Ham.
* ”Resultatet av Uendelig Nåde ”
Det er bare Kristus som virkelig kjenner Ham, og den Sønnen vil åpenbare Ham for. (Matt 11:27; Luk 10:22; Joh 6:46). Hvis Kristus i sannhet ikke har ”åpenbart” Faderen for en person, kan den personen da holdes ansvarlig for å forkaste noe som i virkeligheten ikke er gjort kjent?
Så snart en fullstendig åpenbaring av Gud mottas i tidsaldrene som kommer (Ef 2:7), vil mennesker bøye kne og bekjenne Jesus Kristus som Herre akkurat slik Jesaja og Paulus profeterte (Jes 45:21-25; Rom 14:11; Fil 2:9-11). Hvem er det som ville fortsatt i aktivt og vedvarende opprør mot Ham når de vet at Gud kun vil det beste for dem? Med kunnskap om Guds store godhet og kjærlighet, samtidig som at den Hellige Ånd virker i deres hjerter, kommer disse forherdede hjertene til å smelte for Hans herlige vesen. Det er umulig at en allmektig Gud kan mislykkes i Sin hensikt, og at noen for evig og alltid vil stå i mot ubetinget kjærlighet i det de heller velger evigvarende pine. Dette ville være fullstendig irrasjonelt. Og selv om noen skulle være så irrasjonelle, ville ikke en slik motstand skyldes en ”fri” vilje, men en trellbundet vilje, en vilje slavebundet til et sinnssykt sinn.
Martin Luther erklærte:
Jeg må ærlig innrømme at jeg for min del, selv om det faktisk hadde vært mulig, ikke ville ønsket at en fri vilje skulle bli meg gitt…Men nå som Gud har tatt min frelse ut av mine egne henders kontroll og lagt den under Sin kontroll, og lovet å frelse meg, ikke i henhold til min innsatts eller hvordan jeg løper, men i henhold til Hans nåde og barmhjertighet, så har jeg den komfortable visshet om at Han er trofast og ikke kommer til å lyve for meg, og at Han også er stor og mektig, slik at ingen djevler eller motstand kan bryte Ham ned eller plukke meg fra Ham.30
John Wesley hevdet at alle i hele verden kunne blitt frelst uten tap av frihet ifølge en preken med tittelen ”The General Spread of the Gospel”* som han prekte 22. April 1783. Han sa at en by, en nasjon eller hele verden kunne blitt kristen, og det kunne funnet sted uten vanskelighet hvis bare vi antok at Gud handler uimotståelig. ”På samme måte som Gud har omvendt så mange til Seg Selv, uten å tilintetgjøre deres frihet, kan Han uten tvil omvende hele nasjoner eller hele verden. Og det er like lett for Ham å omvende en verden som det er å omvende en individuell sjel.”31
”Fri” vilje? Har du virkelig tenkt igjennom det? Er Guds hender virkelig bundet av den? Din tro eller vantro på ”fri” vilje må uunngåelig avgjøres av ditt syn på Guds suverene vilje og Hans makt. Jeg vil gjerne etterlate deg dette spørsmålet til ettertanke: Hvorfor er det slik at vår tradisjon bare kan akseptere menneskets vilje som ”fri” hvis det fører vår rase til ødeleggelse, men kan ikke akseptere den som ”fri” hvis den leder til liv (Fil 2:9-11; Rom 14:11)?
* ”Den Generelle Spredning av Evangeliet ”
Tillegg
Dr. Helena Keizer er muligens verdens fremste autoritet på definisjonen av aion i gresk oldtidslitteratur inklusive Bibelen på Jesu tid. Keizer publiserte en 315 siders doktorgradsavhandling med tittelen: ”Liv, Tid og Evighet – Et Studie av Aion i Gresk Litteratur og Filosofi, Septuaginta og Filo.” Fremlagt den 7. September 1999 i Holland, ved Amsterdam Universitet. Keizer uttaler:
”Olãm og derav aiõn i Bibelsk forstand er tid som utgjør den menneskelige temporale* horisont.”32
”Vårt studie har ført oss til den konklusjon at uendelighet ikke er en reell eller nødvendig konnotasjon [betydningsvariant] av aiõn, enten på gresk eller i bibelsk bruk (õlam).”33
”Å tale om dette aiõn, dets ’ende’ og det kommende aiõn legger tydelig til aiõn betydningen av begrenset tid.”34
”Den følgende beskrivelsen av Gregory av Nyssa sin tolkning av aiõn legger opp til et godt avsluttende poeng for nå: ’Aeon benevner temporalitet, det som finner sted innenfor tid.’”35
På grunn av den vekt forsvarere av evigvarende straff har lagt på ordet ”evig(varende)” (aion) i Skriften, er ingen anstrengelse for omfattende i forhold til å bevise dets nøyaktige mening. Således, hvis du ønsker å forfølge dette videre henviser jeg deg til min nettside, under menyvalgene ”Eternity” og ”Church History.”
I dette kapittelet har vi undersøkt grunnpilarene som troen på uendelig straff er basert på og funnet ut at de kommer til kort. Hvor mange kristne, inklusive pastorer og teologer, har kritisk undersøkt disse pilarene i lys av de bevisene som er presentert her? Jeg vil tørre å påstå veldig få. Gitt disse bevisene, la oss med et nytt og åpent sinn, utfridd fra lenkene av et defekt system, studere de følgende kapitlene i oppriktighet og sannhet. Er det håp etter Gehenna og ildsjøen? Kan det være at disse dommene også har en positiv hensikt i Guds ufeilbarlige plan for mennesket? Svaret ligger i selveste Guds natur. Ville en virkelig allmektig og all-elskende Skaper bringe milliarder av mennesker inn i eksistens vel vitende om resultatet; som er at de kommer til å lide i evighet? Ville Han virkelig betalt en slik pris for å få et fåtall til å elske Ham for evig? Dette er det vår tradisjon har lært oss. Er det sant?
* ”temporal, -t (adj.) som gjelder tid; temporær, -t midlertidig, forbigående” – Escolas Ordbok, Escola Forlag 2003
KAPITTEL 1: PILARER - Side 37-41
Fri Vilje
Hvilken far som holder sin lille datters hånd når de krysser en travel gate ville noen gang sluppet taket? Jo mer hun rykker, jo mer strammer hennes far grepet. Det er ingen mulighet for henne å komme seg noen vei! Er Gud noe annerledes? Argumentet om at en person kan velge helvete ved å forkaste Gud som et resultat av ”fri” vilje, er rett og slett det samme som å si at en liten jente har mer styrke enn sin far. Gud har gitt mennesket et ”mål” av fri vilje, men slett ikke til den grad at Han ville tillate at det fordømmer seg selv for evig i pine. Er Gud en dårligere forelder enn det vi er (Matt 7:11)? Vi gir våre barn mer frihet etter hvert som de modnes. For mye for tidlig er katastrofalt. Han vet akkurat hvor mye frihet vi trenger for vår utvikling.
Gud, som Skaperen, er Den som eier alt (Sal 2:8; Esek 18:4; Kol 1:16; Heb 1:2), og det inkluderer deg og meg. Han har aldri oppgitt den tittelen. Kun Han har absolutt ”fri” vilje over Sin eiendom. Hvis vi skulle gå evig fortapt ville Han vært taperen. Mange sier at helvete er låst på innsiden, men hvordan? Kristus har jo nøklene! (Åp 1:18). Mange tror at Guds hender er budet; om enn hvor mye Han skulle ønske at Han kunne beholde oss, så klarer Han bare ikke. Men, er vår evne til å ødelegge Hans eiendom virkelig større en Hans evne til å bevare og gjenopprette? Hvor ”frie” og mektige er vi egentlig? Hvilken rolle spilte vi i å kontrollere våre livserfaringer som har gjort oss til dem vi er i dag? Vil vi med vitende og vilje velge hva slags lidelser vi kommer til å måtte gjennomgå i fremtiden, som igjen uunngåelig kommer til å påvirke hva vi utvikler oss til å bli? Hvilke av de innviklede detaljene i vår evne til å resonnere, noe som igjen avgjør våre valg, har vi full kontroll over?
Har Bibelen rett i det at ingen søker etter Gud, at vårt naturlige sinn står i mot Ham og ikke er underlagt Hans lov? Paulus sier at det har ikke evne til å bøye seg for Guds lov / kan ikke være Guds lov lydig (Rom 3:11; 8:7). Hvordan kan et av naturen fiendtlig sinn, som ikke ”kan” underlegge seg Guds lov, av sin egen ”frie” vilje gjøre nettopp dette? Er ikke dette en selvmotsigelse? Kun Gud kan gi oss tro og dra oss til Seg Selv; vi kan ikke klare det (Heb 12:2; Rom 12:3; Joh 6:44; Joh 15:16; Fil 1:29; Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Apg 13:48; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 2:13; Kol 1:12; 2 Tess 3:2; 1 Tim 1:14; Tit 1:1; Esek 36:26-27; Jer 24:7; Jer 31:33-34; Jer 32:39-40). Det å løfte opp ”fri” vilje, og gjøre det til et idol, som om det skulle være det vår frelse hviler på, motsier Bibelen og fostrer en skrytende holdning! (1 Kor 1:26-31; 1 Kor 4:6-7).
Hva medfører det når vi antyder at Gud er hjelpesløs i møtet med menneskets ”frie” vilje? Det innebærer at vår frelse avhenger av menneskelig kraft, ikke guddommelig. Således fratas Gud Sin kraft og herlighet, og etterlater Kristi blod uten kraft til å frelse de som det ble utgytt for (alle syndere). Det fornekter faktisk selveste definisjonen av Gud som ”Den Allmektige,” og etterlater oss uten noen virkelig Gud i det hele tatt. I Exploring the Attributes of God* uttalte Dr. Robert Noray, forfatter av over 40 bøker, følgende:
Guds suverenitet [allmakt] ble sett på som et essensielt attributt av den tidlige kirken, og den som våget å benekte den ble kalt en ateist. Dette er et av de mest misforståtte av Guds attributter. Likevel er det et essensielt attributt som gjør Gud til GUD. Skriftene beskriver alltid Gud som En som aktivt kontrollerer og veileder hele skaperverket. Det blir aldri sett på som kun et potensial. Hvor skal vi begynne når vi studerer Guds suverenitet og menneskets ansvar? Burde vi begynne med mennesket, etablere dets frie vilje og så definere guddommelig suverenitet på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med mennesket?
* ”Utforske Guds Attributter”
Eller burde vi begynne med Gud og Hans frie vilje, og så videreutvikle vår forståelse av mennesket fra det ståstedet? Vi må begynne der hvor Skriften begynner….Bibelen begynner med GUD. Han er den store JEG ER, Alfa…Omega, Begynnelsen og Enden.25
Historien om Josef maler et imponerende bilde av Gud som med stor kraft arbeider i kulissene og øver innflytelse over menneskers vilje. Hvem av disse menneskene trodde vel ikke at deres vilje ene og alene var deres egen? Likevel var Gud, i sin uendelige kraft, i gang med å utføre Sine hensikter gjennom deres avgjørelser (1. Mos 45:5). Mens kongen av Egypt gav påbud om at alle hebraiske guttebarn måtte dø, var Gud hele tiden i gang med å orkestrere Sin plan om å innsette Moses i kongedømmets ledelse! Selv mens Farao stod i mot Moses var Gud i arbeid i henhold til Sin plan. Hvor var Faraos ”frie” vilje? Tenk over hva Jesaja skrev om Assyria:
Ve Assyria, min vredes stokk…Jeg sender ham mot et ugudelig folkeslag…befaler ham å dra…Men selv mener han det ikke slik, og hans hjerte tenker ikke på den måten…For han sier: ”Ved min sterke hånd har jeg gjort det…Skal øksen selv ta æren fra den som hogger med den?” (Jes 10:5-7, 13, 15).
Assyria ble brukt av Gud og hadde ingen anelse. I alle disse tilfellene ser vi mennesker som gjør, men Gud som orkestrerer. Vær snill å les disse avsnittene nøye.
Da skal Herren din Gud omskjære deg så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel (5 Mos 30:6).
Jeg vet at du kan gjøre alle ting, og at ingenting kan komme i veien for dine hensikter (Job 42:2 RSV).
Salig er den som du velger ut, så du lar ham komme nær til deg (Sal 65:4).
Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer hans skritt (Ordsp 16:9).
Loddet blir ristet i kappefolden, men alle avgjørelser er fra Herren (Ordsp 16:33).
Det er mange slags tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal stå fast
Ordsp 19:21).
En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstå sin vei
Ordsp 20:24)?
Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer dem dit Han vil
Ordsp 21:1).
Herre, Du skaffer oss fred, for Du har gjort alle våre gjerninger for oss (Jes 26:12).
Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag…Sannelig…Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. (Jes 46:10-11).
Det er ikke én som søker Gud…Hvor er så rosen [stoltheten]
Jes 53:6; Rom 3:11, 19b, 27)?
Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Det står ikke til mannen på vandring å styre sine egne skritt (Jer 10:23).
Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne meg…de skal vende om til meg av hele sitt hjerte (Jer 24:7).
Jeg skal legge Min frykt i deres hjerter, så de ikke skal vike bort fra meg
(Jer 32:40).
Jeg skal gjøre det så dere vandrer etter Mine lover og så dere holder mine dommer og gjør etter dem (Esek 32:27).
Han gjør etter Sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake (Dan 4:35).
De er født…heller ikke av manns vilje, men av Gud (Joh 1:13).
Ingen kan komme til Meg uten at Faderen…drar [trekker] ham (Joh 6:44).
Uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe (Joh 15:5).
Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere (Joh 15:16).
Skapningen [mennesker] ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp (Rom 8:20).
Det kommer ikke an på mennesket som vil eller mennesket som løper, men på Gud som har nåde (Rom 9:16 NAS).
Du vil da si til meg: ”Hva mer har Han å klage over? For hvem kan stå i mot Hans vilje?” (Rom 9:19).
Gud valgte det tåpelige…Gud valgte det svake…Han valgte det underlegne…slik at intet menneske skal skryte (1 Kor 1:27-29 NIV).
Ble forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt…som utfører alle ting eller Sin viljes råd (Ef 1:11).
For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter Hans gode vilje
Fil 2:13).
Han er i stand til å underordne alle ting under Seg selv (Fil 3:21).
Gud har lagt det ned i hjertene deres å oppfylle Hans hensikt, å ha én og samme tanke (Åp 17:17).
Hvem er det som har kontrollen her? Mennesket eller Gud? Hvem sin vilje er det som vinner frem her? I sin artikkel ”The Work of the Cross* kommenterte Ken Eckerty følgende: ”Hvor ironisk er det ikke at de som tror at Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Gud vil tvinge mennesker – mot deres vilje – til å bekjenne og bøye kne for Jesus.”26 Lederen av Bread of Life Frontier Missions*, David Nuckols, sa det på denne måten: ”Hvor ironisk det er at de som tror Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Han kommer til å krenke Sin Egen frie vilje – at alle mennesker skal bli frelst!”
Hva er det vi sier til Gud i det vi motsetter oss menneskets vilje? ”Vel, vel, Herre, det er trist at…
Du kan ikke få det som er ditt (Rom 11:36).
Du kan ikke finne det du har mistet (Luk 15:4).
Jesaja tok feil angående det at din hånd ikke er for kort til å frelse
(Jes 59:1).
Bibelen overdriver når den sier at ingenting er for vanskelig for deg
(Jer 32:17).
Mennesket har stjålet fra Deg nøklene til Hades [dødsriket] og Døden
(Åp 1:18).
Han som er i verden er til syvende og sist større enn Deg
(1 Joh 4:4; 1 Joh 3:8).
Din soning for hele verden er i realiteten kun for et fåtall
(1 Joh 2:2).
Dine løfter om at alt skal gjenopprettes er kun overdrevne håp (Apg 3:21).
Hendene Dine er bundet og du kan ikke utføre det Du vil og har velbehag
(Jes 55:11).
Alle skapninger kommer faktisk ikke til å tilbe Deg slik Du hadde håpet
(Åp 5:13; Fil 2:10-11).
Hva har skjedd med GUD? Vår tradisjon har ved hjelp av denne myten om ”fri” vilje pantsatt Hans kraft og overført den til mennesket. Er vi bedre enn de dårene Paulus henviser til i Rom 1:20-21? Hvorfor ble de omtalt som dåraktige? Fordi de ikke æret Gud som GUD? Gjør vi det samme?
* ”Korsets Verk” – ”Livets Brød Pioner Misjonstjenester”
Hvilken far som holder sin lille datters hånd når de krysser en travel gate ville noen gang sluppet taket? Jo mer hun rykker, jo mer strammer hennes far grepet. Det er ingen mulighet for henne å komme seg noen vei! Er Gud noe annerledes? Argumentet om at en person kan velge helvete ved å forkaste Gud som et resultat av ”fri” vilje, er rett og slett det samme som å si at en liten jente har mer styrke enn sin far. Gud har gitt mennesket et ”mål” av fri vilje, men slett ikke til den grad at Han ville tillate at det fordømmer seg selv for evig i pine. Er Gud en dårligere forelder enn det vi er (Matt 7:11)? Vi gir våre barn mer frihet etter hvert som de modnes. For mye for tidlig er katastrofalt. Han vet akkurat hvor mye frihet vi trenger for vår utvikling.
Gud, som Skaperen, er Den som eier alt (Sal 2:8; Esek 18:4; Kol 1:16; Heb 1:2), og det inkluderer deg og meg. Han har aldri oppgitt den tittelen. Kun Han har absolutt ”fri” vilje over Sin eiendom. Hvis vi skulle gå evig fortapt ville Han vært taperen. Mange sier at helvete er låst på innsiden, men hvordan? Kristus har jo nøklene! (Åp 1:18). Mange tror at Guds hender er budet; om enn hvor mye Han skulle ønske at Han kunne beholde oss, så klarer Han bare ikke. Men, er vår evne til å ødelegge Hans eiendom virkelig større en Hans evne til å bevare og gjenopprette? Hvor ”frie” og mektige er vi egentlig? Hvilken rolle spilte vi i å kontrollere våre livserfaringer som har gjort oss til dem vi er i dag? Vil vi med vitende og vilje velge hva slags lidelser vi kommer til å måtte gjennomgå i fremtiden, som igjen uunngåelig kommer til å påvirke hva vi utvikler oss til å bli? Hvilke av de innviklede detaljene i vår evne til å resonnere, noe som igjen avgjør våre valg, har vi full kontroll over?
Har Bibelen rett i det at ingen søker etter Gud, at vårt naturlige sinn står i mot Ham og ikke er underlagt Hans lov? Paulus sier at det har ikke evne til å bøye seg for Guds lov / kan ikke være Guds lov lydig (Rom 3:11; 8:7). Hvordan kan et av naturen fiendtlig sinn, som ikke ”kan” underlegge seg Guds lov, av sin egen ”frie” vilje gjøre nettopp dette? Er ikke dette en selvmotsigelse? Kun Gud kan gi oss tro og dra oss til Seg Selv; vi kan ikke klare det (Heb 12:2; Rom 12:3; Joh 6:44; Joh 15:16; Fil 1:29; Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Apg 13:48; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 2:13; Kol 1:12; 2 Tess 3:2; 1 Tim 1:14; Tit 1:1; Esek 36:26-27; Jer 24:7; Jer 31:33-34; Jer 32:39-40). Det å løfte opp ”fri” vilje, og gjøre det til et idol, som om det skulle være det vår frelse hviler på, motsier Bibelen og fostrer en skrytende holdning! (1 Kor 1:26-31; 1 Kor 4:6-7).
Hva medfører det når vi antyder at Gud er hjelpesløs i møtet med menneskets ”frie” vilje? Det innebærer at vår frelse avhenger av menneskelig kraft, ikke guddommelig. Således fratas Gud Sin kraft og herlighet, og etterlater Kristi blod uten kraft til å frelse de som det ble utgytt for (alle syndere). Det fornekter faktisk selveste definisjonen av Gud som ”Den Allmektige,” og etterlater oss uten noen virkelig Gud i det hele tatt. I Exploring the Attributes of God* uttalte Dr. Robert Noray, forfatter av over 40 bøker, følgende:
Guds suverenitet [allmakt] ble sett på som et essensielt attributt av den tidlige kirken, og den som våget å benekte den ble kalt en ateist. Dette er et av de mest misforståtte av Guds attributter. Likevel er det et essensielt attributt som gjør Gud til GUD. Skriftene beskriver alltid Gud som En som aktivt kontrollerer og veileder hele skaperverket. Det blir aldri sett på som kun et potensial. Hvor skal vi begynne når vi studerer Guds suverenitet og menneskets ansvar? Burde vi begynne med mennesket, etablere dets frie vilje og så definere guddommelig suverenitet på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med mennesket?
* ”Utforske Guds Attributter”
Eller burde vi begynne med Gud og Hans frie vilje, og så videreutvikle vår forståelse av mennesket fra det ståstedet? Vi må begynne der hvor Skriften begynner….Bibelen begynner med GUD. Han er den store JEG ER, Alfa…Omega, Begynnelsen og Enden.25
Historien om Josef maler et imponerende bilde av Gud som med stor kraft arbeider i kulissene og øver innflytelse over menneskers vilje. Hvem av disse menneskene trodde vel ikke at deres vilje ene og alene var deres egen? Likevel var Gud, i sin uendelige kraft, i gang med å utføre Sine hensikter gjennom deres avgjørelser (1. Mos 45:5). Mens kongen av Egypt gav påbud om at alle hebraiske guttebarn måtte dø, var Gud hele tiden i gang med å orkestrere Sin plan om å innsette Moses i kongedømmets ledelse! Selv mens Farao stod i mot Moses var Gud i arbeid i henhold til Sin plan. Hvor var Faraos ”frie” vilje? Tenk over hva Jesaja skrev om Assyria:
Ve Assyria, min vredes stokk…Jeg sender ham mot et ugudelig folkeslag…befaler ham å dra…Men selv mener han det ikke slik, og hans hjerte tenker ikke på den måten…For han sier: ”Ved min sterke hånd har jeg gjort det…Skal øksen selv ta æren fra den som hogger med den?” (Jes 10:5-7, 13, 15).
Assyria ble brukt av Gud og hadde ingen anelse. I alle disse tilfellene ser vi mennesker som gjør, men Gud som orkestrerer. Vær snill å les disse avsnittene nøye.
Da skal Herren din Gud omskjære deg så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel (5 Mos 30:6).
Jeg vet at du kan gjøre alle ting, og at ingenting kan komme i veien for dine hensikter (Job 42:2 RSV).
Salig er den som du velger ut, så du lar ham komme nær til deg (Sal 65:4).
Et menneskes hjerte planlegger sin vei, men Herren styrer hans skritt (Ordsp 16:9).
Loddet blir ristet i kappefolden, men alle avgjørelser er fra Herren (Ordsp 16:33).
Det er mange slags tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal stå fast
Ordsp 19:21).
En manns skritt styres av Herren. Hvordan kan et menneske forstå sin vei
Ordsp 20:24)?
Kongens hjerte er som vannbekker i Herrens hånd. Han bøyer dem dit Han vil
Ordsp 21:1).
Herre, Du skaffer oss fred, for Du har gjort alle våre gjerninger for oss (Jes 26:12).
Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag…Sannelig…Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. (Jes 46:10-11).
Det er ikke én som søker Gud…Hvor er så rosen [stoltheten]
Jes 53:6; Rom 3:11, 19b, 27)?
Herre, jeg vet at mennesket selv ikke kan råde over sin vei. Det står ikke til mannen på vandring å styre sine egne skritt (Jer 10:23).
Jeg skal gi dem et hjerte så de kan kjenne meg…de skal vende om til meg av hele sitt hjerte (Jer 24:7).
Jeg skal legge Min frykt i deres hjerter, så de ikke skal vike bort fra meg
(Jer 32:40).
Jeg skal gjøre det så dere vandrer etter Mine lover og så dere holder mine dommer og gjør etter dem (Esek 32:27).
Han gjør etter Sin vilje i himmelens hær og blant dem som bor på jorden. Ingen kan holde Hans hånd tilbake (Dan 4:35).
De er født…heller ikke av manns vilje, men av Gud (Joh 1:13).
Ingen kan komme til Meg uten at Faderen…drar [trekker] ham (Joh 6:44).
Uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe (Joh 15:5).
Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere (Joh 15:16).
Skapningen [mennesker] ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp (Rom 8:20).
Det kommer ikke an på mennesket som vil eller mennesket som løper, men på Gud som har nåde (Rom 9:16 NAS).
Du vil da si til meg: ”Hva mer har Han å klage over? For hvem kan stå i mot Hans vilje?” (Rom 9:19).
Gud valgte det tåpelige…Gud valgte det svake…Han valgte det underlegne…slik at intet menneske skal skryte (1 Kor 1:27-29 NIV).
Ble forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt…som utfører alle ting eller Sin viljes råd (Ef 1:11).
For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter Hans gode vilje
Fil 2:13).
Han er i stand til å underordne alle ting under Seg selv (Fil 3:21).
Gud har lagt det ned i hjertene deres å oppfylle Hans hensikt, å ha én og samme tanke (Åp 17:17).
Hvem er det som har kontrollen her? Mennesket eller Gud? Hvem sin vilje er det som vinner frem her? I sin artikkel ”The Work of the Cross* kommenterte Ken Eckerty følgende: ”Hvor ironisk er det ikke at de som tror at Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Gud vil tvinge mennesker – mot deres vilje – til å bekjenne og bøye kne for Jesus.”26 Lederen av Bread of Life Frontier Missions*, David Nuckols, sa det på denne måten: ”Hvor ironisk det er at de som tror Gud ikke vil krenke menneskets ”frie” vilje ikke har noe problem med å tro at Han kommer til å krenke Sin Egen frie vilje – at alle mennesker skal bli frelst!”
Hva er det vi sier til Gud i det vi motsetter oss menneskets vilje? ”Vel, vel, Herre, det er trist at…
Du kan ikke få det som er ditt (Rom 11:36).
Du kan ikke finne det du har mistet (Luk 15:4).
Jesaja tok feil angående det at din hånd ikke er for kort til å frelse
(Jes 59:1).
Bibelen overdriver når den sier at ingenting er for vanskelig for deg
(Jer 32:17).
Mennesket har stjålet fra Deg nøklene til Hades [dødsriket] og Døden
(Åp 1:18).
Han som er i verden er til syvende og sist større enn Deg
(1 Joh 4:4; 1 Joh 3:8).
Din soning for hele verden er i realiteten kun for et fåtall
(1 Joh 2:2).
Dine løfter om at alt skal gjenopprettes er kun overdrevne håp (Apg 3:21).
Hendene Dine er bundet og du kan ikke utføre det Du vil og har velbehag
(Jes 55:11).
Alle skapninger kommer faktisk ikke til å tilbe Deg slik Du hadde håpet
(Åp 5:13; Fil 2:10-11).
Hva har skjedd med GUD? Vår tradisjon har ved hjelp av denne myten om ”fri” vilje pantsatt Hans kraft og overført den til mennesket. Er vi bedre enn de dårene Paulus henviser til i Rom 1:20-21? Hvorfor ble de omtalt som dåraktige? Fordi de ikke æret Gud som GUD? Gjør vi det samme?
* ”Korsets Verk” – ”Livets Brød Pioner Misjonstjenester”
KAPITTEL 1: PILARER - Side 30-37
Gehenna
Den andre pilaren som brukes for å støtte opp under doktrinen om evigvarende straff er Gehenna. Det er et av tre ord som oversettes ”helvete” i det Nye Testamentet. Det er det mest vanlige ordet, og er brukt 12 ganger. Hades er brukt 11 ganger og Tartarus kun en gang. William Barclay uttalte:
Gehenna…betyr Hinnoms Dal, en dal som ligger sørvest for Jerusalem. Det var beryktet som det stedet hvor Ahaz hadde introdusert ildtilbedelsen av den hedenske guden Molek, til hvem små barn ble brent….2 Krøn 28:2-4. Josjia hadde avskaffet denne tilbedelsen og beordret at stedet for all ettertid skulle være et forbannet sted…det ble til det stedet hvor Jerusalems søppel ble kastet ut og ødelagt. Det var en slags offentlig forbrenningsovn. Ilden glødet alltid på dette stedet, og et teppe av tykk røyk lå over det og ynglet en motbydelig type
orm som var vanskelig å drepe (Mark 9:44-48). Altså ble Gehenna, Hinnoms Dal, i folks bevissthet identifisert med alt som var forbannet og skittent, stedet hvor ubrukelige og onde ting ble ødelagt.14
Hades er det greske ordet for det hebraiske Sheol som New Strongs Concise Dictionary definerer som ”usett,” stedet (tilstanden) til avgåtte sjeler.15 Gjennom hele det Gamle Testamentet refererer det til tilstanden som etterfølger døden for både rettferdige og urettferdige. NIV-bibelen oversetter det ”grav” eller ”død.” Tartarus er et varetektssted for engler som syndet og som skal dømmes (2 Pet 2:4).
Gehenna er ikke nevnt i det Gamle Testamentet eller av Johannes, Paulus, Peter, Judas eller Jacob i noen av deres brev (unntatt én gang indirekte angående tungen – Jak 3:6). Heller ikke er det nevnt i Apostlenes Gjerninger eller Hebreerne. Det Nye Testamentet dokumenterer Jesus bruke uttrykket på det som ser ut til å være kun fire anledninger. Hvordan kan slik en horribel skjebne – til hvis folk flest er forutbestemt – ikke bli advart om over alt? Hvordan kan vi forklare dette?
Første Gangen ”Gehenna” Brukes av Kristus
[Vær snill og les Matt 5:21-22]
Ved selveste begynnelsen av det Nye Testamentet legger Kristus grunnlaget for Gehenna-dommens begrensede natur. Dette er særdeles betydningsfullt, fordi sett i sammenheng med at Han nevner dette denne første gangen så bekrefter Han også den Mosaiske rettspraksis: ”Øye for øye, tann for tann” (Matt 5:38 avledes fra 2 Mos 21:24; Matt 5:17-19). Denne rettspraksis la grunnlaget for at hver forbrytelse gjorde seg fortjent til en rettferdig og passende straff, en som helt tydelig kunne måles: ”…da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme” (2 Mos 21:23-25). Hvis Kristus forstod Gehenna å være evigvarende ville Han ikke assosiert den med den Mosaiske rettspraksis. Hva er det ved evigvarende som er målbart? Og videre bekreftet Han dette helt spesifikt ved å si at det samme målet som vi måler opp med skal bli brukt på oss! (Matt 7:2). Dette antyder at Gehenna ikke er evig. For eksempel volder ingen nedsettende bemerkning (raka eller ”dåre”) evigvarende smerte, og kan derfor ikke gjøre seg fortjent til evigvarende straff tilbake.
[Vær snill og les Matt 5:23-26]
”Fengsel” her er en metafor for Gehenna. (Dette harmonerer med ”forvaring” i 1 Pet 3:19, og Faderens dom i Matt 18:34-35). Det er direkte koblet til Gehenna i det foregående verset (Matt 5:22) ved ordet ”derfor,” og etterfølges øyeblikkelig av en annen Gehenna-dom allerede i neste avsnitt (Matt 5:27-32). Således er altså Matt 5:23-26 inneklemt mellom to Gehenna-dommer. Det som virkelig avgjør en hver tvil er at Herren identifiserer Gehenna-dommen som en høyst alvorlig dom som vi alle må frykte. Han sier: ”Sannelig sier jeg deg.” Det er alvorlig. Hvilken annen dom kunne Han muligens henvise til i denne sammenhengen enn Gehenna-dommen?
”Sannelig sier jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra [Gehenna] før du har betalt til siste øre.” v. 26. Ordet ”før” bekrefter uten tvil at Gehenna er av begrenset varighet. Når straffen er avkrevd, følger løslatelse, men ikke før. Merk deg at Han rettet disse ordene til et blandet publikum av troende og ikke-troende (Matt 5:1; 7:28; 8:1). (Se også Matt 18: 34-35).
[Vær snill og les Matt 5:27-30]
Her beskriver Han konsekvensene av å synde med sine lyster. Vi kan alle se for oss dette skuet – ikke særlig hyggelig. Likevel er dette konsepter vi kan identifisere oss med i denne fysiske verden, men når det gjelder Gehenna derimot, så vet vi lite. Vi må ubetinget stole på Kristus. Så hva er det Han sier? Det er ”bedre” å miste et øye eller en hånd enn å oppleve Gehenna. ”Dett var dett.” Det er alt Han valgte å si. Hvis Gehenna var uendelig (et konsept som i seg selv er fryktelig hinsides all beskrivelse), hvordan kunne Han beskrive det som kun ”mindre bra”? Er dette alt Han kunne si for å beskrive kontrasten mellom forbigående og uendelig smerte? En slik frase kan kun beskrive en annen endelig straff, om enn av en mer streng natur.
For den komplette redegjørelsen for Kristi bruk av Gehenna, inklusive ”deres mark ikke dør,” ”ilden ikke slokkes,” ”smelterens ild” og ”ildsjøen,” se appendiks IV.
Hva nå enn ildsjøen innebærer, så kan vi være sikre på at den består av en dom som svarer til vår Fars karakter. Tildeles ikke Hans rensende ild i nærvær av Lammet som ble slaktet for oss (Åp 14:10). Han vil på ingen måte hvile dag eller natt mens Han ser på vår lidelse med Sitt uforanderlige hjerte fylt av medlidenhet (Matt 9:36; Heb13:8).
Ytterligere avsnitt bruker ikke ordet Gehenna, men ser ut til å henvise til den samme dommen (Matt 3:10; Matt 3:12; Matt 7:19; Matt 13:40-42; Matt 13:49-53; Matt 25:41; Luk 3:9; Luk 3:17; Luk 17:29; Joh 15:6; Jud 1:7). Det sterkeste språket blant disse er ”tenners gnissel.” I Christ Triumphant* observerer Thomas Allin, D.D., historiker, forfatter og prest i den Engelske Episkopale Kirken i Nord London (sen 19. og tidlig 20. århundre) følgende:
Hele Bibelen er orientalsk. Hver eneste linje puster Østens ånd med sine hyperboler og metaforer, og det som for oss ser ut som fullstendige overdrivelser. Hvis slikt språk tas bokstavelig vil hele dets mening bli borte. Når de hellige skriverne ønsker å beskrive den rødlige skumringen fra en måneformørkelse, så sier de at månen ”ble til blod.” Han som perverterer Skriften er ikke den mann som bryter ned dette hellige poesi til dets sanne mening. Nei, den mann perverterer Bibelen som forherder inn i dogmer de glødende metaforene av Østlig poesi – en adferd som LANGE kaller ”en moralsk skandale.” Slik også med vår Herres ord. Skal jeg hate min far og min mor eller rive ut mitt høyre øye bokstavelig? Eller vurder et spørsmål fra Farrar. Egypt sies å ha vært en jernovn for jødene (5 Mos 4:20; Jer 11:4), og likevel sa de, ”for vi hadde det godt i Egypt,” og sukket over dets fornøyelser (4 Mos 11:18). Derfor fastholder jeg at ingen doktrine om endeløs lidelse kan baseres på Østlig billedbruk, på metaforer så ofte oversatt feil, og alltid mistolket.16
På samme måte skrev Barclay; ”Det var den østlige skikk å bruke språk på den mest livlige måte. Østlig språk er alltid så livlig som menneskets sinn kan gjøre det.”17 Selv om mennesker kommer til å gråte og gnisse tenner, så kommer de ikke til å gjøre det for evig. ”Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop” (Sal 30:5). ”[Jeg] skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i Sheol.” (Sal 16:9-10).
* ”Kristus Triumferende”
Apollumi (Gresk for ”ødeleggelse”)
De fleste kristne tenker at død og ødeleggelse, om det gjelder ikke-troende eller utro troende [tjenere], henviser til et evig helvete med lidelse eller en tilstand av utslettelse. Således forstås de å være en permanent tilstand. Jeg tror at hvis vi nøye sammenligner Skriften med Skriften, setning med setning, så vil vi se at dette kommer til kort i forhold til hva Gud virkelig dreier seg om. Selv i død og ødeleggelse vil Han ikke bli overvunnet. Hans løfter om å gjenopprette alt (Apg 3:21; 2 Kor 5:19; Ef 1:10; Kol 1:19-21) vil bli oppfylt til deres bestemte tider (Ep 1:9-11; 1 Tim 2:6). I sin An Expository Dictionary of Biblical Words vedrørende apollumi uttalte W. E. Vine, ”Tanken er ikke utryddelse, men ruinering og tap, ikke tap av det å ’være,’ men tap av ’velvære.’18 […loss, not of being, but of well being.]
Andrew Jukes, uteksaminert fra Harrow og Trinity College, Cambridge og pastor ved St. Johns Church ,var en godt respektert kristen forfatter i det 19. århundres England. Også forfatter av The Law of the Offerings, Four Views of Christ, Types in Genesis, The Names of God og The Restitution of all Things, han skrev:
Død for mennesket er i enkelthet en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i…Vi må… ved Kristus død bort fra denne ’mørkets ånd-verdenen,’ og vende tilbake for å leve i Guds ’lys-verden’… [Det] er en opphøring fra en type liv som har blitt levd i av mennesket, men som aldri er absolutt ikke-eksisterende; heller virkemiddelet for å bringe en fallen skapning inn i et nytt liv, et kaos alltid være seg den nødvendige tilstanden for en ny skapning.19
Her er noen få avsnitt som du kan tenke over:
For på den dagen du [Adam] eter av det, skal du sannelig dø (1 Mos 2:17)
Dere [Israel] skal sannelig gå fortapt [apollumi – Septuaginta20] ( 5 Mos 30:18)
Jeg [vil] rykke det folk opp og tilintetgjøre det…[apolia – antatt avledning av apollumi – Strong21] (Jer 12:17, 1930)
Jeg slår i hjel og Jeg gjør levende, Jeg sårer og Jeg leger… (5 Mos 32:39).
Han gjør ende [apollumi – Septuaginta22] på både den ulastelige og ugudelige. (Job 9:22).
Den rettferdige går til grunne [apollumi – Septuaginta23], og ingen legger seg det på hjertet.
Skinnsekkene blir ødelagt [apollumi] (Mark 2:22)
For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38)
Men hvis det dør [hvetekornet], bærer det mye frukt (Joh 12:24).
For den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom 6:7; Rom 7:9; Rom 8:6; 2 Kor 4:11; Ef 2:1; 1 Tim 5:6).
Verken død eller liv…skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8:38-39).
Det du sår blir ikke gjort levende uten at det dør (1 Kor 15:36).
Døden er oppslukt til seier (1 Kor 15:55)
Vær så snill å ta et øyeblikk til å reflektere over det vi nettopp har lest.
Adam dør samme dagen som han synder, men lever likevel i 900 år til. Israel og Jerusalem går fortapt. Han gjør ende på den ulastelige. Den rettferdige går til grunne. Skinnsekkene blir ødelagt. De døde er levende for Gud. Døden produserer korn som frir oss fra synd. Død kan ikke skille [oss] fra Guds kjærlighet. Det som såes kan ikke gjøres levende uten at det dør.
Fullstendig og permanent utslettelse kan ikke være den sanne meningen om død og ødeleggelse i noen av disse sammenhengene. Ødeleggelse er forutsetningen for påfølgende forandring. Er ikke dette nettopp det korset dreier seg om i den troendes liv? Han slår i hjel og gir liv. Han ødelegger og leger.
Korset
Andrew Jukes skrev:
Betydningen av Kristi kors er ikke forstått, men heller pervertert og derfor døden noe man viker tilbake for. Den blir ikke tatt i mot som Guds oppnevnte metode for å utfri oss fra ham som har dødens makt…Kristne misforstår ødeleggelse og dom som er den eneste måten for falne skapninger å bli utfridd fra deres trelldom, og brakt tilbake til Guds liv i Hans kongedømme. Dette er et poeng av den høyeste viktighet. Det ligger ved selveste roten av Kristi kors og Hans lemmer. Det er nøkkelen til alle Hans dommer, Han som ”slår i hjel og gjør levende,” Han som ”fører ned i graven og fører opp igjen” (1 Sam 2:6; 5 Mos 32:39). Livets vei er og må være gjennom død…og kan ikke være på noen annen måte.24
Som etterfølgere av Jesus Kristus har vi blitt kalt til å bære vårt kors, til å dø. (Mark 8:34; Joh 12:24-25). Hvis ikke vi gjør dette kommer vi ikke til å ha Hans liv i oss (Joh 15:4-5). Vi er ment å ta del i den guddommelige natur (2 Pet 1:3-12). Hva betyr egentlig dette bortsett fra at vi er ment å dø?
Vår frelse er ikke brakt til fullkommenhet [perfeksjon] før vi er døde fra synden og blitt levende for Gud og rettferdigheten (Rom 6). Døden er ikke valgfri. Bare ved å dø bort fra vår egen vilje kan vi virkelig leve og bære frukt for Gud (Joh 12:24-25). Skriften hentyder ofte til denne hensikten i frelsen (Rom 6:3; Rom 8:13; Rom 12:1,2; 2 Kor 4:11,16; 2 Kor 5:15; Gal 2:20; Fil 3:10; 2 Tit 2:11; Heb 5:7-9; 1 Pet 2:21,24; 1 Joh 3:16).
Skriften Tolker Seg Selv
Ofte i Skriften presenteres to utsagn side ved side som sammen kaster mer lys på et gitt tema. Tenk over 1 Kor 1:19; Rom 2:12; Rom 14:15, 20-21). ”Jeg vil ødelegge [apollumi] de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet [”sette til side” – NAS] (1 Kor 1:19).
Her er apollumi brukt i samme betydning som å ”sette til side.” ”For så mange som syndet uten lov, skal også gå fortapt [apollumi] uten lov, og så mange som syndet i loven, skal også bli dømt ved loven” (Rom 2:12). Skriften er klar på at alle blir dømt inklusive ikke-troende som har syndet uten loven (Åp 20:12-13). Således kan ikke ”gå fortapt” her bety fullstendig utslettelse, fordi dom må komme etterpå. Tenk også over Rom 14:15: ”Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse [apollumi] den som Kristus døde for” (Rom 14:15). Tror du at apollumi her betyr at vi kan nulle ut en annens evige forløsning betalt av Kristus ved vår diett? Eller tenk over 1 Kor 8:11 hvor Paulus spør ”og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt [apollumi], han som Kristus døde for?” Kan vi virkelig utslette andre som Kristus døde for ved vår kunnskap?
Legg merke til hvordan Paulus definerer apollumi ved hans kommentarer vedrørende hans bruk av det ordet i Rom 14:15. ”Riv ikke ned Guds verk på grunn av mat” (Rom 14:20 NAS). ”Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak” (Rom 14:21). Han sammenligner apollumi (v.15) med ”rive ned,” ”snuble,” ”ta anstøt” og ”bli svak” (v.20-21).
I lys av det vi har diskutert over kan vi da si at hva som enn menes med død og ødeleggelse, så kan det ikke være uendelig pine eller fullstendig utslettelse. Kan det være at Jukes har rett når han sier at død for mennesket i enkelthet er en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i? Hva var det vår Herre mente da Han sa at for å redde vårt liv må vi miste apollumi det? Er ikke dette å slutte å leve et
selvsentrert liv og heller leve for Gud – å slutte å være styrt av synd, men heller være styrt av rettskaffenhet?
Visste du at de Kristus faktisk kom for å frelse er de som er ”ødelagt”? ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apollumi]” (Luk 19:10). Apollumi er faktisk den tilstanden som kvalifiserer oss for frelse. Er de som er apollumi de som er utslettet eller de som ennå ikke er funnet? Når er det apollumi plutselig blir så permanent at det overgår Guds kraft og vilje til å frelse? Hva er det som rettferdiggjør at vi legger begrensninger på Ham som er i stand til å gjøre steiner om til tilbedere (Luk 3:9)?
Avslutningsvis kan vi altså da si at selv om Gud skulle fullstendig utslette noen, har Han ikke kraft til å gjenopprette (5 Mos 32:39; 1 Sam 2:6; Matt 3:9)? Hva gir Gud større herlighet: utslettelse eller gjenopprettelse? Fornekter vi at ”for Gud er alt mulig” (Matt 19:26)? Populær teologi påstår at Gud er i stand til å gjøre alt unntatt å gjenopprette de ødelagte som Kristus døde for. Virkelig?
Den andre pilaren som brukes for å støtte opp under doktrinen om evigvarende straff er Gehenna. Det er et av tre ord som oversettes ”helvete” i det Nye Testamentet. Det er det mest vanlige ordet, og er brukt 12 ganger. Hades er brukt 11 ganger og Tartarus kun en gang. William Barclay uttalte:
Gehenna…betyr Hinnoms Dal, en dal som ligger sørvest for Jerusalem. Det var beryktet som det stedet hvor Ahaz hadde introdusert ildtilbedelsen av den hedenske guden Molek, til hvem små barn ble brent….2 Krøn 28:2-4. Josjia hadde avskaffet denne tilbedelsen og beordret at stedet for all ettertid skulle være et forbannet sted…det ble til det stedet hvor Jerusalems søppel ble kastet ut og ødelagt. Det var en slags offentlig forbrenningsovn. Ilden glødet alltid på dette stedet, og et teppe av tykk røyk lå over det og ynglet en motbydelig type
orm som var vanskelig å drepe (Mark 9:44-48). Altså ble Gehenna, Hinnoms Dal, i folks bevissthet identifisert med alt som var forbannet og skittent, stedet hvor ubrukelige og onde ting ble ødelagt.14
Hades er det greske ordet for det hebraiske Sheol som New Strongs Concise Dictionary definerer som ”usett,” stedet (tilstanden) til avgåtte sjeler.15 Gjennom hele det Gamle Testamentet refererer det til tilstanden som etterfølger døden for både rettferdige og urettferdige. NIV-bibelen oversetter det ”grav” eller ”død.” Tartarus er et varetektssted for engler som syndet og som skal dømmes (2 Pet 2:4).
Gehenna er ikke nevnt i det Gamle Testamentet eller av Johannes, Paulus, Peter, Judas eller Jacob i noen av deres brev (unntatt én gang indirekte angående tungen – Jak 3:6). Heller ikke er det nevnt i Apostlenes Gjerninger eller Hebreerne. Det Nye Testamentet dokumenterer Jesus bruke uttrykket på det som ser ut til å være kun fire anledninger. Hvordan kan slik en horribel skjebne – til hvis folk flest er forutbestemt – ikke bli advart om over alt? Hvordan kan vi forklare dette?
Første Gangen ”Gehenna” Brukes av Kristus
[Vær snill og les Matt 5:21-22]
Ved selveste begynnelsen av det Nye Testamentet legger Kristus grunnlaget for Gehenna-dommens begrensede natur. Dette er særdeles betydningsfullt, fordi sett i sammenheng med at Han nevner dette denne første gangen så bekrefter Han også den Mosaiske rettspraksis: ”Øye for øye, tann for tann” (Matt 5:38 avledes fra 2 Mos 21:24; Matt 5:17-19). Denne rettspraksis la grunnlaget for at hver forbrytelse gjorde seg fortjent til en rettferdig og passende straff, en som helt tydelig kunne måles: ”…da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme” (2 Mos 21:23-25). Hvis Kristus forstod Gehenna å være evigvarende ville Han ikke assosiert den med den Mosaiske rettspraksis. Hva er det ved evigvarende som er målbart? Og videre bekreftet Han dette helt spesifikt ved å si at det samme målet som vi måler opp med skal bli brukt på oss! (Matt 7:2). Dette antyder at Gehenna ikke er evig. For eksempel volder ingen nedsettende bemerkning (raka eller ”dåre”) evigvarende smerte, og kan derfor ikke gjøre seg fortjent til evigvarende straff tilbake.
[Vær snill og les Matt 5:23-26]
”Fengsel” her er en metafor for Gehenna. (Dette harmonerer med ”forvaring” i 1 Pet 3:19, og Faderens dom i Matt 18:34-35). Det er direkte koblet til Gehenna i det foregående verset (Matt 5:22) ved ordet ”derfor,” og etterfølges øyeblikkelig av en annen Gehenna-dom allerede i neste avsnitt (Matt 5:27-32). Således er altså Matt 5:23-26 inneklemt mellom to Gehenna-dommer. Det som virkelig avgjør en hver tvil er at Herren identifiserer Gehenna-dommen som en høyst alvorlig dom som vi alle må frykte. Han sier: ”Sannelig sier jeg deg.” Det er alvorlig. Hvilken annen dom kunne Han muligens henvise til i denne sammenhengen enn Gehenna-dommen?
”Sannelig sier jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra [Gehenna] før du har betalt til siste øre.” v. 26. Ordet ”før” bekrefter uten tvil at Gehenna er av begrenset varighet. Når straffen er avkrevd, følger løslatelse, men ikke før. Merk deg at Han rettet disse ordene til et blandet publikum av troende og ikke-troende (Matt 5:1; 7:28; 8:1). (Se også Matt 18: 34-35).
[Vær snill og les Matt 5:27-30]
Her beskriver Han konsekvensene av å synde med sine lyster. Vi kan alle se for oss dette skuet – ikke særlig hyggelig. Likevel er dette konsepter vi kan identifisere oss med i denne fysiske verden, men når det gjelder Gehenna derimot, så vet vi lite. Vi må ubetinget stole på Kristus. Så hva er det Han sier? Det er ”bedre” å miste et øye eller en hånd enn å oppleve Gehenna. ”Dett var dett.” Det er alt Han valgte å si. Hvis Gehenna var uendelig (et konsept som i seg selv er fryktelig hinsides all beskrivelse), hvordan kunne Han beskrive det som kun ”mindre bra”? Er dette alt Han kunne si for å beskrive kontrasten mellom forbigående og uendelig smerte? En slik frase kan kun beskrive en annen endelig straff, om enn av en mer streng natur.
For den komplette redegjørelsen for Kristi bruk av Gehenna, inklusive ”deres mark ikke dør,” ”ilden ikke slokkes,” ”smelterens ild” og ”ildsjøen,” se appendiks IV.
Hva nå enn ildsjøen innebærer, så kan vi være sikre på at den består av en dom som svarer til vår Fars karakter. Tildeles ikke Hans rensende ild i nærvær av Lammet som ble slaktet for oss (Åp 14:10). Han vil på ingen måte hvile dag eller natt mens Han ser på vår lidelse med Sitt uforanderlige hjerte fylt av medlidenhet (Matt 9:36; Heb13:8).
Ytterligere avsnitt bruker ikke ordet Gehenna, men ser ut til å henvise til den samme dommen (Matt 3:10; Matt 3:12; Matt 7:19; Matt 13:40-42; Matt 13:49-53; Matt 25:41; Luk 3:9; Luk 3:17; Luk 17:29; Joh 15:6; Jud 1:7). Det sterkeste språket blant disse er ”tenners gnissel.” I Christ Triumphant* observerer Thomas Allin, D.D., historiker, forfatter og prest i den Engelske Episkopale Kirken i Nord London (sen 19. og tidlig 20. århundre) følgende:
Hele Bibelen er orientalsk. Hver eneste linje puster Østens ånd med sine hyperboler og metaforer, og det som for oss ser ut som fullstendige overdrivelser. Hvis slikt språk tas bokstavelig vil hele dets mening bli borte. Når de hellige skriverne ønsker å beskrive den rødlige skumringen fra en måneformørkelse, så sier de at månen ”ble til blod.” Han som perverterer Skriften er ikke den mann som bryter ned dette hellige poesi til dets sanne mening. Nei, den mann perverterer Bibelen som forherder inn i dogmer de glødende metaforene av Østlig poesi – en adferd som LANGE kaller ”en moralsk skandale.” Slik også med vår Herres ord. Skal jeg hate min far og min mor eller rive ut mitt høyre øye bokstavelig? Eller vurder et spørsmål fra Farrar. Egypt sies å ha vært en jernovn for jødene (5 Mos 4:20; Jer 11:4), og likevel sa de, ”for vi hadde det godt i Egypt,” og sukket over dets fornøyelser (4 Mos 11:18). Derfor fastholder jeg at ingen doktrine om endeløs lidelse kan baseres på Østlig billedbruk, på metaforer så ofte oversatt feil, og alltid mistolket.16
På samme måte skrev Barclay; ”Det var den østlige skikk å bruke språk på den mest livlige måte. Østlig språk er alltid så livlig som menneskets sinn kan gjøre det.”17 Selv om mennesker kommer til å gråte og gnisse tenner, så kommer de ikke til å gjøre det for evig. ”Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop” (Sal 30:5). ”[Jeg] skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i Sheol.” (Sal 16:9-10).
* ”Kristus Triumferende”
Apollumi (Gresk for ”ødeleggelse”)
De fleste kristne tenker at død og ødeleggelse, om det gjelder ikke-troende eller utro troende [tjenere], henviser til et evig helvete med lidelse eller en tilstand av utslettelse. Således forstås de å være en permanent tilstand. Jeg tror at hvis vi nøye sammenligner Skriften med Skriften, setning med setning, så vil vi se at dette kommer til kort i forhold til hva Gud virkelig dreier seg om. Selv i død og ødeleggelse vil Han ikke bli overvunnet. Hans løfter om å gjenopprette alt (Apg 3:21; 2 Kor 5:19; Ef 1:10; Kol 1:19-21) vil bli oppfylt til deres bestemte tider (Ep 1:9-11; 1 Tim 2:6). I sin An Expository Dictionary of Biblical Words vedrørende apollumi uttalte W. E. Vine, ”Tanken er ikke utryddelse, men ruinering og tap, ikke tap av det å ’være,’ men tap av ’velvære.’18 […loss, not of being, but of well being.]
Andrew Jukes, uteksaminert fra Harrow og Trinity College, Cambridge og pastor ved St. Johns Church ,var en godt respektert kristen forfatter i det 19. århundres England. Også forfatter av The Law of the Offerings, Four Views of Christ, Types in Genesis, The Names of God og The Restitution of all Things, han skrev:
Død for mennesket er i enkelthet en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i…Vi må… ved Kristus død bort fra denne ’mørkets ånd-verdenen,’ og vende tilbake for å leve i Guds ’lys-verden’… [Det] er en opphøring fra en type liv som har blitt levd i av mennesket, men som aldri er absolutt ikke-eksisterende; heller virkemiddelet for å bringe en fallen skapning inn i et nytt liv, et kaos alltid være seg den nødvendige tilstanden for en ny skapning.19
Her er noen få avsnitt som du kan tenke over:
For på den dagen du [Adam] eter av det, skal du sannelig dø (1 Mos 2:17)
Dere [Israel] skal sannelig gå fortapt [apollumi – Septuaginta20] ( 5 Mos 30:18)
Jeg [vil] rykke det folk opp og tilintetgjøre det…[apolia – antatt avledning av apollumi – Strong21] (Jer 12:17, 1930)
Jeg slår i hjel og Jeg gjør levende, Jeg sårer og Jeg leger… (5 Mos 32:39).
Han gjør ende [apollumi – Septuaginta22] på både den ulastelige og ugudelige. (Job 9:22).
Den rettferdige går til grunne [apollumi – Septuaginta23], og ingen legger seg det på hjertet.
Skinnsekkene blir ødelagt [apollumi] (Mark 2:22)
For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38)
Men hvis det dør [hvetekornet], bærer det mye frukt (Joh 12:24).
For den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom 6:7; Rom 7:9; Rom 8:6; 2 Kor 4:11; Ef 2:1; 1 Tim 5:6).
Verken død eller liv…skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8:38-39).
Det du sår blir ikke gjort levende uten at det dør (1 Kor 15:36).
Døden er oppslukt til seier (1 Kor 15:55)
Vær så snill å ta et øyeblikk til å reflektere over det vi nettopp har lest.
Adam dør samme dagen som han synder, men lever likevel i 900 år til. Israel og Jerusalem går fortapt. Han gjør ende på den ulastelige. Den rettferdige går til grunne. Skinnsekkene blir ødelagt. De døde er levende for Gud. Døden produserer korn som frir oss fra synd. Død kan ikke skille [oss] fra Guds kjærlighet. Det som såes kan ikke gjøres levende uten at det dør.
Fullstendig og permanent utslettelse kan ikke være den sanne meningen om død og ødeleggelse i noen av disse sammenhengene. Ødeleggelse er forutsetningen for påfølgende forandring. Er ikke dette nettopp det korset dreier seg om i den troendes liv? Han slår i hjel og gir liv. Han ødelegger og leger.
Korset
Andrew Jukes skrev:
Betydningen av Kristi kors er ikke forstått, men heller pervertert og derfor døden noe man viker tilbake for. Den blir ikke tatt i mot som Guds oppnevnte metode for å utfri oss fra ham som har dødens makt…Kristne misforstår ødeleggelse og dom som er den eneste måten for falne skapninger å bli utfridd fra deres trelldom, og brakt tilbake til Guds liv i Hans kongedømme. Dette er et poeng av den høyeste viktighet. Det ligger ved selveste roten av Kristi kors og Hans lemmer. Det er nøkkelen til alle Hans dommer, Han som ”slår i hjel og gjør levende,” Han som ”fører ned i graven og fører opp igjen” (1 Sam 2:6; 5 Mos 32:39). Livets vei er og må være gjennom død…og kan ikke være på noen annen måte.24
Som etterfølgere av Jesus Kristus har vi blitt kalt til å bære vårt kors, til å dø. (Mark 8:34; Joh 12:24-25). Hvis ikke vi gjør dette kommer vi ikke til å ha Hans liv i oss (Joh 15:4-5). Vi er ment å ta del i den guddommelige natur (2 Pet 1:3-12). Hva betyr egentlig dette bortsett fra at vi er ment å dø?
Vår frelse er ikke brakt til fullkommenhet [perfeksjon] før vi er døde fra synden og blitt levende for Gud og rettferdigheten (Rom 6). Døden er ikke valgfri. Bare ved å dø bort fra vår egen vilje kan vi virkelig leve og bære frukt for Gud (Joh 12:24-25). Skriften hentyder ofte til denne hensikten i frelsen (Rom 6:3; Rom 8:13; Rom 12:1,2; 2 Kor 4:11,16; 2 Kor 5:15; Gal 2:20; Fil 3:10; 2 Tit 2:11; Heb 5:7-9; 1 Pet 2:21,24; 1 Joh 3:16).
Skriften Tolker Seg Selv
Ofte i Skriften presenteres to utsagn side ved side som sammen kaster mer lys på et gitt tema. Tenk over 1 Kor 1:19; Rom 2:12; Rom 14:15, 20-21). ”Jeg vil ødelegge [apollumi] de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet [”sette til side” – NAS] (1 Kor 1:19).
Her er apollumi brukt i samme betydning som å ”sette til side.” ”For så mange som syndet uten lov, skal også gå fortapt [apollumi] uten lov, og så mange som syndet i loven, skal også bli dømt ved loven” (Rom 2:12). Skriften er klar på at alle blir dømt inklusive ikke-troende som har syndet uten loven (Åp 20:12-13). Således kan ikke ”gå fortapt” her bety fullstendig utslettelse, fordi dom må komme etterpå. Tenk også over Rom 14:15: ”Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse [apollumi] den som Kristus døde for” (Rom 14:15). Tror du at apollumi her betyr at vi kan nulle ut en annens evige forløsning betalt av Kristus ved vår diett? Eller tenk over 1 Kor 8:11 hvor Paulus spør ”og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt [apollumi], han som Kristus døde for?” Kan vi virkelig utslette andre som Kristus døde for ved vår kunnskap?
Legg merke til hvordan Paulus definerer apollumi ved hans kommentarer vedrørende hans bruk av det ordet i Rom 14:15. ”Riv ikke ned Guds verk på grunn av mat” (Rom 14:20 NAS). ”Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak” (Rom 14:21). Han sammenligner apollumi (v.15) med ”rive ned,” ”snuble,” ”ta anstøt” og ”bli svak” (v.20-21).
I lys av det vi har diskutert over kan vi da si at hva som enn menes med død og ødeleggelse, så kan det ikke være uendelig pine eller fullstendig utslettelse. Kan det være at Jukes har rett når han sier at død for mennesket i enkelthet er en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i? Hva var det vår Herre mente da Han sa at for å redde vårt liv må vi miste apollumi det? Er ikke dette å slutte å leve et
selvsentrert liv og heller leve for Gud – å slutte å være styrt av synd, men heller være styrt av rettskaffenhet?
Visste du at de Kristus faktisk kom for å frelse er de som er ”ødelagt”? ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apollumi]” (Luk 19:10). Apollumi er faktisk den tilstanden som kvalifiserer oss for frelse. Er de som er apollumi de som er utslettet eller de som ennå ikke er funnet? Når er det apollumi plutselig blir så permanent at det overgår Guds kraft og vilje til å frelse? Hva er det som rettferdiggjør at vi legger begrensninger på Ham som er i stand til å gjøre steiner om til tilbedere (Luk 3:9)?
Avslutningsvis kan vi altså da si at selv om Gud skulle fullstendig utslette noen, har Han ikke kraft til å gjenopprette (5 Mos 32:39; 1 Sam 2:6; Matt 3:9)? Hva gir Gud større herlighet: utslettelse eller gjenopprettelse? Fornekter vi at ”for Gud er alt mulig” (Matt 19:26)? Populær teologi påstår at Gud er i stand til å gjøre alt unntatt å gjenopprette de ødelagte som Kristus døde for. Virkelig?
KAPITTEL 1: PILARER - Side 28-30
Alternative Syn
Aionian (evig), når ordet forbindes med Gud, refererer muligens i all enkelthet til det som springer ut fra Ham og som relateres til Hans hensikter; en kvalitet forbundet med Hans innerste vesen heller en varighet. Er det ikke dette vår Herre har til hensikt å formidle i Joh 17:3: ”Og dette er det evige livet, at de kjenner Deg (mer presist ”…at de kan kjenne deg.”)? Hvis det er slik, kanskje Matteus-avsnittet kan parafraseres (omskrives) på denne måten: ”Og disse skal gå bort til Guds tukt, men de rettferdige til Guds liv.”
Professor Talbott bekrefter dette:
Når Judas brev beskriver ilden som fortærte Sodoma og Gomorra som ”evig ild,” så er ikke poenget at ilden bokstavelig brenner for evig uten å fortære byene; det er ikke at ilden fortsetter å brenne selv til denne dag. Poenget er at ilden er en form for guddommelig dom over disse byene…som har sin årsaks kilde [opphav] i den evige Gud Ham Selv. Og lignende for Jesus’ henvisning til ”evig ild” i Matteus 25:41 og ”evig straff” i Matteus 25:46. Ilden Han hentyder til er ikke evig i den betydning at den brenner for evig uten å fortære noe uten å fortære, for eksempel, det som er falskt i en person (se 1 Kor 3:15) – og heller ikke er straffen evig i den betydning at den fortsetter for evig uten å oppnå dens korrigerende hensikt. Både ilden og straffen er evig i den betydning av de har deres årsaks kilde i den evige Gud Ham Selv.10
På lignende vis skrev Barclay:
Den enkleste måten å forklare det på er at aionios kan ikke brukes ordentlig av noen annen en Gud; det er det ordet som unikt, slik som Plato så det, er av Gud. Evig straff er da bokstavelig den type legende straff som det tjener Gud å gi og som kun Gud kan gi.11
Talbott fortsetter:
Forfatterne av evangeliet tenkte i forhold til to tidsaldre, denne nåværende tidsalder og tidsalderen som kommer, og de assosierte tidsalderen som kommer med Gud selv; det var en tidsalder hvor Guds nærvær ville bli fullt manifestert, Hans hensikter fullt ut realisert og Hans utfriende verk omsider ferdiggjort. De kom derfor til å ta i bruk utrykket ”αίωνίος” [aionios] som et eskatologisk [læren om endetid] uttrykk, og som fungerte som en hendig referanse til realitetene forbundet med den kommende tidsalder. På denne måten greide de å kombinere den mer bokstavelige oppfatningen av ”det som hører til en tidsalder” med den mer religiøse forståelsen av ”det som manifesterer Guds nærvær på en spesiell måte.” Evig liv, derfor, er ikke bare liv som kommer fra Gud; det er også måten å leve på [livsformen] assosiert med den kommende tidsalder. Og liknende for evig straff: Det er ikke bare straff som kommer fra Gud; det er også typen straff assosiert med den kommende tidsalder. Ikke i noe av dette er det noen som helst implikasjon at livet som kommer fra Gud og straffen som kommer fra Gud er av en tilsvarende varighet.12
På samme måte demonstrerer Beecher at ideen på den tidlige kirkens tid var ”en straff av den kommende verden.” Den tidlige kirken etablerer dette faktum gjennom de eldgamle troserklæringene. I ingen av sine troserklæringer underviste den tidlige kirken evig straff.13
Å argumentere med at evig straff må være av uendelig varighet fordi det står i motsetning til evig liv (Matt 25:46) er ikke noe poeng. Det anerkjenner ikke at evig liv er en kvalitet av et forhold til Gud (Joh 17:3), og er i seg selv en slutt; mens evig straff er Guds korrektive disiplin og et middel for å nå et mål. Uansett om aion betyr ”tidsalderlig,” ”av Gud” eller ”av den kommende verden” så erklærer, antyder eller forlanger ingen av disse uttrykkene at straffen er uendelig.
Så altså, hvis aion strengt tatt ikke betyr evig, hvilket ord gjør da det? Det er flere greske ord som antyder evig. De blir vanligvis oversatt uforgjengelig, uforgjengelighet, uforgjengelige, uvisnelig, udødelige, udødelighet, [ubedervelig, uødeleggbar, ukorruptbar*]. Se Rom 1:23; 2:7; 1 Kor 9:25; 1 Kor 15:42; 1 Kor 15:51-54; Heb 7:15-16; 1 Pet 1:3-4; 1 Pet 5:4; 1 Tim 1:17; 1 Pet 6:16; 2 Tim 1:10. Vårt håp om udødelighet ligger ikke i ordet aionios, men i selveste Guds natur (kjærlighet som aldri faller bort og ubegrenset makt) og løfter. (Se Appendiks I).
Denne korte drøftingen av ordet aion er kun en introduksjon. Jeg anbefaler på det varmeste at du leser The History of Opinions on the Scriptural Doctrine of Retribution av Dr. Edward Beecher. Jeg fant hans undersøkelser og funn ubestridelige. Du kan lese den på vår hjemmeside: HopeBeyondHell.net (Church History). Så lenge vi har en feilaktig forståelse av dette greske ordet på fire bokstaver kommer vi til å forbli forblindet til sannheten i forhold til Guds dommer.
Aionian (evig), når ordet forbindes med Gud, refererer muligens i all enkelthet til det som springer ut fra Ham og som relateres til Hans hensikter; en kvalitet forbundet med Hans innerste vesen heller en varighet. Er det ikke dette vår Herre har til hensikt å formidle i Joh 17:3: ”Og dette er det evige livet, at de kjenner Deg (mer presist ”…at de kan kjenne deg.”)? Hvis det er slik, kanskje Matteus-avsnittet kan parafraseres (omskrives) på denne måten: ”Og disse skal gå bort til Guds tukt, men de rettferdige til Guds liv.”
Professor Talbott bekrefter dette:
Når Judas brev beskriver ilden som fortærte Sodoma og Gomorra som ”evig ild,” så er ikke poenget at ilden bokstavelig brenner for evig uten å fortære byene; det er ikke at ilden fortsetter å brenne selv til denne dag. Poenget er at ilden er en form for guddommelig dom over disse byene…som har sin årsaks kilde [opphav] i den evige Gud Ham Selv. Og lignende for Jesus’ henvisning til ”evig ild” i Matteus 25:41 og ”evig straff” i Matteus 25:46. Ilden Han hentyder til er ikke evig i den betydning at den brenner for evig uten å fortære noe uten å fortære, for eksempel, det som er falskt i en person (se 1 Kor 3:15) – og heller ikke er straffen evig i den betydning at den fortsetter for evig uten å oppnå dens korrigerende hensikt. Både ilden og straffen er evig i den betydning av de har deres årsaks kilde i den evige Gud Ham Selv.10
På lignende vis skrev Barclay:
Den enkleste måten å forklare det på er at aionios kan ikke brukes ordentlig av noen annen en Gud; det er det ordet som unikt, slik som Plato så det, er av Gud. Evig straff er da bokstavelig den type legende straff som det tjener Gud å gi og som kun Gud kan gi.11
Talbott fortsetter:
Forfatterne av evangeliet tenkte i forhold til to tidsaldre, denne nåværende tidsalder og tidsalderen som kommer, og de assosierte tidsalderen som kommer med Gud selv; det var en tidsalder hvor Guds nærvær ville bli fullt manifestert, Hans hensikter fullt ut realisert og Hans utfriende verk omsider ferdiggjort. De kom derfor til å ta i bruk utrykket ”αίωνίος” [aionios] som et eskatologisk [læren om endetid] uttrykk, og som fungerte som en hendig referanse til realitetene forbundet med den kommende tidsalder. På denne måten greide de å kombinere den mer bokstavelige oppfatningen av ”det som hører til en tidsalder” med den mer religiøse forståelsen av ”det som manifesterer Guds nærvær på en spesiell måte.” Evig liv, derfor, er ikke bare liv som kommer fra Gud; det er også måten å leve på [livsformen] assosiert med den kommende tidsalder. Og liknende for evig straff: Det er ikke bare straff som kommer fra Gud; det er også typen straff assosiert med den kommende tidsalder. Ikke i noe av dette er det noen som helst implikasjon at livet som kommer fra Gud og straffen som kommer fra Gud er av en tilsvarende varighet.12
På samme måte demonstrerer Beecher at ideen på den tidlige kirkens tid var ”en straff av den kommende verden.” Den tidlige kirken etablerer dette faktum gjennom de eldgamle troserklæringene. I ingen av sine troserklæringer underviste den tidlige kirken evig straff.13
Å argumentere med at evig straff må være av uendelig varighet fordi det står i motsetning til evig liv (Matt 25:46) er ikke noe poeng. Det anerkjenner ikke at evig liv er en kvalitet av et forhold til Gud (Joh 17:3), og er i seg selv en slutt; mens evig straff er Guds korrektive disiplin og et middel for å nå et mål. Uansett om aion betyr ”tidsalderlig,” ”av Gud” eller ”av den kommende verden” så erklærer, antyder eller forlanger ingen av disse uttrykkene at straffen er uendelig.
Så altså, hvis aion strengt tatt ikke betyr evig, hvilket ord gjør da det? Det er flere greske ord som antyder evig. De blir vanligvis oversatt uforgjengelig, uforgjengelighet, uforgjengelige, uvisnelig, udødelige, udødelighet, [ubedervelig, uødeleggbar, ukorruptbar*]. Se Rom 1:23; 2:7; 1 Kor 9:25; 1 Kor 15:42; 1 Kor 15:51-54; Heb 7:15-16; 1 Pet 1:3-4; 1 Pet 5:4; 1 Tim 1:17; 1 Pet 6:16; 2 Tim 1:10. Vårt håp om udødelighet ligger ikke i ordet aionios, men i selveste Guds natur (kjærlighet som aldri faller bort og ubegrenset makt) og løfter. (Se Appendiks I).
Denne korte drøftingen av ordet aion er kun en introduksjon. Jeg anbefaler på det varmeste at du leser The History of Opinions on the Scriptural Doctrine of Retribution av Dr. Edward Beecher. Jeg fant hans undersøkelser og funn ubestridelige. Du kan lese den på vår hjemmeside: HopeBeyondHell.net (Church History). Så lenge vi har en feilaktig forståelse av dette greske ordet på fire bokstaver kommer vi til å forbli forblindet til sannheten i forhold til Guds dommer.
KAPITTEL 1: PILARER - Side 27-28
I tillegg til dette holder ikke Augustins resonnement vann i lys av Rom 16:25-26 og Hab 3:6. Her, i begge tilfeller, blir det samme ordet brukt to ganger – vedrørende Gud og vedrørende noe tidsavhengig. ”Etter åpenbaringen av en hemmelighet holdt lavmælt (holdt neddysset) i tider eoniske, men manifestert nå…ifølge pålegg fra den eoniske Gud” Rom 16:25-26 CLT). En eonisk hemmelighet åpenbart på et visst tidspunkt kan ikke vare evig selv om den er åpenbart ved en eonisk Gud. Eonisk gjør ikke Gud evig, men Gud gjør eonisk evig. ”De evige fjellene blir spredt…Hans veier er evige” (Hab 3:6). Fjell er ikke evige, men de kommer til å vare en ganske lang tid. Guds veier derimot, er evige, fordi Han er evig.
Matteus 25:46 inneholder enda en ledetråd som bekrefter den midlertidige natur av Guds dom. Det greske ordet oversatt ”straff” er kolasis. William Barclay, verdensberømt gresklærer, oversetter og forfatter av den populære bibelkommentaren The Daily Study Bible og New Testament Words, bemerker:
Det greske ordet for straff her [Matt 25:46] er kolasis, som opprinnelig ikke var et etisk ord i det hele tatt. Det betød opprinnelig beskjæring av trær for å få dem til å gro bedre. Jeg tror det er sant å si at i all gresk sekulær litteratur er kolasis aldri brukt om noe annet enn legende straff.6 [remedial = legemiddel, legeråd]
Thomas Talbott, filosofiprofessor ved Willametteuniversitetet i Oregon og forfatter av The Inescapable Love og God*, forklarte:
Ifølge Aristoteles er det en forskjell mellom hevn og straff; sistnevnte (kolasis) påføres i den lidendes interesse, førstnevnte (timõria) i den som påfører den sin interesse, slik at han kan erverve tilfredsstillelse. Plato appellerte også til den etablerte meningen av kolasis som støtte for sin teori om at dyd kunne læres: ”For hvis du er villig til å overveie straff (kolasis) … og hvilken kontroll den har over de som gjør urett, vil faktaene informere deg at mennesker er enige i det å anse dyd som noe som er skaffet til veie” [tilveiebrakt]. Selv der hvor en straff kan virke meget streng og uforsonlig, mer som hevnstraff enn forelderlig tukt, ekskluderer ikke dette på noen måte en korrigerende hensikt. Sjekk ut straffen som Paulus foreskriver i 1 Kor 5:5. En kunne muligens aldri ha gjettet at, ved å foreskrive en slik straff – det være seg, overgi en mann til Satan for kjødets ødeleggelse – Paulus hadde i tankene en korrigerende hensikt, hadde Paulus ikke selv tydelig erklært den korrigerende hensikten (”for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag”). Altså, slik som denne teksten illustrerer, kan selv meget streng straff av en tilsynelatende hevnaktig type faktisk tjene en forløsende hensikt.7-9
”Og disse skal gå bort til evig [aionisk] straff [kolasis], men de rettferdige til evig [aionisk] liv” (Matt 25:46). Er det ikke ironisk at det avsnittet som oftest blir brukt for å underbygge evig straff faktisk er et som sterkt motsetter seg dette når det forstås presist?
* Guds Uunngåelige Kjærlighet (…Kjærlighet som man ikke kan slippe unna).
Matteus 25:46 inneholder enda en ledetråd som bekrefter den midlertidige natur av Guds dom. Det greske ordet oversatt ”straff” er kolasis. William Barclay, verdensberømt gresklærer, oversetter og forfatter av den populære bibelkommentaren The Daily Study Bible og New Testament Words, bemerker:
Det greske ordet for straff her [Matt 25:46] er kolasis, som opprinnelig ikke var et etisk ord i det hele tatt. Det betød opprinnelig beskjæring av trær for å få dem til å gro bedre. Jeg tror det er sant å si at i all gresk sekulær litteratur er kolasis aldri brukt om noe annet enn legende straff.6 [remedial = legemiddel, legeråd]
Thomas Talbott, filosofiprofessor ved Willametteuniversitetet i Oregon og forfatter av The Inescapable Love og God*, forklarte:
Ifølge Aristoteles er det en forskjell mellom hevn og straff; sistnevnte (kolasis) påføres i den lidendes interesse, førstnevnte (timõria) i den som påfører den sin interesse, slik at han kan erverve tilfredsstillelse. Plato appellerte også til den etablerte meningen av kolasis som støtte for sin teori om at dyd kunne læres: ”For hvis du er villig til å overveie straff (kolasis) … og hvilken kontroll den har over de som gjør urett, vil faktaene informere deg at mennesker er enige i det å anse dyd som noe som er skaffet til veie” [tilveiebrakt]. Selv der hvor en straff kan virke meget streng og uforsonlig, mer som hevnstraff enn forelderlig tukt, ekskluderer ikke dette på noen måte en korrigerende hensikt. Sjekk ut straffen som Paulus foreskriver i 1 Kor 5:5. En kunne muligens aldri ha gjettet at, ved å foreskrive en slik straff – det være seg, overgi en mann til Satan for kjødets ødeleggelse – Paulus hadde i tankene en korrigerende hensikt, hadde Paulus ikke selv tydelig erklært den korrigerende hensikten (”for at hans ånd kan bli frelst på Herren Jesu dag”). Altså, slik som denne teksten illustrerer, kan selv meget streng straff av en tilsynelatende hevnaktig type faktisk tjene en forløsende hensikt.7-9
”Og disse skal gå bort til evig [aionisk] straff [kolasis], men de rettferdige til evig [aionisk] liv” (Matt 25:46). Er det ikke ironisk at det avsnittet som oftest blir brukt for å underbygge evig straff faktisk er et som sterkt motsetter seg dette når det forstås presist?
* Guds Uunngåelige Kjærlighet (…Kjærlighet som man ikke kan slippe unna).
Abonner på:
Innlegg (Atom)