KAPITTEL 5 : DET SALIGE HÅP (DEL TO) - Side 97-108

KAPITTEL FEM

DET SALIGE HÅP (Del TO)

…et bedre håp føres inn, og ved dette kan vi komme nær Gud.

(Heb 7:19)

Hvilken rolle har Gud gitt Kirken i Hans ufeilbarlige plan for mennesket? Hvordan passer ”tidsaldrene” eller ”tid” inn Hans økonomi?

Utvelgelse

Utvelgelse er for mange et teologisk begrep som betyr at Gud har bestemt på forhånd hvem Han skal frelse. Dets røtter går tilbake til Augustin.1 Det Augustinske synet på utvelgelse hevder at Gud har valgt å frelse noen få utvalgte – Hans ”utvalgte.” Mange pastorer har blitt lært dette på bibelskoler og pastorseminarer, særlig de av den Baptistiske og Reformerte overbevisning. Færre og færre bekjenner dette synet i dag. En fremstående teolog som har hatt en inngående innflytelse i Kalvinistiske kretser (og på mitt liv for 30 år siden), var Arthur Pink. Han skrev:

Tro(en) er Guds gave, og ”alle mennesker har ikke troen” (2 Tess 3:2); derfor, vi ser at Gud ikke skjenker denne gaven over alle. Over hvem da skjenker han denne frelsende gunst? Vi svarer, over hans egne utvalgte – ”Og så mange som var utsett [bestemt] til evig liv, kom til tro.” (Apg 13:48) herav følger at vi leser om ”den tro som Guds utvalgte har” (Tit 1:1). Men gjør Gud forskjell på folk i utdelingen av sin gunst? Har han ikke rett til å gjøre det? Er det fortsatt noen som ”knurrer i mot husets gode herre?” Vel, da er hans egne ord tilstrekkelig svar – ”Er det ikke lovlig for Meg å gjøre det Jeg vil med mine egne” (Matt 20:15 – ASV)? Gud er suveren i skjenkingen av sine gaver…2

Pink uttalte helt åpent at Gud gjør forskjell på folk når vitnesbyrdet i Skriften sier at Han ikke er det (Se 4 Mos 16:22; Sal 145:9; Apg 10:34; Rom 2:11; Rom 10:12-13; Gal 2:6; Ef 6:9; Kol 3:25; 1 Tim 2:3-4; Jak 3: 17; 1 Pet 1:17). Sannheten i Pinks forståelse av utvelgelse ligger i hans aksept av alt det Bibelen lærer vedrørende Guds kraft og allmakt. Når det gjelder dette er jeg helt enig. Gud har makten til å dra hvem som helst til Seg Selv ettersom Han velger. Der hvor Pink tar feil er ikke i utvelgelsen i seg selv, men i dens hensikt. Hadde han forstått den ville han ikke vært nødt til å dra den konklusjonen at Gud ikke elsker alle mennesker like mye. De følgende avsnittene støtter opp under utvelgelse: Matt 11:27; Mark 4:12-23; Apg 13:48; Rom 8:28-30; Rom 9:4; Rom 9:11-26; Rom 10:20; Rom 11:5-12; 1 Kor 1:23-24; 2 Tess 2:13; 1 Tim 6:12; 2 Tim 2:25; Tit 1:1; Heb 3:6; Heb 9:15; Heb 12:2; Jak 2:5; 1 Pet 1:2-3; 1 Pet 2:12.

Utvelgelsens Hensikt

I likhet med Pink ser de fleste som tror på utvelgelse dette ene og alene som frelse fra uendelig straff, men uendelig straff er imidlertid ikke en bibelsk lære. Gud har kalt et folk i utvelgelse, i det Han velger dem for en bestemt hensikt. Det har ingenting med en Gud som favoriserer å gjøre. Han har gjort det på denne måten siden Abrahams tid og den Israelske nasjon, og ned gjennom århundrene til menigheten av de førstefødte (Heb 12:23).

Herren hadde sagt til Abram: ”Dra ut fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som Jeg skal vise deg. Jeg skal gjøre deg til et stort folk. Jeg skal velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Og du skal bli en velsignelse…Og i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet.” Skriften…forkynte evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag [gresk: etne = hedningefolk] bli velsignet. (1 Mos 12:1-3; Gal 3:8). (Se også: 1 Mos 18:18; 22:18; 26:4; 28:14; Apg 3:25).

Gud lovte Abraham og hans sæd [ætt] at de skulle bli arvinger til verden! (Rom 4:13). Med dette følger både hensikt og betydningsfullt ansvar. Vi, de ”utvalgte,” er kalt til å ”være” en velsignelse, og ikke bare å være ”velsignet.”

”Han frelste oss og kalte oss med en hellig kallelse, ikke i henhold til våre gjerninger, men i henhold til Hans Egen hensikt og nåde som ble gitt til oss i Kristus Jesus før tidens begynnelse” (2 Tim 1:9 - NKJV). ”I utførelsen av Hans vilje brakte Han oss frem ved ordet av sannhet, slik at vi ville bli en type av førstefrukter blant Hans skapninger” (Jak 1:18 – NAS).

Vi som ”en type av førstefrukter” blant Hans skapninger deler denne distinksjonen med Kristus som er den førstefødte over [framfor] all skapningen” (Kol 1:15). Vi arbeider med Ham for å trygle alle mennesker om å la seg bli forliket med Gud (2 Kor 5:20). Vi forbereder oss nå til å styre og regjere med Ham i de kommende tidsaldre (2 Tim 2:12; Åp 20:6), til å settes over fem og ti byer (Luk 19:17, 19), til å sitte på troner og dømme Israels stammer (Matt 19:28; Luk 22:30), ja, til og med settes over alt Han har (Luk 12:43-44). Vår Herre forbereder ledere til den tiden, og alt avhenger av vår trofasthet nå (2 Tim 2:12-13). Uttrykket ”førstefrukter” [førstegrøde] innebærer at der naturligvis er ”andre”-frukter [”andregrøde”]. Hvem er de? De er dem som Gud kommer til å nå i ”rett tid,” som ikke er en del av førstegrøden. Kristus kommer til å dra [trekke] all til Seg (Joh 12:32).

”For om førstegrøden er hellig, er hele deigen hellig” (Rom 11:16). I Guds øyne er alle hellige (satt til side for Ham Selv) og verdige Hans fantastiske frelse, inklusive deigen som de utvalgte stammer fra. Hvorfor? Fordi Han er Far til hele skapningen, og Kristus døde for alle. Du tenker imidlertid kanskje at deigen kun henviser til de utvalgte hedningene, men ta i betraktning den umiddelbare sammenhengen til de foregående versene. ”Når deres fall har ført til rikdom for verden og deres tap til rikdom for de andre folkene, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall?...For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antakelse være, om ikke liv av døde” (Rom 11:12, 15)? I tillegg skriver Jacob: ”I utførelsen av Hans vilje brakte Han oss frem ved ordet av sannhet, slik at vi ville bli en type av førstefrukter blant Hans skapninger” (Jak 1:18 – NAS).* ”Rikdom for verden,” ”forlikelse for verden” og ”førstefrukter blant Hans skapninger” henviser til alle mennesker.

Han utvalgte oss…før verdens grunnvoll ble lagt…forutbestemt oss til barnekår hos seg [predestinert oss til adopsjon som sønner – NKJV]…etter Sin viljes gode velbehag [frie råd]…etter at Han hadde gjort Sin viljes hemmelighet kjent for oss, etter Sitt gode velbehag [frie råd] som Han hadde bestemt hos Seg Selv, om en husholdning som hører tidenes fylde til; å sammenfatte alt [gk: pas] til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden – i Ham…forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt, Han som utfører alt etter Sin viljes råd, for at vi som tidligere [førstefrukter] hadde satt vårt håp til Kristus, skulle være til pris for Hans herlighet (Ef 1:4-12).

Vær snill å les dette avsnittet nøye og legg ekstra merke til ordene jeg har vektlagt.

* De norske oversettelsene (særlig Guds Ord) skiller seg ut fra alle de engelske jeg har sjekket mot på dette verset. De utelater pronomenet tis som oversettes ”type,” ”slags” eller ”viss,” noe som eksempelvis gir oss ”en type førstegrøde.” Bibelselskapets -05 oversettelse kommer noe nærmere: ”for at vi skal være en førstegrøde av dem han har skapt.” Altså ”en” [ubestemt form] førstegrøde, og ikke [bestemt form] ”førstegrøden" som Guds Ord 8. Opplag 2004 leser. Uansett mangler fortsatt pronomenet tis.

”Han oppreiste oss sammen med Ham og satte oss sammen med Ham i den himmelske verden i Kristus Jesus, for at Han i de kommende tidsaldre kunne vise Sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus” (Ef 2:6-7). Til hvem er det Gud planlegger å vise Sin nådes overveldende rikdom hvis ikke til dem som har det største behovet for den? Hvorfor vise den til de som allerede har kjent og erfart den?

”Dere kjenner Stefanas’ husfolk, at de er førstegrøden i Akaia og at de har innviet seg til tjeneste for de hellige” (1 Kor 16:15). Som førstegrøde er vår tjeneste både til de som er innenfor den utvalgte Guds familie, og til de som fortsatt er utenfor. For hvis ikke de utvalgte selv mottar den næringen de trenger vil de mangle lyset fra Guds speilbilde når de står foran verden (Matt 5:13-16; Gal 6:10).

[Vær snill og les Rom 8:19-23]

Skapningen selv kommer også til å bli fridd ut fra forgjengeligheten. Dette inkluderer selvfølgelig mennesker. Hvem stønner og sukker mer enn den lidende menneskeheten Kristus døde for? Fokuset her er ikke dyreriket. For alle mennesker (som i andre grøde) blir i rett tid trukket inn i Kristus (Joh 12:32), og således fridd ut fra forgjengelighet og brakt inn i friheten til førstegrødens selskap. Legg merke til hvordan uttrykket ”førstegrøde” introduseres i den umiddelbare sammenhengen til ”hele skapningen” (vs. 22-23). Dette har virkelig stor betydning.

[Vær snill og les 1 Pet 2:9, 12]

For hvilken hensikt velges de utvalgte? For å demonstrere en ærbar adferd fremfor de fortapte slik at de kan prise Gud på besøkelsens dag. Er det ikke frelsen av de fortapte som gir Gud mest pris og ære? De som priser Ham på den dagen har kommet til kjennskap om Ham gjennom de utvalgte! Hvilket ansvar vi har!

Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og...engler? (1 Kor 6:2-3).

Jesus Kristus…har gjort oss til konger og prester (Åp 1:5-6).

De ble kjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og Lammet… (Åp 14:4-5).

Vi er førstegrøden – prestene og kongene som skal dømme verden og gå i forbønn for de ugudelige (de fortapte) i denne tidsalder og i tidsaldrene som kommer. Merk deg at vi er ikke en ”eksklusiv” grøde. Vi er kun ”første” grøde blant en større og kommende grøde. Andrew Jukes forklarer:

Å si at Gud kun frelser de førstefødte ville være, hvis det så kan sies, å gjøre Ham verre en selve Molok, hvis slaver kun viet sine førstefødte til flammene. Men Skriften sier aldri at kun disse kommer til å bli frelst, men heller at ”i dette sæd,” hvis del som førstefødte er dobbel, (5 Mos 21:17) skal ” alle verdens slekter bli velsignet.” Jeg frykter at de utvalgte, i stedet for å bære frem dette vitnesbyrdet, for ofte overser det, og til og med motsier det.3

Gud slår seg ikke til ro kun med førstegrøden. De er kun pantet for helheten. Som et kongelig presteskap (1 Pet 2:9), er vi satt til å arbeide med Kristus i det å samle inn hele avlingen – den gjenstående grøden. Vi er ment å skinne som lys i en mørk verden, og ikke kun danne kristne fritidsklubber. Vi må være på vakt mot eksklusivitet rettet mot de som ”fortsatt” er utenfor sauekveen.

Er den organiserte kirken i dag noe særlig annerledes enn de Israelittene som steinet Paulus og Stefanus for kun å nevne at hedningene var inkludert sammen med dem? Sant nok, som troende har vi en rettslig adopsjonsstatus (se nettsiden ”Book Updates” p. 52 re. adoption). Vi er imidlertid uansett innpodete grener fra et vilt oliventre (Rom 11:17) og av den grunn ikke spesielle fremfor resten av menneskene. Vi er fra samme beholdning.

For om førstegrøden (de utvalgte) er hellig, er også deigen (menneskeheten) hellig (Rom 11:16). Vi glemmer så lett at ”da” vi var fiender ”ble” vi forlikt med [til] Gud (Rom 5:10). Mens vi ”ennå” var syndere døde Kristus for oss (Rom 5:8; Rom 5:6). Vi er nødt til å ha i bakhodet en prinsipiell forskjell mellom en ”oss” og ”dem” mentalitet: for hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves (Luk 12:48).

Plan B

Jeg vil nå gjerne henvende meg til de som er nedsunket i Arminianistisk teologi (de som ikke anerkjenner utvelgelsens rolle i Guds plan). I motsetning til Arminianistisk tro hadde aldri Gud en ”plan B.” Kristus var ”virkelig” utsett på forhånd før verdens grunnleggelse (1 Pet 1:18-2). ”Han [Gud]…har frelst oss…fra evige tider av [før tidene begynte]” (2 Tim 1:8-9). ”Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse” (Åp 13:8). ”Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt” (Ef 1:4). Gud gjorde ikke det beste Han kunne; Han gjorde det beste Han ville! Augustins idé om uendelig straff var aldri en del av Guds plan. Dette fordi Universets Gud er GUD, ikke gud. Treenigheten er ikke Gud, Djevelen og Menneskets vilje! Dette er polyteisme, men Gud er En! Å si at Gud måtte forandre planene Sine på grunn av menneskets uforutsigbarhet gjør alvorlig urett mot Guds absolutte suverenitet [allmakt] over Sin skapning, Hans makt, Hans visdom, Hans kunnskap og Hans seier over all ondskap. I realiteten gjør det ikke mindre enn å fullstendig avkle Ham Hans GUDDOM.

Når jeg ser nøye etter i Skriftene ser jeg en Gud som vet hvor Han skal; en Gud som kjenner fremtiden. Gud har kun én plan, og de følgende avsnittene legger ut om dette:

Jeg setter fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes Ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse Hans hæl (1 Mos 3:15).

Da sa Han til Abram: ”Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i fire hundre år. Også det folket de treller for, skal Jeg dømme. Etterpå skal de dra ut med store rikdommer. (1 Mos 15:13-14).

Men Jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere dra, nei, ikke engang ved en mektig hånd (2 Mos 3:19).

Jeg er Gud, og det er ingen som Jeg. Jeg forkynner avslutningen fra begynnelsen, fra den første tid, det som ennå ikke er skjedd. Jeg sier: Mitt råd skal stå fast, og Jeg vil gjøre alt etter Mitt velbehag.” …Sannelig, Jeg har sagt det, Jeg skal også la det gå i oppfyllelse. Jeg har planlagt det, Jeg skal også gjøre det. (Jes 46:9-11).

Før jeg formet deg i mors liv, kjente Jeg deg. (Jer 1:5).

Vi ble forutbestemt til det etter Hans bestemte hensikt, Han som utfører alle ting etter Sin viljes råd (Ef 1:11).

For flere eksempler kan du tenke over disse: 2 Mos 9:30; 2 Mos 11:9; 1 Kong 13:1-5, 32; 1 Kong 21:20-22; 2 Kong 8:12; Sal 147:5; Jes 41:21-26; Jes 44:11, 28; Jes 65:24-25; Matt 10:17-18, 21, 22; Matt 11:14, 21; Matt 12:45; Matt 13:35; Matt 24:2, 33-42; Mark 14:30; Luk 14:28-32, Joh 6:64; Joh 8:20; Joh 21:18-19; Apg 2:23; Apg 15:8, 18; Apg 17:26; Rom 4:17; Rom 8:29-30; Rom 11:2, 33; Gal 3:8; 2 Tim 1:9; Tit 1:2; Heb 4:13; 1 Pet 1:2, 19-20; 1 Joh 3:20; 1 Joh 5:14; Åp 13:8; Åp 17:18. (Husk også på alle de Messianske profetiene). Forresten er ikke dette en uttømmende liste.

I Rette Tid

Ifølge Andrew Jukes er det tre prinsipper som løser den store gåten om barmhjertighet for alle (Rom 11:32) og om de få som finner veien (Matt 7:14): en bibelsk forståelse av Guds dommer, Hans hensikte i utvelgelse og Hans bestemte tider. Jukes skrev: ”Disse sannhetene kaster en strøm av lys over Skriftene, og gjør oss med en gang i stand til å se orden og samsvar der hvor det uten dette lyset ser ut til å forekomme perplekse uoverensstemmelser.”4

Vi er nødt til å ta på alvor de mange referansene som gjøres til Guds bestemte tider. Hvordan relateres disse til Guds kjærlige hensikter i Hans frelsende nåde til alle mennesker (Tit 2:11)? Når vil dette finne sted? La oss se:

Gud…som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.

For…Kristus…gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid (1 Tim 2:3-6).

Kristus gav Seg Selv som en løsepenge for alle, noe som kommer til å bli vitnesbyrdet [eller bevist TEV, NEB] i sin passende tid eller era.

Alt har Han gjort vakkert i Sin tid (Fork 3:11).

På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens Trone, og alle folkeslagene skal samle seg framfor den, til Herrens navn…De skal ikke lenger følge sitt harde og onde hjerte (Jer 3:17).

Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført Sitt hjertes råd. I de siste dager skal dere forstå dette [”dager som kommer” – NIV] (Jer 30:24).

Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndene, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre frem evig rettferdighet…(Dan 9:24).

Ham som himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved alle Sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder (Apg 3:21).

Etter å ha oppreist Sin Tjener Jesus, sendte Gud Ham først til dere for å velsigne dere, i det enhver av dere vender om fra sine misgjerninger (Apg 3:26).

Så er det da i den tid som er nå, en rest igjen etter nådens utvelgelse (Rom 11:5).

For jeg vil ikke…at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten…forherdelse har rammet en del av Israel [delvis blindhet har rammet Israel – NKJV] inntil fylden av hedningene er kommet inn…slik skal hele Israel bli frelst…Utfrieren skal komme…Han skal vende ugudelighet bort fra Jacob. For dette er min pakt med dem, når Jeg tar bort deres synder (Rom 11:25-27) (Se også Rom 11:8). Legg merke til at Paulus ikke gjør forskjell på jøde og greker (Rom 10:12-13).

Om en husholdning som hører tidenes fylde til; å sammenfatte alt til ett Kristus, både [det] som er i himmelen, og [det] som er på jorden – i Ham. (Ef 1:9-10).

…at Han i de kommende tidsaldre kunne vise [utfolde WEY – DBY] Sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus (Ef 2:7).

[Vær snill å les 1 Kor 15:22-28]

For slik som alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus. (1 Kor 15:23-24).

Men hver i sin avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus ved Hans komme. Så kommer enden, når…(1 Kor 15:23-24).

Når hva? ”Når alle [ting] er blitt underordnet Ham…for at Gud kan være alt i alle” (1 Kor 15:28). Legg merke til de fire kritiske tidsreferansene som er brukt her: ”førstegrøde,” ”deretter,” ”så…når.” Disse tidsbegrepene ser ut til å relatere til tre separate tidsperioder (avdelinger) og tre kategorier av mennesker.

Kristus er ”førstegrøden”………..Kristus..………….1. avdeling

”Deretter” de som tilhører

Kristus ved Hans komme………….Utvalgte………….2. avdeling

”Så” kommer enden

”når”…alle ting er blitt

underordnet Ham………………....Menneskeheten….3. avdeling

Hva er målet med at alle blir underordnet Kristus? At Gud kan være alt i alle. ”Når alle ting [gk: pas] er blitt underordnet Ham, så skal også Sønnen selv bli underordnet Ham som la alle ting [gk: pas] under Ham, for at Gud kan være alt i alle [gk: pas]. (1 Kor 15:28).

Hva er betydningen av ”Gud kan være alt i alle” for de som underkaster seg Kristus? Dette er et høyst kritisk spørsmål? Det betyr at de som har underkastet seg anerkjenner Jesu Kristi herredømme som bevitnet ved deres oppriktige underkastelse. Burde vi være overrasket? Så snart all uvitenhet og opprør har blitt avskaffet (1 Kor 13:12; Heb 2:8), hva står da igjen som kan forhindre tro og tillit? I tillegg til at alle blir underordnet Kristus, vil den siste fienden (døden) ikke lenger eksistere (1 Kor 15:26). Betydningen av døden utslettet kan ikke være noe annet enn liv gjenopprettet, ellers er utsagnet meningsløst. Nå, uten noe mer død og opprør, blir Gud alt i alle. Dette peker mot en herlig forvandling og kulminering av menneskelig erfaring inn i selveste Guds natur – den komplette realisering av hva vi er ment å være.

Du har lagt [fortid] alle (ting) under Hans føtter. For i det Han la [fortid] alt under Ham, etterlot Han ingenting som ikke er lagt under Ham. Men nå ser vi ennå ikke at alle (ting) er Ham underlagt.

Dette er et veldig avslørende avsnitt. Det forsikrer oss om at selv om alle ”ennå” ikke har gjort Kristus til sin Herre, kommer de til å gjøre det! ”Du har underordet alle.” Kristus virker i hvert eneste liv mot dette målet og kan ikke feile. Alle vil i ”rett” tid komme til et punkt av oppriktig omvendelse. ”[Han] etterlot ingenting som ikke er lagt under Ham.” Ingenting! Gud kan henvise til fremtidige hendelser som om de var fortid – ”Gud…nevner det som ikke finnes, som om det finnes” (Rom 4:17b); for Han er den evige ”JEG ER” (2 Mos 3:14) som overgår tid (Sal 90:4; Ef 1:4, 10; 2:7; Heb 13:8; 2 Pet 3:8).

Det greske ordet her for ”underordnet” er hupotasso (Strong’s # 5293)5, som gjelder både Kristus og menneskeheten. ”Altså, når alle måtte bli underordnet [5293] Ham, da skal også Sønnen [som i Menneskesønnen – Menneskehetens representative Hode (overhode)] Selv bli underordnet [5293]…” (1 Kor 15:28 CLT). Paulus bruker det samme ordet i sammenheng med rettferdighet av tro: ”Fordi de er uvitende om Guds rettferdighet…har de ikke underordnet [5293] seg Guds rettferdighet…rettferdighet for [til] hver den som tror” (Rom 10:3-4).

Så snart Gud løfter sløret som dekker alle øyne og Hans rettferdighet i Kristus blir åpenbart, hva vil da stoppe alle fra å underordne seg Kristus? Et underordnet og troende hjerte gir herlighet og ære til Gud, og samsvarer med en så fantastisk tanke som ”Gud alt i alle.” Det er nettopp derfor underordningen vil ta tidsaldre å oppnå. Selvfølgelig kunne Gud fått hele skapningen til å bøye kne for Ham øyeblikkelig ved hjelp av brutal kraft. Han kunne gjort det for flere tidsaldrer siden, men dette er ikke en underordning verdig en Gud som ”er” kjærlighet. ”…som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under Seg Selv” (Fil 3:21). ”Kristus…satte Ham…over…hvert navn…ikke bare i denne tidsalder, men også i den kommende. Og Han la alle ting under Hans føtter…Ham som fyller alt i alle” (Ef 1:20-23).

For en Gud! Han har en plan for menneskeheten som overgår alt Augustinsk teologi noen gang har lært oss. Nå vet jeg at Han gjør alt vakkert i dets tid. Dessverre har mange av Skriftens kritiske tidserklæringer blitt tilsløret for oss ved feiloversettelse av det greske ordet aion. (Se Appendiks V: Foruroligende Fakta).

Siste Ting

Bibelsk sannhet er ikke alltid presentert i kronologisk rekkefølge. Sannhetene vedrørende tidsaldrenes ende og gjenopprettelsen av alt utspiller seg utover rammene av Åpenbaringsboken. Ikke noe sted i løpet av Åpenbaringsboken ser vi en ende på all makt, myndighet og velde. Kristus må regjere inntil Han har lagt alle fiender under Sine føtter, inklusive døden. Først når alt er underordnet Ham, kommer Gud til å være alt i alle (1 Kor 15:28). På intet tidspunkt i Åpenbaringen finner dette sted. I vers 15 i det siste kapittelet leser vi om trollmenn, folk som lever i hor, mordere, avgudsdyrkere og løgnere som lusker utenfor portene til det Nye Jerusalem.

Den Hellige Stad, hvis tolket bokstavelig, vil dekke et område omtrent på størrelse med halve det kontinentale USA (Åp 21:16), og det kommer ikke til å være noe hav. Du kan jo derfor tenke deg hvor stor verden utenfor kommer til å være. Skriften sier at konger kommer til å besøke byen (Åp 21:24), og den identifiserer dem som de som ”tvetter sine kjortler” [også gjengitt som: ”gjør Hans bud”], slik at de kan ha rett til livets tre og kan komme inn gjennom portene til Staden” (Åp 22:14). Det er tydelig at syndere kommer til å være utenfor portene; de vil komme til omvendelse, gjøre Hans bud og gå inn gjennom portene og inn i byen. Hvorfor ikke?

Forandrer Gud Seg? Jak 1:17 omtaler Gud som ”lysenes Far,” hvor ”hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge.” Se også de følgende versene:

For Jeg er HERREN, Jeg forandrer Meg ikke. Derfor er det ikke gjort ende på dere, Jakobs barn. (Mal 3:6).

Gud er kjærlighet. Kjærligheten faller aldri bort. (1 Joh 4:8, 16; 1 Kor 13:8).

I går og i dag den samme, ja, til evig tid (Heb 13:8).

Han søker etter de bortkomne sauene og kommer til å fortsette med det inntil Han finner dem! Vi skal arbeide sammen med Ham, som Hans medarvinger og medarbeidere i Hans innhøstnings åker, som er denne verden!

Selv om Åpenbaringsboken er den siste boken i Bibelen, var det Paulus, ikke Johannes, som mottok de mest vidtrekkende og dyptgående åpenbaringene av Kristus og Guds hensikt for Kirken. Tenk på Kol 1:15-20 for eksempel. Han ble betrodd oppgaven med å fullføre Guds ord, eller m.a.o. gjøre det fullkomment kjent (Kol 1:25-26).

”For den [menigheten, se vers 24] ble jeg en tjener etter Guds forvaltning som ble gitt meg for dere, å oppfylle [fotnote: fullføre] Guds ord, hemmeligheten som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige. (Kol 1:25-26). Darby & CLT leser: ”å komplettere [gjøre komplett] Guds ord.”

Paulus fikk tittelen ”hedningenes apostel” (Rom 11:13). Vi kan kalle ham ”vår apostel.” Til ham ble gitt sannheten angående rettferdiggjørelse ved tro og lovens hensikt; Israel og Kirken, uten noen forskjell mellom jøde og hedning; Åndens frukter og viktigheten av kristen enhet; Kristi Brud og vår frihet i Ham; åndelige gaver med kjærlighet som den bedre vei; kirkestyre og den femfoldige tjeneste; instruksjoner vedrørende tilbedelse; Herrens nattverd; familierelasjoner; givertjeneste; mat; ærbar livsførsel; kirkedisiplin; åndelig krigføring; sivile makter og myndigheter; og til sist: tidsaldrenes ende [fullførelse] (1 Korinter 15) med dets klimaks i den fullkomne forlikelsen av menneskeheten – med Gud alt i alle. Alt dette kom gjennom Paulus.

♦♦♦♦♦

Det Velsignede Håp - kapitlene var for meg de mest utfordrende kapitlene å skrive. I dem prøvde jeg klart og tydelig å presentere det Velsignede Håp – et herlig håp som omfatter et globalt syn på Guds plan for menneskeheten, som virkelig fryder hjertet. I dette kapittelet har jeg vist at Gud har kalt oss, Hans ”utvalgte,” til å være lys i verden. Vi har blitt gitt en privilegert status, ikke for oss selv, men for Ham, i det å tjene alle mennesker. Gud er virkelig suverent allmektig over hele skapningen, og har kun én plan. Ingenting kan komme i veien for Hans skjebne for alle mennesker, og den kommer til å bli en virkelighet i rett tid. For å kunne se Guds ufeilbarlige plan utfolde seg i Skriften, må vi forstå den sanne betydningen av bibelske nøkkelord som aion. I tillegg må vi huske at det var Paulus, ikke Johannes, som ble gitt åpenbaringen av fullførelsen av tidsaldrene.

Jeg utfordrer deg til å se på hele Skriften ut fra synspunktet av Guds absolutte suverenitet (allmakt) og uendelige kjærlighet. Vi må forstå dom i lys av hvem Gud er, ikke Gud i lys av en feilaktig forståelse av dom. Dom tjener kun Guds ufeilbarlige hensikter for alle. Jeg tilbyr disse refleksjonene, ikke som en med stor kunnskap, men kun som en som tror på en stor GUD. Jeg ber om at Han formidler til deg kun det som behager Ham. Jeg inviterer deg til å bli med meg på en reise gjennom forskjellige avsnitt som har forseglet det Velsignede Håp i mitt hjerte.

KAPITTEL 4 : DET SALIGE HÅP (DEL EN) - Side 90-95

Charles Pridgeon, president og grunnlegger av Pittsburgh Bible Institute, argumenterer med følgende:

Der finnes en feilaktig idé at, når en tar imot tilgivelse for ens synder, unnslipper man alle konsekvenser av sine synder. Dette er på ingen måte tilfelle, og er noe alle ved erfaring kan bevitne. Konsekvensene varer ved inntil det ikke lenger er behov for deres advarende og dømmende lærepenge. Noen av dem fortsetter helt til slutten av dette livet, og strekker seg til og med enda lenger.5

Stikker dette kjepper i hjulene på vår teologi? Trodde vi at vi hadde forstått alt ved Gud, eller til og med alt ved frelsen? Hadde vi glemt hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap som er hos Gud? Eller at Hans dommer er uransakelige? Eller at Hans veier er uutgrunnelige (Rom 11:33)? Hadde vi glemt at selv Paulus kun kjente stykkevis (1 Kor 13:9-12)? Hvordan kunne vi forvente at Paulus skulle gjøre ting veldig klare og tydelige når han ikke en gang kunne vite det? Er det noe rart at myriader av kristne trosretninger florerer rundt om i verden – og hvor alle like innbitt holder fast på sine motstridende grunnsetninger?

La oss ydmyke oss framfor Guds kraft og visdom, og akseptere at Han er uendelig mye større enn vi kan forestille oss (Ef 3:20). La oss akseptere at vi ikke har alle svarene. La oss holde opp med å være så dogmatiske i våre doktriner og ydmyke oss framfor Guds mektige hånd. Tenk over hva Gud sa til Daniel: ”Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga ditt hjerte til å forstå og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt…” (Dan 10:12). Nøkkelen til forståelse er et ydmykt hjerte.

”Å, hvilken dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er og hvor uutgrunnelige Hans veier” (Rom 11:33)! ”For vi kjenner stykkevis…For nå ser vi i et speil, uklart…Nå kjenner jeg stykkevis…” (1 Kor 13:9-12 NKJV). ”Han som er i stand til å gjøre langt mer enn alt det vi ber om eller forstår, etter den [Hans] kraft...” (Ef 3:20).

For å kunne fatte den vitale rollen Gud har gitt Sine rettferdige og rettskafne dommer i Hans ufeilbarlige plan for menneskeheten må vi forstå frelsens dybde og hensikt – storheten av hva frelsen omfatter; frelsens forhold til tro og korset; og erkjenne at Gud integrerer benådning med opptuktelse. Mangel på noen av disse elementene vil kompromittere vår evne til å begripe disse tingene.


Tanker og Bønner

Efeserne 3:20 erklærer at Gud er i stand til å gjøre langt mer enn alt vi ber om eller forstår. Tror vi det? Kan vi virkelig tørre å tro, håpe og be om noe så storslått og praktfullt – at Gud kan og vil fullføre hele Sin vilje for menneskeheten? Er hans hånd så kort at den ikke kan forløse alle mennesker (Jes 50:2)? Er forløsningen av alle ikke godt og velbehagelig framfor Gud (1 Tim 2:3)? John Wesley trodde Gud kunne omvende en hel verden like lett som ett individ.6 Tok han feil?

Jeg [Paulus] formaner…at…begjæringer, bønner, forbønner og takksigelser blir gjort for alle mennesker…for dette er godt og velbehagelig i Guds, vår Frelsers, øyne; som vil ha alle mennesker til å bli frelst…Kristus Jesus…gav Seg Selv; en løsepenge for alle, til å bli vitnet om i rett tid…Jeg vil derfor at mennene ber alle steder, i det de løfter hellige hender…uten… å tvile (1 Tim 2:1-6,8 KJV). (Se også Mark 11:22-24; Rom 4:20; Jak 1:6-8).

Kaller ikke Gud oss til å be og takke Ham for alles frelse, og å gjøre de uten å tvile? Er Han ikke villig eller i stand til å frelse alle mennesker? Hvis vi gjør feil ved å be på en slik opphøyd måte, ville dette vanære eller ergre Ham? Vår eneste synd ville vært å ta Hans Ord på alvor og legge oss det på hjertet. Hvis jeg skulle ta feil, ville jeg foretrekke at det var å forvente for mye av Ham enn for lite. La oss våge å tenke og tro de aller høyeste av tanker! Hva kan være høyere enn å takke Gud for frelsen av alle mennesker?


Evangeliets Rekkevidde

Og da Skriften forutså at det er av [ved] tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag [gk: hedningefolk] bli velsignet
(Gal 3:8)

Evangeliet er definert i syv enkle ord! ”I deg skal alle folkeslag bli velsignet.” Dette er det faktiske evangeliet Paulus forkynte – rettferdiggjørelse ved tro. Dette evangeliet ble først gjort kjent for Abraham og blir gjentatt fem ganger i 1. Mosebok! (1 Mos 12:3; 18:18; 22:18; 26:4; 28:14). Gud ville ikke at vi skulle gå glipp av det. Legg merke til at det sier ikke ”noen” folkeslag, men ”alle.” Det viktige spørsmålet i alt dette er: Inkluderer ”uttrykket” folkeslag hver eneste person? Peter gjør det veldig klart:

”Og i din sæd skal alle jordens familier bli velsignet. Etter å ha reist opp Sin Tjener Jesus, sendte Gud Ham til dere først, for å velsigne dere, i det å vende bort enhver av dere fra deres misgjerninger” (Apg 3:25-26 NKJV).
Ifølge Peter inkluderer velsignelsen av alle folkeslag alle ”familier” på jorda, men han gir seg ikke der. Han går videre og spesifiserer at velsignelsen inkluderer hvert medlem av familien. Legg merke til hans ord, ”enhver av dere.” I flere år som misjonær har jeg hørt og lest at Gud kun er interessert i en symbolsk representant fra hvert folkeslag, stamme og tungemål. Det har alltid bekymret og forvirret meg. I det jeg reevaluerer Skriftene ser jeg et totalt annerledes bilde av Gud.

I din ætt skal alle jordens slekter [familier – NKJV] bli velsignet. Etter å ha oppreist Sin Tjener Jesus, sendte Gud Ham først til dere for å velsigne dere, i det enhver av dere vender om fra sine misgjerninger (Apg 3:25-26).

Apg 3:25-26 befester fire kritiske poeng.

Evangeliet kommer til de utvalgte først (ikke eksklusivt), og i ”rett tid” kommer det til å velsigne hver og en av dine familiemedlemmer uansett hva du måtte tro deres åndelige tilstand er.

Hva er velsignelsen? Det er å vendes bort fra synd.

Det er det samme evangeliet Paulus forkynte – rettferdiggjørelse ved tro. Dette befestes i Galaterne 3:8 via Guds løfte til Abraham (1 Mos 12:3) og repeteres her (Apg 3:25-26).

Det bekrefter at rettferdiggjørelse ved tro, hvor fantastisk det enn er, ikke er endemålet i seg selv; det er forutsetningen for å vendes bort fra synd, selve ”arbeidet på” vår frelse.

Tenk over uttrykket ”familie” [slekt]. Hva betyr det å være et medlem av en familie? Det betyr at man er en del av en helhet som holder sammen. Hvis en lider, lider alle. Det kan omhyggelig sammenlignes med Kristi Kropp. Vi er ”individuelle lemmer,” og lemmer burde ha den samme omsorgen for hverandre. Hvis et lem lider, lider alle lemmene med ham eller henne (se 1 Kor 12:25-27). Nå kan du tenke over følgende: Hvordan kan disse ”velsignede” som omtalt av Peter i avsnittet over – alle individuelle lemmer av familier – oppleve evangeliets ”store
glede” (Luk 2:10; Rom 10:15) hvis de i fortvilelse pines over skjebnen til noen av sine fortapte familiemedlemmer?

Kunne du ”frydet” deg ”med en usigelig glede full av herlighet” (1 Pet 1:8), vel vitende om at din sønn, datter, far, mor, kone eller mann lider i et evig helvete?
Hvis vi ikke forsørger, elsker og tar hånd om vår egen husstand, har vi fornektet troen og er verre enn en vantro (1 Tim 5:8). Vi må elske våre familiemedlemmer og neste ”som” oss selv (Rom 13:8-9). Hvis vi elsket slik i sannhet ville vi ikke hatt fred og glede uten at vi visste at alle våre kjære var evig trygge. Denne enkle sannheten alene bekrefter den ubegrensede rekkevidden av de Gode Nyhetene.


Betalt i Helhet

En av de siste tingene Kristus sa mens Han hang på korset var ”Far, tilgi dem” (Luk 23:34). Svarte ikke Gud på denne bønnen? I Johannes’ evangelium er Hans siste nedskrevne ord ”Det er fullført” (Joh 19:30), som The Bible Knowledge Commentary forteller oss at betyr: ”betalt i helhet.”7 Hva er viktigheten av dette? Tenk over den kommentaren Johannes tilveiebringer om Kristi forløsning. Hvilken bedre kommentar kunne vi ha tilgjengelig enn forfatteren? Han sier: ”Se der! Guds Lam, som bærer [gk: ”bærer vekk”] verdens synd” (Joh 1:29)! ”Han er Selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens” (1 Joh 2:2). Hele verdens synd har blitt betalt for i sin helhet! Jeg ville ikke våge å legge noen begrensninger på kraften i Kristi blod til å frelse alle de det ble utgytt for – verden. Kanskje ingen avsnitt er mer dyrebare og essensielle enn disse. Jeg bønnfaller deg om å i bønn meditere på hver og en av dem.

Se der! Guds lam, som bærer [gk: ”bærer vekk”] verdens synd (Joh 1:29)! Verdens!

Det er fullbrakt (Joh 19:39). Betalt i helhet.

Han er Selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens (1 Joh 2:2). Verdens!

Misgjerningene vi alle var skyld i, la Herren på Ham (Jes 53:6). Alle!

Jeg skal gi…Mitt kjød…for verdens liv (Joh 6:51). Verdens!

Kristus døde for ugudelige (Rom 5:6). Det inkluderer alle!

Da vi var fiender ble vi forlikt…ved [Hans] død (Rom 5:10). Hvis du og jeg, hvorfor ikke alle?

Rettferdiggjørelse for alle mennesker (Rom 5:18). Alle mennesker!*

For det var etter Faderens velbehag…ved Ham forlike alle (ting)** med [til] Seg Selv…ved blodet på Hans kors (Kol 1:19-20). Alle!

Han smakte døden for alle (Heb 2:9). Alle!

Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige (1 Pet 3:18). Alle!

Han som gav Seg Selv som en løsepenge for alle, vitnesbyrdet i rette tid [”som skal bli vitnesbyrdet i rett tid” – NKJV] (1 Tim 2:6). Alle!

Kristus gav Seg Selv som en løsepenge for alle (1 Tim 2:6) og ikke bare for noen. Han sonet ikke bare for våre synder, men også for hele verdens! (1 Joh 2:2). Det inkluderer de ugudelige (Rom 5:6), urettferdige (1 Pet 3:18), og til og med Hans fiender (Rom 5:10). Faktisk alle (Heb 2:9). Løsepengene for deres synder har blitt betalt i sin ”helhet” (Joh 19:30). Således forlikes alle gjennom Hans blod (Kol 1:20). Jeg aksepterer disse avsnittene slik de står, og fordi jeg gjør det er jeg trygg på at Gud kommer til å åpenbare Seg for alle mennesker i Sin bestemte (rette) tid (1 Tim 2:6).


Hva ”Betalt i Helhet” Innebærer

Kristus led ikke forgjeves for noen. For før eller senere kommer alle til å komme til tro og lydighet. Alle blir vasket i blodet. ”Og Jeg, når jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra [trekke] alle til meg” (Joh 12:32). Se kapittel 6, ”Drar Alle.”
Hvorfor er det at ”alle kommer til tro” så vanskelig å tro i lys av hva Skriften lærer om Kristi død og Guds kraft? Tenk bare på din egen tro og lydighet. Du ble så velsignet at du fikk oppleve det i denne tidsalder, kanskje i din ungdom, eller senere i livet. Uansett, så skjedde det. Til hvem er det du gir æren for din tro og lydighet? Gir du deg selv æren for å ha vært heldig nok til å ha vært på rett sted til rett tid? Eller klok nok til å ha sett muligheten og grepet den? (Luk 10:21; 1 Kor 1:26-31)? Eller rettskaffen nok til å bære ditt kors og forbli trofast til enden? Hvis du ikke gir deg selv ære, gir du ære til en annen – Kristus og Hans ”betalt i helhet” forløsning.

Hvis du tror at du har tro og er lydig, mener du da at Gud vilkårlig valgte deg fremfor andre? Ingen fortjener noe mindre enn deg å motta Guds barmhjertighet. Den eneste måten du kan tro at du er evig ”innenfor” mens andre ikke er det, er å tro at Gud vilkårlig valgte deg fremfor andre. Dessverre står det stikk i strid med avsnittene over og med alle de versene som taler om Guds upartiskhet. Det ville bety at Kristus døde for alle, men at Han likevel kun velger noen (og alle er like uverdige) til motta fordelene av Hans offer. Dette alternativet ville vanæret det dyrebare blodet utgytt for alle. Ordene ”Han døde for alle” ville blitt et hån eller en grusom løgn. Du kan stryke dette alternativet av listen din (at Kristus kun velger noen) hvis du ikke tror at vår Herre Jesu Kristi Far verken er vilkårlig, grusom eller villedende – med mindre vår tradisjon har gått glipp av noe vedrørende ”utvelgelse.” Det vil bli diskutert i det neste kapittelet.

* Vær obs på at Guds Ord-oversettelsen her er veldig upresis. Den ordlegger seg som om det ikke er likevekt mellom de to forskjellige delene av verset, som om livets rettferdiggjørelse for alle mennesker ikke er det fullkomne motstykket til fordømmelsen som kommer over alle mennesker. Som om rettferdiggjørelsen kun er en mulighet, et tilbud…kanskje for de som av sin ”frie vilje” velger. Statskirkebibelen (Bibelselskapet) er faktisk mye mer presis her: Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Har kryssreferert dette mot CLNT, YLT, ASV, DRB og 1930.

** Vær oppmerksom på at begrepet ”ting” ikke forekommer i de greske manuskriptene. Det er ikke ”ting” Faderen skal forlike til Seg Selv, det er Hans skapning – mennesker. Ordet her på gresk er pas og defineres av bl.a. Strong som: alle, enhver, hver en, helheten. CLNT får frem dette: ”…og gjennom Ham å forlike alle til Ham (skape fred gjennom blodet av Hans kors), gjennom Ham, enten de på jorda eller de i himlene.”


♦♦♦♦♦
I dette kapittelet har jeg forsøkt å legge et solid fundament som vårt håp kan stå på. Jeg viste at byrden som tynget vår Herres hjerte var for hele verden. Kristen enighet er den essensielle ingrediensen som er nødvendig for Gud i det å fullføre Hans plan for Sin verden. Det er viktig at vi forstår at utdannelse, visdom og status ikke er nødvendige forutsetninger for åndelig åpenbaring. Vi må være ”spedbarn” foran Ham. Vi er kalt til å dømme for oss selv hva som er rett og til å strakt gå spørsmålenes spørsmål i møte: ”Hvordan kan en god Gud skape mennesker Han vet kommer til å bli pint for evig?”
De to dominerende synene på frelse i kristendommen ble kontrastert med hverandre. Dette la grunnlaget for å vise at det Velsignede Håp er nøkkelen til kristen enighet. Skjult bak de tradisjonelle paradigmene så vi sannheten om frelsen av alle mennesker – det å bli lik Kristus, og integreringen av både benådning (gjennom Kristi død) og opptuktelse. Utfordringen er å omfavne Guds løfte for hele verden. Denne fantastiske rammen av frelse ble sporet tilbake til Guds løfte til Abraham, og bekreftet av Peter, Paulus og til slutt av Kristus på korset i det verdens synder ble ”betalt i helhet.”
Således startet vi med Kristus på vei til korset med verden på Sitt hjerte, og avsluttet med Hans aller siste ord mens Han hang der mellom himmel og jord: ”Far, tilgi dem…Det er fullbrakt.” Ja, det er fullbrakt, og det Han fullbrakte gjorde det Velsignede Håp en realitet. I det neste kapittelet skal vi ta for oss flere temaer som er essensielle for en fyldigere forståelse av dette håpet.

KAPITTEL 4 : DET SALIGE HÅP (DEL EN) - Side 84-90

Frelse

Hva menes med ”frelse”? Hva er det det å tro på Jesus frelser oss fra? I ”Repentance and Salvation*,” Robert Wilkin, overordnet direktør i Grace Evangelical Society* uttalte:

Det ville være vanskelig å finne et konsept som er rikere og mer variert i sin betydning enn det bibelske konseptet om frelse. Frelsens bredde er så overveldende og dens tilsiktede mål så praktfull at i mange sammenhenger trosser ordene som brukes en presis definisjon.1

Joseph Dillow, Th.D. Dallas Theological Seminary** og forfatter av ”The Reign of the Servant Kings**,” forklarte:

Frelse er et bredt uttrykk. I alminnelighet betyr det ”å gjøre hel,” ”helliggjøre,” ”å seirende holde ut” eller ”å bli reddet fra en generell bekymring eller vanskelighet.” Den vanlige automatreaksjonen på uttrykket, som antar at ”frelse” alltid har evig utfrielse i sikte, har uten tvil satt på spill manges evne til å objektivt skjelne hva det var forfatterne av det Nye Testamentet hadde som hensikt å undervise.2

I ”A Generous Orthodoxy***,” Brian McLaren, grunnleggende pastor av Cedar Ridge Community Church*** i Baltimore og forfatter av ”Finding Faith***” og andre titler, skrev:

I Bibelen betyr ”frelse” å ”redde” eller ”å helbrede.” Det betyr ettertrykkelig ikke automatisk ”frelse fra helvete” eller ”gi evig liv etter døden.” …Dets mening varierer fra avsnitt til avsnitt, men generelt, i en hvilken som helst sammenheng betyr ”frelse” å ”komme seg ut av trøbbel.”3

* Omvendelse og Frelse – Nåde Evangeliske Samfunn
**Dallas Teologiske Fakultet – Regjerings(tiden) til de Tjenende Konger
***En Sjenerøs Ortodoksitet – Cedar Ridge Samfunnskirke – Finne Tro


For å bedre forstå frelsen er vi nødt til å få et bredt overblikk over hva det var Kristus kom for å gjøre for oss. Han kom for å:

Gi hvile (Matt 11:28).

Helbrede dem med sønderknuste hjerter, sette fanger og undertrykte fri og gi blinde synet igjen (Luk 4:18).

Trøste alle som sørger, gi hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg og lovprisnings drakt i stedet for avmakts ånd (Jes 61:2,3).

Frelse fra synd og vende bort fra misgjerning (Mik 7:19; Matt 1:21; Apg 3:26; Rom 11:26).
Frelse fra Guds lidenskapelige misnøye (vrede) og rettferdige gjengjeldelse for syndig adferd (Rom 5:9). (Se ”Guds Vrede” side 71).

Sette fri fra synd (Rom 6:22).

Fri ut fra denne nåværende onde tidsalder (Gal 1:4).

Bringe håp og Gud til den håpløse og gudløse (Ef 2:12).

Kjøpe fri fra all urettferdighet og rense oss (Tit 2:11-15).

Befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv
(Heb 2:14-15).

Frikjøpe fra tomme liv (1 Pet 1:18-19).

Da Han så folkeskarene utmattet og spredd omkring befalte Han oss å be for arbeidere (Matt 9:36-38).

Hvis frelse er utfrielse fra evig bedrøvelse, hvorfor legge slik vekt på temporale utfrielser? Disse avsnittene taler om utfrielse fra tunge byrder, blindhet, sønderknuste hjerter, sorg, avmakts ånd, håpløshet, urenhet, frykt for døden, tomme liv, utmattelse, urettferdighet (synd) og dets konsekvenser, denne onde tidsalder. Hvordan kan Skriften legge vekt på disse til sammenligning ubetydelige temporale smerter i lys av uendelig smerte? For livet på jorden er kun som røyk, synlig en liten stund (Jak 4:14), og så blir vi slynget inn i evig bedrøvelse. Hvordan kunne Jakob si at en usmittet tjeneste [”pure religion” – NKJV] var å se til foreldreløse og enker (Jak 1:27)? Tenk så mye bortkastet tid når vi heller kunne revet massene ut fra helvetes klør! Hvorfor legger ikke Skriften vekten der den burde være? Hvorfor denne ”røykleggingen”? Det eneste svaret som for meg gir noen som helst mening er at et feilaktig paradigme har tilsløret Skriftens sannhet.


Frelsens Hensikt

Når vi nå har en idé om hva det er vi er frelst ”ifra,” må vi også tenke over hva det er vi er frelst ”til.” C.S. Lewis, 20. århundres britisk lærer og særdeles produktiv forfatter forstod hensikten med frelse. Han skrev; ”En hver kristen er ment å bli en liten Kristus. Hele hensikten ved å bli en kristen er simpelt hen ikke noe annet.”4 Skriften gjør det kjent for oss at frelsen er en prosess like mye som det er en begivenhet. Den går forbi opplevelsen av gjenfødelse. Tenk over disse:

Formaner hvert menneske…for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus (Kol 1:28). Formaner om hva da?

At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden (1 Joh 4:17). Kristne som står for dom?

Arbeid på frelse (Fil 2:12-13). Frelse ved arbeid, gjerninger?

Skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv (Rom 5:10). Skal bli frelst? Jeg trodde jeg var frelst allerede!

Gi nøye akt…for når du ”gjør” det skal du frelse […] deg selv (1 Tim 4:16). Frelst ved å gjøre? Frelse deg selv?

Hvordan forlikes slike uttrykk med Paulus undervisning om frelse av nåde? De henviser til frelsens ”gjort ferdig” dimensjon (Kol 1:28) – endemålet for vår frelse. Frelse avhenger alltid fullt og helt av Kristi gjerning på korset, men vi må forstå at Gud har en videre kjøreplan for vår frelse. Han skal steder med den! Vi er forutbestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde (Rom 8:29); ”…skal vi bli lik Ham…” (1 Joh 3:2); ”til vi alle kommer inn i enheten av troen…til det perfekte menneske, til det mål av mektig skikkelse av fylden av Kristus” (Ef 4:13; Gal 4:19 KJV). Forlikelse (Rom 5:10) er ikke frelse i så måte, men henviser til det Gud allerede har gjort i Kristus. Det er et middel på veien mot målet – vår perfeksjon [fullkommenhet] (Kol 1:28). Når vi først er forlikt, er Guds hensikt med oss at vi skal bli forvandlet til bildet av Kristus. Dette er grunnen til at det sies om troende at de er ”særlig” frelst (1 Tim 4:10) siden de nå underkaster seg Gud som ”arbeider” frelse i dem (Ef 2:10; Fil 2:13). Frelsen går videre og forbi utfrielsen fra midlertidige ting og Guds lidenskapelige misnøye i dom, til faktisk utfrielse fra vår syndefulle natur.


Vår perfeksjon er målet (Se Rom 6:3-4; Rom 6:11-12; Rom 8:29; Gal 4:19; Fil 2:12-13; Kol 1:27-28; 2 Tim 2:11-13; Tit 2:14; Tit 3:8;Jak 1:27; 1 Joh 3:3; 1 Joh 4:17).

Dette målet, det å bli lik Kristus, når vi bare gjennom at korset virker i våre liv. ”Må det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved Ham er verden blitt korsfestet for [til] meg og jeg for [til] verden” (Gal 6:14). Det er kun gjennom å dø bort fra oss selv, lidelser og prøvelser at vi kan utvikle oss åndelig (Matt 16:24; Joh 12:24; Rom 5:3-5; Rom 6:6; 2 Kor 12:9-10; Gal 2:20; Jak 1:2-4;1 Pet 1:6-7; 1 Pet 2:21). Selv om lidelser og prøvelser (vårt kors) ikke er forløsende (kun Jesu blod er det), er de likevel essensielle i vår trening. Enten tar vi villig opp vårt kors, eller så kommer Gud til å legge det på oss i Sin tid. For korsets vei er den eneste veien til vår ”fulle” frelse – ”til manns modenhet” [”til det perfekte menneske – KJV] (Ef 4:13).

Det finnes ingen snarveier. Selv Kristus lærte lydighet ved det Han led (Heb 5:8). ”En disippel står ikke over sin lærer, men hver den som er fullt utlært, blir som sin lærer (Luk 6:40).

Vi må alle bli fullt utlært. Troende har muligheten til å korsfeste seg selv daglig nå, mens ikke-troende vil få muligheten i de kommende tidsaldre i det Gud legger korset på dem i dom.

Hvorfor da en tro? Hva er hensikten? Hva betyr det å tro på Jesu ”navn” til frelse (Apg 4:12; Fil 2:9-11)? Tro [som i ”en tro,” – tillit, ikke verbet ”å tro”] er å stole på, ha tillit til Guds ”Person” – Hans veier, Hans natur og Hans karakter i det man er fullstendig overbevist om at det Han lover, er Han også i stand til å gjøre (Rom 4:21). Det er ikke en religiøs formel, men barnlig tillit til den sanne Gud (Mark 10:15). Tro [tillit] åpner kanalene til Guds velsignelser inn i våre liv. Ettersom vi ”stoler” på Ham begynner vi også å kjenne Hans fred og gi etter for Hans Ånd som virker i oss.

Mange tror at siden de har [en] tro, så er de et slag over alle andre. Slik er det ikke. Troen er Guds gave og virke i oss: ”…Jesus, troens opphavsmann og fullender” (Heb 12:2). Det følgende, tror jeg, bekrefter dette. Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Joh 6:44; Joh 15:16; Apg 13:48; Rom 12:3; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 1:29; Fil 2:13; Kol 1:12; 1 Tim 1:14.

Noen til og med forakter tanken på at ikke-troende kan sette sin lit til Kristus hinsides dette livet. Så trist. ”Så klart de kommer til å tro da,” sier de, ”da vil det jo være opplagt. Det krever jo ingenting!” Krever? Siden når er troen noe som erverves av at man lever opp til noe som kreves? ”Hvor er så rosen? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. (Rom 3:27). Hvorfor må troen kun være gyldig i dette livet? Kan det å sette sin lit til Gud noen gang bli foreldet og ubrukelig? Og hva ”om” troen var begrenset til dette livet? Ville det paralysere en allmektig, all-elskende Gud fra å gjenopprette til liv hvem Han vil, når Han vil og hvor Han vil? Når sluttet Han å være GUD? For mer om tro, se nettsiden, ”Book Updates,” p. 87.

Mysterium Til Ettertanke

På en eller annen måte, i Guds uendelige visdom, integrerer Han både barmhjertighet (benådning) og dom (opptukting). Det er ikke simpelt hen ”enten/eller” slik som vår tradisjon antyder. For å gi noen eksempler på hva jeg mener, tenk over følgende skrifter:

Hos Deg, Herre, er det miskunnhet. For du gir enhver etter hans gjerninger.
(Sal 62:13; 101:1). Miskunnhet mens Han likevel gir igjen etter gjerninger?

Tilgivelsens Gud var du for dem, selv om Du hevnet deres gjerninger. (Sal 99:8). Gud tilgir, men tar likevel hevn?

Hennes misgjerning er godtgjort. …fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder (Jes 40:2). Misgjerning godgjort, likevel få dobbelt for synd?

Som Guds utvalgte…Kristus tilga dere…men den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:12, 13, 25). Tilgitt, likevel få tilbake?

Dømmer etter enhvers gjerning…ble frikjøpt…dyrebare Kristi blod (1 Pet 1:17-19). Dømt etter gjerning, likevel frikjøpt?

For vi [troende] skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort…etter det han har gjort, enten godt eller ondt ...Han gjorde Ham som ikke kjente noe synd til å være synd på våre vegne, slik at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham (2 Kor 5:10; 21 NAS). Få igjen for de ting som er gjort, likevel rettferdig i Kristus?

Hvordan forliker vi disse motstridende kunngjøringene? I tillegg til disse, har du lagt merke til det vidstrakte antallet advarsler i Skriften rettet mot troende – til dem som er frikjøpt og vasket i blodet? Farene som det advares mot er veldig reelle. (Se Appendiks II).

Svaret, tror jeg, ligger i det å simpelt hen akseptere at Gud integrerer både barmhjertighet og dom slik Han ser det nødvendig. Men finnes det et vers som sier det i klartekst? Ja! ”For dommen er uten barmhjertighet over den som ikke har vist barmhjertighet” (Jak 2:13). Hvis dom er uten barmhjertighet over den som er ubarmhjertig, må den være med barmhjertighet over den barmhjertige! Så her er det altså svart på hvitt.

Kan det, sammen med dette, kastes mer lys over disse tingene hvis tilgivelse, i likhet med frelse, har mer enn én dimensjon? Kunne det være en rettslig og rasjonell side til dette? Hele menneskeheten mottar benådning fra vår nedarvede synd i Adam gjennom Kristi forløsning som den siste Adam (Rom 5:11-21; 1 Kor 15:22; 1 Kor 15:45; 1 Joh 2:2). Dette er ”rettslig” benådning som ene og alene baserer seg på Kristi fortjeneste. Legg merke til det rettslige/finansielle begrepet som brukes i denne sammenhengen – ”frikjøpt” (1 Pet 1:18; se også Ef 1:7). Likevel hviler relasjonell tilgivelse på hver persons individuelle respons til Guds sannhet åpenbart i hvert hjerte. ”For hver den som mye er gitt (åpenbart), av ham skal mye kreves” (Luk 12:48). Gud er absolutt rettferdig og rimelig med hver person
(3 Mos 24:19). Det er ingen i hele universet som er mer rettferdig og rimelig enn Ham (5 Mos 32:4; Sal 19:9). ”Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”
(1 Joh 1:9). Dette avsnittet henviser til relasjonell tilgivelse, i og med at det er knyttet til bekjennelse – en relasjonell handling. Legg merke til at 1 Joh 1:9 sier at Gud vil tilgi fordi Han er ”rettferdig.” [NKJV viser dette klarere: ”…er Han trofast og rettferdig til å tilgi våre synder…”]*. Hvorfor er dette en faktor her? Fordi Kristus rettslig sett betalte hele gjelden og innløste hele gjeldsbrevet som verden var skyldig på grunn av syndene (1 Joh 2:2)! Siden regningen er blitt betalt, må Gud tilgi, men det utelukker ikke at Han gjør det på Sine betingelser og for vår korreksjon (Ordsp 3:11-12). Husk på at Han tross alt er en kjærlig Far for alle.
Vi må erkjenne at Gud føyer sammen både barmhjertighet og dom. Denne erkjennelsen er helt avgjørende for forståelsen av det helhetlige bildet. Ved å integrere Sin barmhjertighet med Sine dommer, utretter Han det som er godt og rettskaffent i alle menneskers liv.

* Den norske oversettelsen her er nokså upresis. Jeg har kryssreferert med NKJV, YLT, CLNT og gresk-engelsk interlineær bibel. En mulig parafrase som gjør betydningen ennå klarere er muligens: 1) ”…er Han trofast og rettferdig som tilgir oss våre synder…”, 2) ”…det er trofast og rettferdig av Ham å tilgi våre synder…”