Frelse
Hva menes med ”frelse”? Hva er det det å tro på Jesus frelser oss fra? I ”Repentance and Salvation*,” Robert Wilkin, overordnet direktør i Grace Evangelical Society* uttalte:
Det ville være vanskelig å finne et konsept som er rikere og mer variert i sin betydning enn det bibelske konseptet om frelse. Frelsens bredde er så overveldende og dens tilsiktede mål så praktfull at i mange sammenhenger trosser ordene som brukes en presis definisjon.1
Joseph Dillow, Th.D. Dallas Theological Seminary** og forfatter av ”The Reign of the Servant Kings**,” forklarte:
Frelse er et bredt uttrykk. I alminnelighet betyr det ”å gjøre hel,” ”helliggjøre,” ”å seirende holde ut” eller ”å bli reddet fra en generell bekymring eller vanskelighet.” Den vanlige automatreaksjonen på uttrykket, som antar at ”frelse” alltid har evig utfrielse i sikte, har uten tvil satt på spill manges evne til å objektivt skjelne hva det var forfatterne av det Nye Testamentet hadde som hensikt å undervise.2
I ”A Generous Orthodoxy***,” Brian McLaren, grunnleggende pastor av Cedar Ridge Community Church*** i Baltimore og forfatter av ”Finding Faith***” og andre titler, skrev:
I Bibelen betyr ”frelse” å ”redde” eller ”å helbrede.” Det betyr ettertrykkelig ikke automatisk ”frelse fra helvete” eller ”gi evig liv etter døden.” …Dets mening varierer fra avsnitt til avsnitt, men generelt, i en hvilken som helst sammenheng betyr ”frelse” å ”komme seg ut av trøbbel.”3
* Omvendelse og Frelse – Nåde Evangeliske Samfunn
**Dallas Teologiske Fakultet – Regjerings(tiden) til de Tjenende Konger
***En Sjenerøs Ortodoksitet – Cedar Ridge Samfunnskirke – Finne Tro
For å bedre forstå frelsen er vi nødt til å få et bredt overblikk over hva det var Kristus kom for å gjøre for oss. Han kom for å:
Gi hvile (Matt 11:28).
Helbrede dem med sønderknuste hjerter, sette fanger og undertrykte fri og gi blinde synet igjen (Luk 4:18).
Trøste alle som sørger, gi hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg og lovprisnings drakt i stedet for avmakts ånd (Jes 61:2,3).
Frelse fra synd og vende bort fra misgjerning (Mik 7:19; Matt 1:21; Apg 3:26; Rom 11:26).
Frelse fra Guds lidenskapelige misnøye (vrede) og rettferdige gjengjeldelse for syndig adferd (Rom 5:9). (Se ”Guds Vrede” side 71).
Sette fri fra synd (Rom 6:22).
Fri ut fra denne nåværende onde tidsalder (Gal 1:4).
Bringe håp og Gud til den håpløse og gudløse (Ef 2:12).
Kjøpe fri fra all urettferdighet og rense oss (Tit 2:11-15).
Befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv
(Heb 2:14-15).
Frikjøpe fra tomme liv (1 Pet 1:18-19).
Da Han så folkeskarene utmattet og spredd omkring befalte Han oss å be for arbeidere (Matt 9:36-38).
Hvis frelse er utfrielse fra evig bedrøvelse, hvorfor legge slik vekt på temporale utfrielser? Disse avsnittene taler om utfrielse fra tunge byrder, blindhet, sønderknuste hjerter, sorg, avmakts ånd, håpløshet, urenhet, frykt for døden, tomme liv, utmattelse, urettferdighet (synd) og dets konsekvenser, denne onde tidsalder. Hvordan kan Skriften legge vekt på disse til sammenligning ubetydelige temporale smerter i lys av uendelig smerte? For livet på jorden er kun som røyk, synlig en liten stund (Jak 4:14), og så blir vi slynget inn i evig bedrøvelse. Hvordan kunne Jakob si at en usmittet tjeneste [”pure religion” – NKJV] var å se til foreldreløse og enker (Jak 1:27)? Tenk så mye bortkastet tid når vi heller kunne revet massene ut fra helvetes klør! Hvorfor legger ikke Skriften vekten der den burde være? Hvorfor denne ”røykleggingen”? Det eneste svaret som for meg gir noen som helst mening er at et feilaktig paradigme har tilsløret Skriftens sannhet.
Frelsens Hensikt
Når vi nå har en idé om hva det er vi er frelst ”ifra,” må vi også tenke over hva det er vi er frelst ”til.” C.S. Lewis, 20. århundres britisk lærer og særdeles produktiv forfatter forstod hensikten med frelse. Han skrev; ”En hver kristen er ment å bli en liten Kristus. Hele hensikten ved å bli en kristen er simpelt hen ikke noe annet.”4 Skriften gjør det kjent for oss at frelsen er en prosess like mye som det er en begivenhet. Den går forbi opplevelsen av gjenfødelse. Tenk over disse:
Formaner hvert menneske…for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus (Kol 1:28). Formaner om hva da?
At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden (1 Joh 4:17). Kristne som står for dom?
Arbeid på frelse (Fil 2:12-13). Frelse ved arbeid, gjerninger?
Skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv (Rom 5:10). Skal bli frelst? Jeg trodde jeg var frelst allerede!
Gi nøye akt…for når du ”gjør” det skal du frelse […] deg selv (1 Tim 4:16). Frelst ved å gjøre? Frelse deg selv?
Hvordan forlikes slike uttrykk med Paulus undervisning om frelse av nåde? De henviser til frelsens ”gjort ferdig” dimensjon (Kol 1:28) – endemålet for vår frelse. Frelse avhenger alltid fullt og helt av Kristi gjerning på korset, men vi må forstå at Gud har en videre kjøreplan for vår frelse. Han skal steder med den! Vi er forutbestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde (Rom 8:29); ”…skal vi bli lik Ham…” (1 Joh 3:2); ”til vi alle kommer inn i enheten av troen…til det perfekte menneske, til det mål av mektig skikkelse av fylden av Kristus” (Ef 4:13; Gal 4:19 KJV). Forlikelse (Rom 5:10) er ikke frelse i så måte, men henviser til det Gud allerede har gjort i Kristus. Det er et middel på veien mot målet – vår perfeksjon [fullkommenhet] (Kol 1:28). Når vi først er forlikt, er Guds hensikt med oss at vi skal bli forvandlet til bildet av Kristus. Dette er grunnen til at det sies om troende at de er ”særlig” frelst (1 Tim 4:10) siden de nå underkaster seg Gud som ”arbeider” frelse i dem (Ef 2:10; Fil 2:13). Frelsen går videre og forbi utfrielsen fra midlertidige ting og Guds lidenskapelige misnøye i dom, til faktisk utfrielse fra vår syndefulle natur.
Vår perfeksjon er målet (Se Rom 6:3-4; Rom 6:11-12; Rom 8:29; Gal 4:19; Fil 2:12-13; Kol 1:27-28; 2 Tim 2:11-13; Tit 2:14; Tit 3:8;Jak 1:27; 1 Joh 3:3; 1 Joh 4:17).
Dette målet, det å bli lik Kristus, når vi bare gjennom at korset virker i våre liv. ”Må det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved Ham er verden blitt korsfestet for [til] meg og jeg for [til] verden” (Gal 6:14). Det er kun gjennom å dø bort fra oss selv, lidelser og prøvelser at vi kan utvikle oss åndelig (Matt 16:24; Joh 12:24; Rom 5:3-5; Rom 6:6; 2 Kor 12:9-10; Gal 2:20; Jak 1:2-4;1 Pet 1:6-7; 1 Pet 2:21). Selv om lidelser og prøvelser (vårt kors) ikke er forløsende (kun Jesu blod er det), er de likevel essensielle i vår trening. Enten tar vi villig opp vårt kors, eller så kommer Gud til å legge det på oss i Sin tid. For korsets vei er den eneste veien til vår ”fulle” frelse – ”til manns modenhet” [”til det perfekte menneske – KJV] (Ef 4:13).
Det finnes ingen snarveier. Selv Kristus lærte lydighet ved det Han led (Heb 5:8). ”En disippel står ikke over sin lærer, men hver den som er fullt utlært, blir som sin lærer (Luk 6:40).
Vi må alle bli fullt utlært. Troende har muligheten til å korsfeste seg selv daglig nå, mens ikke-troende vil få muligheten i de kommende tidsaldre i det Gud legger korset på dem i dom.
Hvorfor da en tro? Hva er hensikten? Hva betyr det å tro på Jesu ”navn” til frelse (Apg 4:12; Fil 2:9-11)? Tro [som i ”en tro,” – tillit, ikke verbet ”å tro”] er å stole på, ha tillit til Guds ”Person” – Hans veier, Hans natur og Hans karakter i det man er fullstendig overbevist om at det Han lover, er Han også i stand til å gjøre (Rom 4:21). Det er ikke en religiøs formel, men barnlig tillit til den sanne Gud (Mark 10:15). Tro [tillit] åpner kanalene til Guds velsignelser inn i våre liv. Ettersom vi ”stoler” på Ham begynner vi også å kjenne Hans fred og gi etter for Hans Ånd som virker i oss.
Mange tror at siden de har [en] tro, så er de et slag over alle andre. Slik er det ikke. Troen er Guds gave og virke i oss: ”…Jesus, troens opphavsmann og fullender” (Heb 12:2). Det følgende, tror jeg, bekrefter dette. Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Joh 6:44; Joh 15:16; Apg 13:48; Rom 12:3; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 1:29; Fil 2:13; Kol 1:12; 1 Tim 1:14.
Noen til og med forakter tanken på at ikke-troende kan sette sin lit til Kristus hinsides dette livet. Så trist. ”Så klart de kommer til å tro da,” sier de, ”da vil det jo være opplagt. Det krever jo ingenting!” Krever? Siden når er troen noe som erverves av at man lever opp til noe som kreves? ”Hvor er så rosen? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. (Rom 3:27). Hvorfor må troen kun være gyldig i dette livet? Kan det å sette sin lit til Gud noen gang bli foreldet og ubrukelig? Og hva ”om” troen var begrenset til dette livet? Ville det paralysere en allmektig, all-elskende Gud fra å gjenopprette til liv hvem Han vil, når Han vil og hvor Han vil? Når sluttet Han å være GUD? For mer om tro, se nettsiden, ”Book Updates,” p. 87.
Mysterium Til Ettertanke
På en eller annen måte, i Guds uendelige visdom, integrerer Han både barmhjertighet (benådning) og dom (opptukting). Det er ikke simpelt hen ”enten/eller” slik som vår tradisjon antyder. For å gi noen eksempler på hva jeg mener, tenk over følgende skrifter:
Hos Deg, Herre, er det miskunnhet. For du gir enhver etter hans gjerninger.
(Sal 62:13; 101:1). Miskunnhet mens Han likevel gir igjen etter gjerninger?
Tilgivelsens Gud var du for dem, selv om Du hevnet deres gjerninger. (Sal 99:8). Gud tilgir, men tar likevel hevn?
Hennes misgjerning er godtgjort. …fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder (Jes 40:2). Misgjerning godgjort, likevel få dobbelt for synd?
Som Guds utvalgte…Kristus tilga dere…men den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:12, 13, 25). Tilgitt, likevel få tilbake?
Dømmer etter enhvers gjerning…ble frikjøpt…dyrebare Kristi blod (1 Pet 1:17-19). Dømt etter gjerning, likevel frikjøpt?
For vi [troende] skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort…etter det han har gjort, enten godt eller ondt ...Han gjorde Ham som ikke kjente noe synd til å være synd på våre vegne, slik at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham (2 Kor 5:10; 21 NAS). Få igjen for de ting som er gjort, likevel rettferdig i Kristus?
Hvordan forliker vi disse motstridende kunngjøringene? I tillegg til disse, har du lagt merke til det vidstrakte antallet advarsler i Skriften rettet mot troende – til dem som er frikjøpt og vasket i blodet? Farene som det advares mot er veldig reelle. (Se Appendiks II).
Svaret, tror jeg, ligger i det å simpelt hen akseptere at Gud integrerer både barmhjertighet og dom slik Han ser det nødvendig. Men finnes det et vers som sier det i klartekst? Ja! ”For dommen er uten barmhjertighet over den som ikke har vist barmhjertighet” (Jak 2:13). Hvis dom er uten barmhjertighet over den som er ubarmhjertig, må den være med barmhjertighet over den barmhjertige! Så her er det altså svart på hvitt.
Kan det, sammen med dette, kastes mer lys over disse tingene hvis tilgivelse, i likhet med frelse, har mer enn én dimensjon? Kunne det være en rettslig og rasjonell side til dette? Hele menneskeheten mottar benådning fra vår nedarvede synd i Adam gjennom Kristi forløsning som den siste Adam (Rom 5:11-21; 1 Kor 15:22; 1 Kor 15:45; 1 Joh 2:2). Dette er ”rettslig” benådning som ene og alene baserer seg på Kristi fortjeneste. Legg merke til det rettslige/finansielle begrepet som brukes i denne sammenhengen – ”frikjøpt” (1 Pet 1:18; se også Ef 1:7). Likevel hviler relasjonell tilgivelse på hver persons individuelle respons til Guds sannhet åpenbart i hvert hjerte. ”For hver den som mye er gitt (åpenbart), av ham skal mye kreves” (Luk 12:48). Gud er absolutt rettferdig og rimelig med hver person
(3 Mos 24:19). Det er ingen i hele universet som er mer rettferdig og rimelig enn Ham (5 Mos 32:4; Sal 19:9). ”Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”
(1 Joh 1:9). Dette avsnittet henviser til relasjonell tilgivelse, i og med at det er knyttet til bekjennelse – en relasjonell handling. Legg merke til at 1 Joh 1:9 sier at Gud vil tilgi fordi Han er ”rettferdig.” [NKJV viser dette klarere: ”…er Han trofast og rettferdig til å tilgi våre synder…”]*. Hvorfor er dette en faktor her? Fordi Kristus rettslig sett betalte hele gjelden og innløste hele gjeldsbrevet som verden var skyldig på grunn av syndene (1 Joh 2:2)! Siden regningen er blitt betalt, må Gud tilgi, men det utelukker ikke at Han gjør det på Sine betingelser og for vår korreksjon (Ordsp 3:11-12). Husk på at Han tross alt er en kjærlig Far for alle.
Vi må erkjenne at Gud føyer sammen både barmhjertighet og dom. Denne erkjennelsen er helt avgjørende for forståelsen av det helhetlige bildet. Ved å integrere Sin barmhjertighet med Sine dommer, utretter Han det som er godt og rettskaffent i alle menneskers liv.
* Den norske oversettelsen her er nokså upresis. Jeg har kryssreferert med NKJV, YLT, CLNT og gresk-engelsk interlineær bibel. En mulig parafrase som gjør betydningen ennå klarere er muligens: 1) ”…er Han trofast og rettferdig som tilgir oss våre synder…”, 2) ”…det er trofast og rettferdig av Ham å tilgi våre synder…”
KAPITTEL 4 : DET SALIGE HÅP (DEL EN) - Side 79-84
KAPITTEL FIRE
DET SALIGE HÅP (Del En)
…mens vi venter på det salige håp…
(Tit 2:11-15)
Jeg vil i de neste to kapitlene forsøke å presentere en helhetlig forståelse av det store bildet – Guds ufeilbarlige plan for menneskeheten – slik jeg oppfatter den gjennom mitt gåtespeil av forståelse. Jeg har kalt dette ”store bildet” for det ”Salige Håp” for å gjøre lettere sammenligningen med den Augustinske tradisjonen om evigvarende straff.
Håp For Verden
La oss begynne ved avslutningen til vår Herres jordiske tjeneste: natten Han ble arrestert. Hele livet Hans hadde ledet opp til dette klimatiske øyeblikk. Han visste i detalj akkurat hva det var som var i ferd med å skje Ham (Joh 8:14). Ha i bakhodet hvilke omstendigheter som omringet Jesus da disse tingene var i ferd med å skje, og reflekter over ropet fra Hans hjerte:
...løftet blikket mot Himmelen og sa: ”Far, timen er kommet…Hellige Far, bevar dem i Ditt navn…at de alle må være ett…for at verden skal tro…så de skal være ett…for at de kan bli gjort fullkomment til ett, for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg…” (Joh 17:1, 11, 21-23).
Bare tenk på det! Vår Herre kunne vært fullstendig paralysert av frykt med kun Sin egen henrettelse i tankene. Tvert imot dvelte ikke Hans tanker på Ham Selv, men i stedet på hele menneskeheten. Hjertet Hans gikk ut til hele verden. Og hva er det verden trenger? Å være vitne til kristne som elsker hverandre – som vandrer i enhet. Verden har fortsatt til gode å se dette. Det er min overbevisning at det Salige Håp har potensialet til å rive ned selv de høyeste murer som har delt troende gjennom århundrene og gjenopprette gledens fylde i hjertene til Guds folk. ”Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet” (1 Pet 1:8). Da kommer verden til å tro! Da kommer verden til å vite hvem det var som sendte Kristus og hvorfor!
Spedbarn
”Det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg.” På den tid tok Jesus til orde og sa: ”Jeg takker Deg, Far, himmelens og jordens Herre, at Du har skjult dette for vise og kloke og åpenbart det for de små.” [gk: nepios = spedbarn] (Matt 11:24-25; se også 1 Kor 1:26-29)
Jeg er takknemlig for at oppdagelsen av Guds sannhet ikke er et eksklusivt domene forbeholdt den religiøse ”eliten.” I dette avsnittet har Gud skjult ”ting” som angår Hans dommer fra de vise og åpenbart dem for ”spedbarn.” Å, hvis vi bare alle kunne være spedbarn! Jeg tror mange ”spedbarn” i dag lengter etter den dagen når den mørke skyen som tilslører Guds dommer skal løftes vekk fra kirken. Å hvilken glede, fred og samhold som kommer til å innhylle Hans Legeme på den dagen! Da vil verden kjenne og vite at Jesus Kristus er Herre! (Joh 17:23). Dette er det Salige Håps herlighet som jeg verdsetter så høyt.
Fornuft
Gud forventer at vi tenker igjennom hva det er vi tror, og ikke bare simpelt hen aksepterer det mennesker lærer. Kristus befaler oss å dømme selv hva som er rett (Luk 12:57). Paulus formaner oss å prøve alt (1 Tess 5:21) og dømme selv det han sier (1 Kor 10:15). Helt fra selve begynnelsen av den bibelske åpenbaring utfordres vi til å tenke selv – ”Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig” (1 Mos 18:25)? Krever ikke et slikt spørsmål at man tenker? Vår Herre forventet alltid at Hans tilhørere tenkte over ting. ”Hva tror du Simon” (Matt 17:25)? ”Hva mener dere? Hvis en mann har hundre sauer…” (Matt 18:12). ”Men hva tror [mener] dere? En mann hadde to sønner…” (Matt 21:28). ”Hva mener dere om Kristus” (Matt 22:42)? ”Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far…” (Matt 7:11)? Husk også på Berøerne som søkte i Skriftene daglig for å finne ut om det ord som ble forkynt for dem virkelig var slik (Apg 17:11). De er omtalt som å ha vært av et edlere sinn, mer ”edligsinnet.” Vi er av Gud blitt skjenket store resonerende evner og forutsetninger til å tenke fornuftig, og Gud forventer at vi bruker dem. Han inviterer oss til og med til å resonere sammen med Ham! ”Kom…la oss resonere sammen, sier Herren” (Jes 1:18 – NKJV) [”reason together”]. Det er vår faktiske evne til å resonere som gjør oss i stand til å elske og bli lik Gud.
Vår helvetestradisjon går i mot all fornuft. Som et svar til dette vil noen sitere Jes 55:8: ”For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier.” Ved dette antyder de at menneskets resonerende evne og fornuft er feil – at det vi mener er grusomt og urettferdig i virkeligheten faktisk ikke er det. Hvis dette er riktig er vi faktisk ikke skapt i Hans bilde og har ingenting til felles med Gud. Det ville være umulig å resonere med Ham på noe som helst nivå. Men er dette virkelig det Jesaja mente? Hvis du sjekker sammenhengen vil du komme til å se at Hans tanker er annerledes enn våre i relasjon til barmhjertighet, ikke grusomhet. For en travesti det er at slikt et fantastisk avsnitt har blitt fordreid ut av sammenheng til å bli et vrengebilde som faktisk sier det motsatte om Gud. Dette er et prima eksempel på å sette Guds bud [UN: ord] ut av kraft ved deres egne forskrifter […av hensyn til deres egne overlevering] (Matt 15:6) – en tradisjon som fostrer en frykt for Gud basert på menneskebud de har lært (Jes 29:13).
Though man a thinking being is defined,
Few use the great prerogative of mind.
How few think justly of the thinking few!
How many never think, who think they do!
- Jane Taylor
Spørsmålenes Spørsmål
Hvordan kan en god Gud skape skapninger Han vet kommer til å bli pint for evig? Svar nummer en: Ifølge det utbredte synet er dette prisen Han måtte betale for å få et fåtall inn i Himmelen. Svar nummer to: Ifølge det Salige Håp er ikke dette et dilemma Han trenger å forholde Seg til i det hele tatt fordi Han forliker alle med Seg Selv i tidenes fylde. Hvilket av de to herliggjør vår Herre Jesu Kristi Far mest? Hvilket samsvarer med en allvitende, allmektig og allelskende Skaper?
Hvordan kan vi tro at Gud er god mens vi samtidig tror at uendelig straff er størsteparten av menneskehetens lodd? Det kan vi ikke uten at vi har en pervertert oppfattelse av hva ”god” er, eller at vi ikke tror Gud har makten til å forhindre det, eller at vi ikke har tenkt lenge og hardt nok på hva slags skrekk uendelig straff innebærer. Hvis vi derimot tror at Gud er ”god” i ordets normale betydning og at Hans straffer er endelige og rettferdige, så er det ingen motstridende spørsmål. Dette er teologien i det Nye Testamentet, den tidlige kirken og en rest av troende opp gjennom århundrene siden. Det er en teologi som ærer Gud, tilfredsstiller Guds moralske vitne i menneskers hjerter (se kapittel 8), tilfredsstiller fornuften, og ikke minst harmoniserer Skriftene. Dette er det Salige Håp.
Makt vs. Kjærlighet Eller Makt og Kjærlighet?
Jeg ser enkelt på det. Jesus sa vi måtte motta Guds Rike [kongedømme] som et lite barn (Mark 10:15). Hvis en pluss en er lik to, så kan det ikke bli tre. De følgende to poeng lagt sammen resulterer i en herlig sum, ikke en tragisk en.
A. Gud er allmektig og fullfører alltid Sin vilje (Kalvinistisk /Reformert teologi).
B. Gud elsker alle mennesker og viljer forlikelsen av alle (Arminianistisk teologi
og alle andres teologi).
Siden han viljer forlikelsen av alle og har all makt som trengs for å fullføre Sin vilje, er det da for mye å tro at Han kommer til å fullføre det? For hvis Han ikke gjør det, hvilken del av regnestykket er feil? ”A” eller ”B”? Kalvinistene sier ”B” er feil, mens Arminianistene sier ”A” er feil. Men hvis vi aksepterer ”A” slik Kalvinistene gjør, og ”B” slik Arminianistene gjør, da ville vi, som et barn, konkludere med at hvert eneste menneske til sist må bli forlikt. Dette er det Salige Håp.
MAKT + kjærlighet = Kalvinisme/Reformert
Makt + KJÆRLIGHET = Arminianisme/Flertallet
MAKT + KJÆRLIGHET = Salige Håp
Nøkkelen til mysteriet slik jeg ser det er at Kalvinistene har rett når det gjelder Guds makt, og Arminianistene har rett når det gjelder Guds kjærlighet. Tragedien er at begge henger fast ved Augustins teori om dom, noe som tvinger dem til å forkaste (eller bortforklare) den herlige siden ved hverandres teologi. Men hvis de begge i stedet omfavnet det Salige Håp ville de blitt én ,og verden ville snarlig visst at Jesus Kristus er Herre! (Joh 13:35; 17:21,23). Det ville ikke være noe å forkaste eller bortforklare. Den største teologiske kontrovers og oppdeling av Kristi kropp ville forsvinne. Kan det være at dette er nøkkelen til å sette fangene fri, harmonisere Skriftene som omhandler dom og barmhjertighet for alle og forene Kristi kropp?
Hvilket av disse tre perspektivene herliggjør Gud mest, harmoniserer Skriftene og har potensialet til å forandre verden? Hvilket er sannheten?
Paradigmeskifte
Hvis du opplever å stå overfor vanskelige og kanskje skremmende spørsmål ved din tro, så kanskje ditt underliggende paradigme (det store bildet) er feilaktig. Hvordan vi forstår Guds plan for mennesket har betydning for hvordan vi forstår alle ting. ”Men dersom ditt øye [paradigme] er ondt [sykt], vil hele legemet [forståelsen] ditt være fullt av mørke (Matt 6:23).
I 25 år holdt jeg fast på det Arminianistiske paradigme. Men så, mens jeg tjenestegjorde som misjonær i Senegal, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde fullstendig overbevisning om min egen frelse, og dette gjorde meg svært urolig. Jeg slet med dette i flere måneder og konkluderte til slutt med at frelse måtte være et verk av Gud. Således gjorde jeg et paradigmeskifte. Jeg begynte å forstå Guds makt på den måten våre Kalvinistiske og Reformerte brødre gjør. Jeg fortsatte gledestrålende i dette nye perspektivet i omkring to år inntil jeg ikke lenger fant noen glede i min personlige frelse. Hvordan kunne jeg det midt i en verden av fortapte mennesker? Det å leve i et muslimsk land gjorde store inntrykk på meg. Det forberedte veien for at jeg kunne vurdere et tredje paradigme – det ”Salige Håp.”
De fleste av oss er ikke klar over hvor mektig våre paradigmer virker inn på vår forståelse av Skriftene. De tvinger oss til å konkludere med at visse avsnitt ikke betyr det de sier. Uten at vi er klar over dette, og gjør en flittig innsatts for å sammenligne Skrifter med Skrifter, kan vi ikke se sannhet om enn den så stirrer oss i ansiktet. Det har vært en saktegående og vanskelig prosess for meg. Men så snart jeg tok steget ut av det ”evig helvete”-paradigme og begynte å se Skriftene uten det filteret, ble jeg satt fri til å motta Guds åpenbaring på en frisk og ny måte.
Jeg tror Gud vil ha oss til å omfavne et mer herlig paradigme. Det må gå foran, sette seg over og triumfere over lov og dom. Vi burde ikke være overrasket over at det dominerende synet har vært det harde og grusomme dogmet til Augustin, for det går hånd i hånd med den loviske,harde og grusomme siden ved vår falne natur. Menneskets tendens har alltid vært å skulle se den harde siden av Gud og Hans dommer, og våre tradisjoner er et speilbilde av dette. De forblinder oss fra å se Guds barmhjertighet og kjærlighet i dom. La oss omfavne det eneste paradigme som er verdig vår herlige Gud – Guds uutømmelige nåde, det Salige Håp.
DET SALIGE HÅP (Del En)
…mens vi venter på det salige håp…
(Tit 2:11-15)
Jeg vil i de neste to kapitlene forsøke å presentere en helhetlig forståelse av det store bildet – Guds ufeilbarlige plan for menneskeheten – slik jeg oppfatter den gjennom mitt gåtespeil av forståelse. Jeg har kalt dette ”store bildet” for det ”Salige Håp” for å gjøre lettere sammenligningen med den Augustinske tradisjonen om evigvarende straff.
Håp For Verden
La oss begynne ved avslutningen til vår Herres jordiske tjeneste: natten Han ble arrestert. Hele livet Hans hadde ledet opp til dette klimatiske øyeblikk. Han visste i detalj akkurat hva det var som var i ferd med å skje Ham (Joh 8:14). Ha i bakhodet hvilke omstendigheter som omringet Jesus da disse tingene var i ferd med å skje, og reflekter over ropet fra Hans hjerte:
...løftet blikket mot Himmelen og sa: ”Far, timen er kommet…Hellige Far, bevar dem i Ditt navn…at de alle må være ett…for at verden skal tro…så de skal være ett…for at de kan bli gjort fullkomment til ett, for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg…” (Joh 17:1, 11, 21-23).
Bare tenk på det! Vår Herre kunne vært fullstendig paralysert av frykt med kun Sin egen henrettelse i tankene. Tvert imot dvelte ikke Hans tanker på Ham Selv, men i stedet på hele menneskeheten. Hjertet Hans gikk ut til hele verden. Og hva er det verden trenger? Å være vitne til kristne som elsker hverandre – som vandrer i enhet. Verden har fortsatt til gode å se dette. Det er min overbevisning at det Salige Håp har potensialet til å rive ned selv de høyeste murer som har delt troende gjennom århundrene og gjenopprette gledens fylde i hjertene til Guds folk. ”Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet” (1 Pet 1:8). Da kommer verden til å tro! Da kommer verden til å vite hvem det var som sendte Kristus og hvorfor!
Spedbarn
”Det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg.” På den tid tok Jesus til orde og sa: ”Jeg takker Deg, Far, himmelens og jordens Herre, at Du har skjult dette for vise og kloke og åpenbart det for de små.” [gk: nepios = spedbarn] (Matt 11:24-25; se også 1 Kor 1:26-29)
Jeg er takknemlig for at oppdagelsen av Guds sannhet ikke er et eksklusivt domene forbeholdt den religiøse ”eliten.” I dette avsnittet har Gud skjult ”ting” som angår Hans dommer fra de vise og åpenbart dem for ”spedbarn.” Å, hvis vi bare alle kunne være spedbarn! Jeg tror mange ”spedbarn” i dag lengter etter den dagen når den mørke skyen som tilslører Guds dommer skal løftes vekk fra kirken. Å hvilken glede, fred og samhold som kommer til å innhylle Hans Legeme på den dagen! Da vil verden kjenne og vite at Jesus Kristus er Herre! (Joh 17:23). Dette er det Salige Håps herlighet som jeg verdsetter så høyt.
Fornuft
Gud forventer at vi tenker igjennom hva det er vi tror, og ikke bare simpelt hen aksepterer det mennesker lærer. Kristus befaler oss å dømme selv hva som er rett (Luk 12:57). Paulus formaner oss å prøve alt (1 Tess 5:21) og dømme selv det han sier (1 Kor 10:15). Helt fra selve begynnelsen av den bibelske åpenbaring utfordres vi til å tenke selv – ”Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig” (1 Mos 18:25)? Krever ikke et slikt spørsmål at man tenker? Vår Herre forventet alltid at Hans tilhørere tenkte over ting. ”Hva tror du Simon” (Matt 17:25)? ”Hva mener dere? Hvis en mann har hundre sauer…” (Matt 18:12). ”Men hva tror [mener] dere? En mann hadde to sønner…” (Matt 21:28). ”Hva mener dere om Kristus” (Matt 22:42)? ”Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far…” (Matt 7:11)? Husk også på Berøerne som søkte i Skriftene daglig for å finne ut om det ord som ble forkynt for dem virkelig var slik (Apg 17:11). De er omtalt som å ha vært av et edlere sinn, mer ”edligsinnet.” Vi er av Gud blitt skjenket store resonerende evner og forutsetninger til å tenke fornuftig, og Gud forventer at vi bruker dem. Han inviterer oss til og med til å resonere sammen med Ham! ”Kom…la oss resonere sammen, sier Herren” (Jes 1:18 – NKJV) [”reason together”]. Det er vår faktiske evne til å resonere som gjør oss i stand til å elske og bli lik Gud.
Vår helvetestradisjon går i mot all fornuft. Som et svar til dette vil noen sitere Jes 55:8: ”For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier.” Ved dette antyder de at menneskets resonerende evne og fornuft er feil – at det vi mener er grusomt og urettferdig i virkeligheten faktisk ikke er det. Hvis dette er riktig er vi faktisk ikke skapt i Hans bilde og har ingenting til felles med Gud. Det ville være umulig å resonere med Ham på noe som helst nivå. Men er dette virkelig det Jesaja mente? Hvis du sjekker sammenhengen vil du komme til å se at Hans tanker er annerledes enn våre i relasjon til barmhjertighet, ikke grusomhet. For en travesti det er at slikt et fantastisk avsnitt har blitt fordreid ut av sammenheng til å bli et vrengebilde som faktisk sier det motsatte om Gud. Dette er et prima eksempel på å sette Guds bud [UN: ord] ut av kraft ved deres egne forskrifter […av hensyn til deres egne overlevering] (Matt 15:6) – en tradisjon som fostrer en frykt for Gud basert på menneskebud de har lært (Jes 29:13).
Though man a thinking being is defined,
Few use the great prerogative of mind.
How few think justly of the thinking few!
How many never think, who think they do!
- Jane Taylor
Spørsmålenes Spørsmål
Hvordan kan en god Gud skape skapninger Han vet kommer til å bli pint for evig? Svar nummer en: Ifølge det utbredte synet er dette prisen Han måtte betale for å få et fåtall inn i Himmelen. Svar nummer to: Ifølge det Salige Håp er ikke dette et dilemma Han trenger å forholde Seg til i det hele tatt fordi Han forliker alle med Seg Selv i tidenes fylde. Hvilket av de to herliggjør vår Herre Jesu Kristi Far mest? Hvilket samsvarer med en allvitende, allmektig og allelskende Skaper?
Hvordan kan vi tro at Gud er god mens vi samtidig tror at uendelig straff er størsteparten av menneskehetens lodd? Det kan vi ikke uten at vi har en pervertert oppfattelse av hva ”god” er, eller at vi ikke tror Gud har makten til å forhindre det, eller at vi ikke har tenkt lenge og hardt nok på hva slags skrekk uendelig straff innebærer. Hvis vi derimot tror at Gud er ”god” i ordets normale betydning og at Hans straffer er endelige og rettferdige, så er det ingen motstridende spørsmål. Dette er teologien i det Nye Testamentet, den tidlige kirken og en rest av troende opp gjennom århundrene siden. Det er en teologi som ærer Gud, tilfredsstiller Guds moralske vitne i menneskers hjerter (se kapittel 8), tilfredsstiller fornuften, og ikke minst harmoniserer Skriftene. Dette er det Salige Håp.
Makt vs. Kjærlighet Eller Makt og Kjærlighet?
Jeg ser enkelt på det. Jesus sa vi måtte motta Guds Rike [kongedømme] som et lite barn (Mark 10:15). Hvis en pluss en er lik to, så kan det ikke bli tre. De følgende to poeng lagt sammen resulterer i en herlig sum, ikke en tragisk en.
A. Gud er allmektig og fullfører alltid Sin vilje (Kalvinistisk /Reformert teologi).
B. Gud elsker alle mennesker og viljer forlikelsen av alle (Arminianistisk teologi
og alle andres teologi).
Siden han viljer forlikelsen av alle og har all makt som trengs for å fullføre Sin vilje, er det da for mye å tro at Han kommer til å fullføre det? For hvis Han ikke gjør det, hvilken del av regnestykket er feil? ”A” eller ”B”? Kalvinistene sier ”B” er feil, mens Arminianistene sier ”A” er feil. Men hvis vi aksepterer ”A” slik Kalvinistene gjør, og ”B” slik Arminianistene gjør, da ville vi, som et barn, konkludere med at hvert eneste menneske til sist må bli forlikt. Dette er det Salige Håp.
MAKT + kjærlighet = Kalvinisme/Reformert
Makt + KJÆRLIGHET = Arminianisme/Flertallet
MAKT + KJÆRLIGHET = Salige Håp
Nøkkelen til mysteriet slik jeg ser det er at Kalvinistene har rett når det gjelder Guds makt, og Arminianistene har rett når det gjelder Guds kjærlighet. Tragedien er at begge henger fast ved Augustins teori om dom, noe som tvinger dem til å forkaste (eller bortforklare) den herlige siden ved hverandres teologi. Men hvis de begge i stedet omfavnet det Salige Håp ville de blitt én ,og verden ville snarlig visst at Jesus Kristus er Herre! (Joh 13:35; 17:21,23). Det ville ikke være noe å forkaste eller bortforklare. Den største teologiske kontrovers og oppdeling av Kristi kropp ville forsvinne. Kan det være at dette er nøkkelen til å sette fangene fri, harmonisere Skriftene som omhandler dom og barmhjertighet for alle og forene Kristi kropp?
Hvilket av disse tre perspektivene herliggjør Gud mest, harmoniserer Skriftene og har potensialet til å forandre verden? Hvilket er sannheten?
Paradigmeskifte
Hvis du opplever å stå overfor vanskelige og kanskje skremmende spørsmål ved din tro, så kanskje ditt underliggende paradigme (det store bildet) er feilaktig. Hvordan vi forstår Guds plan for mennesket har betydning for hvordan vi forstår alle ting. ”Men dersom ditt øye [paradigme] er ondt [sykt], vil hele legemet [forståelsen] ditt være fullt av mørke (Matt 6:23).
I 25 år holdt jeg fast på det Arminianistiske paradigme. Men så, mens jeg tjenestegjorde som misjonær i Senegal, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde fullstendig overbevisning om min egen frelse, og dette gjorde meg svært urolig. Jeg slet med dette i flere måneder og konkluderte til slutt med at frelse måtte være et verk av Gud. Således gjorde jeg et paradigmeskifte. Jeg begynte å forstå Guds makt på den måten våre Kalvinistiske og Reformerte brødre gjør. Jeg fortsatte gledestrålende i dette nye perspektivet i omkring to år inntil jeg ikke lenger fant noen glede i min personlige frelse. Hvordan kunne jeg det midt i en verden av fortapte mennesker? Det å leve i et muslimsk land gjorde store inntrykk på meg. Det forberedte veien for at jeg kunne vurdere et tredje paradigme – det ”Salige Håp.”
De fleste av oss er ikke klar over hvor mektig våre paradigmer virker inn på vår forståelse av Skriftene. De tvinger oss til å konkludere med at visse avsnitt ikke betyr det de sier. Uten at vi er klar over dette, og gjør en flittig innsatts for å sammenligne Skrifter med Skrifter, kan vi ikke se sannhet om enn den så stirrer oss i ansiktet. Det har vært en saktegående og vanskelig prosess for meg. Men så snart jeg tok steget ut av det ”evig helvete”-paradigme og begynte å se Skriftene uten det filteret, ble jeg satt fri til å motta Guds åpenbaring på en frisk og ny måte.
Jeg tror Gud vil ha oss til å omfavne et mer herlig paradigme. Det må gå foran, sette seg over og triumfere over lov og dom. Vi burde ikke være overrasket over at det dominerende synet har vært det harde og grusomme dogmet til Augustin, for det går hånd i hånd med den loviske,harde og grusomme siden ved vår falne natur. Menneskets tendens har alltid vært å skulle se den harde siden av Gud og Hans dommer, og våre tradisjoner er et speilbilde av dette. De forblinder oss fra å se Guds barmhjertighet og kjærlighet i dom. La oss omfavne det eneste paradigme som er verdig vår herlige Gud – Guds uutømmelige nåde, det Salige Håp.
KAPITTEL 3: HENSIKTSMESSIG DOM-Side 68-78
Den siste fienden som skal bli utslettet [gk: katargeõ], er døden (1 Kor 15:26). Hvis døden er utslettet, hva er da igjen? Liv.
Jesus smakte døden for alle (Heb 2:9). Hvis Kristus smakte døden for alle, da må nødvendigvis et håp etter døden være et håp for alle! Hvis det i det minste ikke betyr dette, hva er da poenget?
Døden er oppslukt til seier. Død hvor er din brodd? Dødsrike [Hades], hvor er din seier? (1 Kor 15:54-55)? Hvilke ord kunne være mer strålende eller mer håpefulle enn disse? Hvem ville våge å legge begrensninger på en slikt løfte? Glemmer vi hva som har gjort dette mulig? Intet annet enn Jesu blod som ble utgytt for alle!
Hva skal de ellers gjøre, de som er døpt for de døde, hvis de døde slett ikke oppstår? Hvorfor blir de da døpt for de døde? (1 Kor 15:29)? Hvorfor ble noen Nytestamentlig troende døpt for de døde hvis de trodde at de fortapte døde var i en håpløs tilstand?
Kristus gjorde døden til intet (2 Tim 1:10). Hvem var det Kristus ikke tilintetgjorde døden for ifølge Jes 53:6; Joh 1:29; Joh 6:51; Rom 5:6,8; 1 Tim 2:6; Heb 2:9; 1 Pet 3:18; 1 Joh 2:2? I lys av dette, hvordan kan døden være håpløst for noen?
Han tar makten fra ham som hadde dødens makt (Heb 2:14). Hvis Han tar makten fra ham som hadde dødens makt, må det nødvendigvis være håp!
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid (Heb 13:8). Han forandres ikke og Han mislykkes ikke” En gang Frelser, alltid Frelser. ”Jesus” betyr ”Frelser.” Så lenge det trengs en Frelser, vil Han forbli nettopp det.
Frykt ikke, Jeg…har nøklene til helvete og døden (Åp 1:17-18 KJV). Det at Kristus har nøklene til helvete er vår forsikring om at Han kommer til å frigjøre dets fanger til en passende tid. Hvis ikke, ville ordene ”frykt ikke” vært en hån.
Døden skal ikke være mer (Åp 21:4). Hvordan kan døden være en håpløs tilstand hvis den opphører å eksistere?
Kristus…gikk [i Ånden] og forkynte for åndene som var i forvaring ,de som tidligere var ulydige den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager…ble evangeliet forkynt også for de døde for at de vel skulle bli dømt som mennesker i kjødet, men leve som Gud i Ånden…Han for opp, tok fangenskapet til fange…for ned til jordens lavere deler…for å fylle alle ting (1 Pet 3:18-20; 1 Pet 4:6-7; Ef 4:8-10).
William Barclay skrev:
Hvis Kristus for ned i Hades og forkynte der, er det ikke noe hjørne i universet hvor budskapet om nåde ikke har kommet til. I dette avsnittet finnes løsningen på et av de mest hjemsøkende spørsmålene stilt ved den kristne tro – hva kommer til å skje med de som levde før Jesus Kristus og de som evangeliet aldri nådde? Frelse kan ikke skje uten omvendelse, men hvordan kan omvendelse komme til de som aldri har blitt konfrontert med Guds kjærlighet og hellighet? Hvis det ikke er noe annet navn som mennesket kan bli frelst ved, hva kommer da til å skje med dem som aldri har hørt det? Dette er det poenget Justin Martyr festet seg ved for lenge siden: ”Herren, den Hellige Gud av Israel husket på Sine døde, de som sover i jorden, og kom ned til dem for å fortelle dem de gode nyhetene om frelse.” Doktrinen om nedstigingen til Hades bevarer den dyrebare sannheten om intet menneske som noen gang har levd er latt tilbake uten et glimt at Kristus og uten tilbudet om Guds frelse. Mange har i det de siterer trosbekjennelsen funnet frasen, ”Han for ned i helvete” enten meningsløs eller forvirrende, og har stilletiende blitt enige om å legge det til siden og glemme det. Det kan godt være at vi burde se på dette som et bilde malt i poetiske uttrykk, heller enn en doktrine erklært i teologiske uttrykk.1
Tanker til Overveielse
De fleste kristne tror ikke at spedbarn eller mentalt tilbakestående går til en håpløs død. Hvis håp gis til disse, vil Gud (hvis Han virkelig er upartisk og rettferdig) gi håp også til alle. Hvis ikke gis disse få privilegerte en urettferdig fordel. Hvem ved sine fulle fem ville noen gang ønske å leve forbi ”ansvarsalderen” hvis et evig helvete er deres skjebne? Eller, hvem ville ønske å bli født med et friskt sinn hvis et mentalt handikap ville holdt dem ute fra helvete?
Martin Luther hadde håp for alle. I sitt brev til Hanseu Von Rechenberg i 1522 skrev han: ”Gud forby at jeg skulle begrense tiden det tar å erverve tro til det nåværende liv. I dypet av den Guddommelige barmhjertighet kan det være mulighet til å vinne den i fremtiden.”2
Det er forbløffende for meg at et avsnitt slik som Heb 9:27 har blitt brukt til å fornekte substansen i disse tallrike avsnittene! Hvordan kunne vil tillate oss selv å tro at døden er en uoverstigelig barriere for en Allmektig Gud? Vi antok bare simpelt hen at vår tradisjon som er blitt overlevert helt tilbake fra Augustins tid var riktig. Jeg oppfordrer deg til å i bønn reevaluere de Skriftlige bevis som støtter opp under håp etter død og helvete. (1 Mos 18:14; Job 23:13; Job 42:2; Sal 115:3; Sal 66:3-4; Sal 135:6; Jes 14:24,27; Jes 50:2; Jes 55:11; Jer 32:17,27; Esek 36:23-36; Dan 4:35; Matt 19:26; Mark 10:26-27; Luk 1:37; Luk 18:27; Ef 1:11; Fil 3:20-21; Heb 6:17; Heb 8:10).
En Rettferdig Dommer
Hva slags type dommer er Gud? Kan vi stole på Ham i det å gjøre det som er rett og rettferdig for alle? Absolutt! ”Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig” (1 Mos 18:25)? Skriften renner over av henvisninger til Hans rettferdige og rettskafne dommer. Vær snill å reflekter over disse:
Slått… svarer til hans skyld… men ikke flere (5 Mos 25:2-3).
Alle Hans veier er rettferd…en trofast Gud uten urett (1 Mos 32:4).
Brudd for brudd, øye for øye, tann for tann. Slik han selv påførte en annen en skade, slik skal det bli gjort med ham selv (3 Mos 24:20).
Herrens lovbud er sanne og rettferdige alle sammen (Sal 19:10).
Dine dommer er et mektig dyp. Herre, du bevarer mennesker og dyr (Sal 36:7).
Hos Deg Herre, er det miskunnhet. For Du gir enhver etter hans gjerning (Sal 62:13).
Han skal dømme verden med rettferdighet (Sal 96:13, Apg 17:31).
Jeg vet, Herre, at Dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har Du ydmyket meg (Sal 119:75).
Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme Seg etter Sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg Klag 3:32-33).
Han holder ikke fast på Sin vrede for evig, for Han har behag i miskunnhet (Mi 7:18).
Hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff… (Heb 2:2).
Ve dere… skal få strengere dom [”skal motta større fordømmelse – NKJV] (Matt 23:14). Større og strengere enn hva?
Det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg (Matt 11:20-24; Luk 10:24). Hva slags evigvarende straff ville vært ”lettere” enn en annen?
Gud gir enhver etter Hans gjerninger (Rom 2:5-6).
Den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:25).
En generisk uendelig straff for alle motsier alt Skriften erklærer om Guds rettferdige dommer. Utsagn som ”gir enhver etter hans gjerninger” og ”brudd for brudd – øye for øye” står stikk i strid med uendelig straff. Hver straff passer til sin overtredelse. Guds idé om rettferdighet er ikke annerledes enn vår. Ja, Hans veier er ikke våre veier, men kun fordi Han har mer barmhjertighet enn det vi har, ikke mindre! (Se Jes 55:7-8). Disse tallrike avsnittene demonstrerer hva som er rett for hele verdens Dommer å gjøre i dommen.
Guds Vrede
Hva er Guds ”vrede” [gresk – orgee]? Oversetterne av KJV oversetter dette ene greske ordet med fire engelske ord: ”vrede,” ”sinne,” ”indignasjon” og ”hevn.” Hvilket av dem er det? De betyr ikke alle det samme. De ordrette oversettelsene oversetter det som oftest med ”sinne.” Rotherham-, Weymouth- og Young’s Literal- oversettelsene oversetter alle sammen orgee som ”sinne” i de følgende avsnittene:
Jesus… utfrir oss fra den kommende vrede [orgee – sinne](1 Tess 1:10).
På grunn av disse ting kommer Guds vrede [orgee – sinne] over ulydighetens barn (Ef 5:6; Kol 3:6).
Men vreden [orgee – sinne] har til fulle innhentet dem (1 Tess 2:16). Merk: ”Guds sinne i dets strengeste form har innhentet dem” (Weymouth). Sinne i dets ”strengeste form,” likevel hele Israel frelst (Rom 11:25-26).
Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden [orgee]! For det står skrevet: ”Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde,” sier Herren. (Rom 12:19). Legg merke til at Skriften tolker seg selv i dette avsnittet.
Orgee utveksles med ideen om ”hevn,” ”Jeg vil gjengjelde.” Å ”gjengjelde” tilkjennegir ”å betale tilbake,” ”lønne” og ”gi igjen” det som skyldes, verken mer eller mindre. Dette er i fullkommen harmoni med de mange skriftene som erklærer at Gud kommer til å dømme hver eneste i henhold til deres gjerninger. ”Men den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling” (Kol 3:25). ”Han skal gi enhver etter hans gjerninger” (Rom 2:5-6). (Se også: 5 Mos 32:2-4; 3 Mos 24:19; Sal 62:13; Heb 2:2).
I og med at dette er det mest vanlige ordet brukt av de ordrette oversettelsene, hvordan definerer ordboken dette enkle ordet ”sinne”? ”Ekstrem eller lidenskapelig misnøye.”3 Kort sagt er Guds vrede Hans lidenskapelige misnøye og rettferdige gjengjeldelse for syndig adferd, som Han tar Seg av på en rettferdig måte i henhold til gjerninger. Dette er alt som kan sies om Guds vrede. Hvor tragisk det er at bilder av uttallige mengder som blir kastet inn i en evig ildovn på falsk grunnlag har blitt assosiert med dette ordet.
Eksempler På Hensiktsmessig Dom
Skriften gjør det klart at Gud ikke utviser noen forandring eller skiftende skygge. Gud forandrer Seg ikke (Jak 1:17; Mal 3:6). Hvis Guds tidligere og nåværende dommer er rettferdige, rettskafne og hensiktsmessige, kan vi være trygge på at de kommer til å fortsette å være det i fremtiden. Reflekter over de følgende avsnittene som demonstrerer Hans positive hensikter i dom.
Du la byrde på våre hofter… Du førte oss ut til overflod (Sal 66:10-12).
Når dine dommer råder på jorden, får alle som bor i verden, lære rettferdighet (Jes 26:9).
Hvis dere ikke ved alt dette lar dere tukte av Meg, men stadig går Meg imot, da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot, og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder. (3 Mos 26:23-24). ”Alt dette” refererer til en hel liste med dommer som starter ved vers 14. Gud uttaler at hensikten med disse dommene er å la seg tukte av Ham [”å reformeres” – NKJV]. Videre sier Han at hvis de fortsetter å stå i mot tukt [reformasjon] ved å ”stadig gå i mot Meg,” kommer Han til å slå dem syv ganger mer for deres synder. (Hvis straff kan kvantifiseres (syv ganger), er den pr definisjon ikke uendelig.) Her har vi å gjøre med en Gud hvis kjærlighet for Hans egensindige barn ikke kjenner noen grenser.
Se, salig [lykkelig] er det menneske som Gud refser. Derfor må du ikke forakte den Allmektiges tukt! For Han sårer, men Han forbinder også! Han knuser, men Hans hender leger! (Job 5:17-18). Lykkelig! Hva mer kan sies som svar til ”lykkelig”? Gjør tanken om at Guds dommer kanskje har en sunn hensikt deg lykkelig?
Herre, i trengselen søkte de til Deg. De utøste bønnesukk [stille bønner] da Din tukt var over dem (Jes 26:16). Er ikke bønn hensiktsmessig?
Hvis de vanhelliger Mine lover og ikke holder Mine bud, da skal Jeg straffe deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag. Men Min miskunnhet skal Jeg ikke ta fra ham, og Jeg skal ikke la Min trofasthet svikte (Sal 89:32-34).
Jeg vet, Herre, at Dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har Du ydmyket meg (Sal 119:75). Selv midt iblant Hans stav, slag og ydmykelser er Hans miskunnhet til stede, og Hans trofasthet svikter ikke. For det er i trofasthet Han ydmyker. Vi forventer ”miskunnhet og trofasthet” fra gode foreldre i deres disiplinering, gjør vi ikke? Viser ikke disse uttrykkene at Gud også har en god hensikt i Sine straffer?
De satt i mørke og dødsskygge, bundet i lidelse og jernlenker, fordi de gjorde opprør mot Guds ord og foraktet Den Høyestes Råd. Derfor ydmyket Han deres hjerter ved strev. De snublet, og det var ingen til å hjelpe. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han frelste dem ut av deres trengsler. (Sal 107:10-13). Bundet i lidelse fordi de gjorde opprør, derfor tynger Han dem med strev. Resultatet? De ropte til Herren i sin nød. Utgangen på det hele? De ble frelst fra deres trengsler! Er ikke dette hensikt?
Før jeg ble ydmyket [fornedret], var jeg på villspor, men nå holder jeg Ditt ord…Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, for at jeg kan lære Dine forskrifter (Sal 119:67,71). Hva er frukten av ydmykelse? Holde Hans ord og lære Hans forskrifter. Hvilken hensikt!
Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre, og Han har renset Jerusalems blod ut fra hennes midte ved dommens Ånd og ved den lutrende [brennende] Ånd… (Jes 4:4). Han vasker urenhet ved dommens og den brennende Ånd.
Du har slått dem, men de kjente ikke smerten. Du ødelegger dem, men de nekter å ta imot tukt…de er dårer. For de kjenner ikke…sin Guds rette dom (Jer 5:3,4). De ble slått slik at de skulle omvende seg, og ødelagt for at de skulle motta tukt. Men de var dårer og forstod ikke Hans dommer. Har vi også vært dårer?
Ved svik nekter de å kjenne Meg… derfor… jeg vil lutre [”refine” – raffinere, foredle, NKJV] dem og prøve dem (Jer 9:6-7). De som nekter å kjenne Ham vil gjennomgå en prosess bestående av foredling og prøving. Er ikke hensikt innlysende i ordet lutre/foredle?
Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført Sitt hjertes råd. I de siste dager [”dager som kommer” – NIV] skal dere forstå dette (Jer 30:24). Guds dommer er bevist å være oppmålte og hensiktsmessige ved den enkle frasen ”før Han har utført og fullført Sitt hjertes råd.” Kan det bli tydeligere? Befinner vi oss nå i de dager?
Jeg drev dem bort…i Min vrede…Jeg skal føre dem tilbake…til det beste for dem… (Jer 32:37-39). Han drev dem bort, noe som til syvende og sist var til deres beste. Var ikke dette hensiktsmessig?
Du har utpekt ham [kaldeernes konge og hærfører] til dom. Klippe, Du har innsatt ham [kaldeernes konge og hærfører] til å refse. (Hab 1:12 – les i sammenheng fra vers 1). [Til å fullbyrde dom har du satt dem (kaldeerne). Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt].
For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild. For da skal Jeg gjøre folkenes lepper [språk] nye, så de blir rene, så alle påkaller Herrens navn og tjener Ham som én mann [i enhet] (Sef 3:8-9). Når Hans dommer har oppnådd deres hensikt, vil folkene forenes. De kommer da til å kalle på Gud og tjene Ham.
Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og vaskerens såpe…Han skal rense…og lutre [foredle] dem som gull og sølv, så de kan komme fram til Herren med offergave i rettferdighet (Mal 3:2-3). Hans dommer er som smelterens [”foredlerens” – NKJV] ild, som vaskerens såpe slik at de kan bære fram offer i rettferdighet.
Dom til nasjonene…til Han fremlegger dom til seier, og i Hans navn skal nasjoner håpe (Matt 12:18-21 YLT). ”Dom til seier” med ”nasjoner som håper” [”setter sin lit”] til Hans navn forteller om stor hensikt!
Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verdens hersker kastet ut. Og, Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra [trekke] alle til Meg (Joh 12:31-32). Når dom kommer blir fienden kastet ut, og alle mennesker trekkes til Kristus. Er ikke dette dom med en storslått og strålende hensikt?
…har lidd skipbrudd på troen. Blant disse er Hymeneus og Alexander, som jeg overlot til Satan, så de kunne lære å ikke spotte (1 Tim 1:19b-20).
…overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag (1 Kor 5:4-5). Her er to eksempler på dom med hensikt; lære å ikke spotte og åndens frelse. Legg merke til hvordan selv Satan uforvarende spiller inn i Guds hånd. Gud har alltid kontrollen.
Vreden har til fulle innhentet dem [Israel] (1 Tess 2:16). ”…og slik skal hele Israel bli frelst…Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob (Rom 11:26). Vrede til fulle, og likevel frelse med ugudelighet vendt bort. Hensikten med denne dommen er Israels frelse i sin rette tid.
For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. For det står skrevet…”for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud. Framfor Gud skal da enhver av oss avlegge regnskap for seg selv” (Rom 14:10-12). (Se også Fil 2:9-11; Jes 45:22-25). Legg merke til at ”for” og ”da” kobler dom (både før og etter) til tilbedelse. Er ikke dette bevis på at det foreligger en herlig hensikt i dom? Se ”Hvert Kne,” kapittel 6.
Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, og bli ikke oppgitt over Hans refs, for den Herren elsker, den refser Han, slik også en far gjør med den sønn han har kjær (Ordsp 3:11-12). Gud refser for å korrigere og irettesette på samme måte som menneskelige foreldre gjør. For den Han elsker, refser Han. Hvem er det Han ikke elsker ifølge Joh 3:16?
Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Hvis vi har hatt menneskelige fedre som tuktet oss, og vi har hatt ærefrykt for dem, skal vi ikke da mye mer underordne oss åndenes Far og få leve? For de andre tuktet oss i noen få dager, slik de syntes det var best. Men Han tukter til vårt beste, så vi kan få del i Hans hellighet. Nå er det slik at ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdig- hetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den (Heb 12:5-11).
Herren elsker alle mennesker, og vi kan være visse om at alle kommer til å bli tuktet i samme ånd som eksemplifisert her. ”Etterpå” skaper den frukt (v.11). Det er hensikt! Men det kan ikke være noe ”etterpå” med uendelig straff. Kalen Fristad, en Forente Metodisters prest og forfatter av Destined For Salvation,* skrev angående Jer 3:12-13, 22; Jer 9:13-16; Jer 32:37-38:
Gud tillot babylonerne å erobre og slavebinde israelittene med den hensikt å få dem til å vende tilbake til Ham….Hensikten med bibelsk straff er å gjøre en som gjør galt om til en som gjør rett. Hvis helvete opprettholdes uten ende ville erfaringen ikke hatt noen verdi for individet fordi det da ikke ville vært noen mulighet for ham til å omfavne det gode og forsøke en ny begynnelse…Lidelse som man ikke kan lære noe av eller som ikke tjener til noe er meningsløs, og den som påførte den ville vært en djevel og ingen far. Vi som foreldre disiplinerer våre barn, ikke for straffens skyld, men for å oppmuntre til forandring. Visselig er Gud minst like hederlig som en hvilken som helst forelder i denne forstand.4
* ”Forutbestemt til Frelse.”
En illustrasjon fra Kristus:
Da sa Peter til Ham: ”Herre, taler Du denne lignelsen bare til oss eller til hele folket? ” Herren sa: ”Hvem er da den trofaste og kloke forvalter, som hans herre vil sette over tjenestefolket sitt, for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt han eier. Men hvis denne tjeneren sier i sitt hjerte: ”Min herre venter med å komme,” og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene og å spise og drikke så han blir beruset, da skal denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter på ham, og i en time han ikke er oppmerksom. Han skal hogge ham i to og gi ham sin lodd med de utro. Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag. Men den som ikke kjente til den, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. For hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, skal bes om enda mer. Jeg kom for å kaste ild på jorden…” (Luk 12:41-49).
Dette avsnittet er en advarsel til troende. Hva er trusselen? Å bli hogd i to og gitt sin ”lodd” [”og del” – 1930] med de ikke-troende. Ikke-troende og utro troende [tjenere] mottar samme dom! Hvorfor skulle vi være sjokkert? Hele jordens Dommer, skulle ikke han dømme rettferdig?
Hva er denne ”lodd” som skal deles ut til både troende og ikke troende? Mange slag! Ikke uendelige slag. Dette bekreftes videre ved bruken av ordet ”lodd” og ”del” [gk: meros – en bit eller del, Strong]. Å ha en ”bit” eller ”del” av noe passer med en oppmålt dom (Matt 7:2), ikke med en evig en. Dette er akkurat slik dommen i ildsjøen er uttrykt: ”skal ha sin del i” (Åp 21:8).
Til sist ser vi at disse ”slagene” assosieres med ”ild” som er et symbol på Guds renselsesprosess (Se sidene 217-220). ”For enhver skal saltes med ild…” (Mark 9:49). Ild er noe positivt som alle kommer til å erfare i større eller mindre grad.
Er denne lignelsen den eneste skriften hvor vi ser at troende blir tildelt sin ”del” i dom sammen med ikke-troende? Åp 21:8 ramser opp åtte kategorier av syndere med ikke-troende [vantro – gk. apistos, samme ord på gresk både i Lukas 12:46 og Åp 21:8]* skilt ut for seg selv. Dette medfører naturligvis at de andre grupperingene eller kategoriene som nevnes i Åp 21:8 inkluderer troende.
* Det er svært interessant at flertallstekstene (F-tekst) som de norske bibeloversettelsene delvis baserer seg på, i Åp 21:8 har med ordene ”og synderne” i listen over dem som skal ha sin del i ildsjøen. Det betyr muligens av det her er snakk om 9 kategorier, og i alle fall en ekstra bekreftelse på at denne dommen gjelder vel så mye de troende (Guds folk) som de ikke-troende. Det er de som ”seirer” og har del i den første oppstandelse [de utvalgte?]som den annen død/ildsjøen ikke har noen makt over.
Det samstemmer med denne lignelsen og åpningsordene ”Den som seirer…” Hvor mange av oss har ikke glattet over denne listen og følt oss nokså fornøyde med oss selv? Burde vi være så selvsikre? Grunn litt på dem:
Den som seirer, skal arve alle ting, og Jeg vil være Hans Gud, og han skal være Min sønn. Men de feige [Er du modig?], vantro (”og synderne – F-tekst) [Tror du alle Guds løfter?* Rom 4:21], avskyelige [Er du noen gang stolt? Ordsp 6:16-17], morderne [Er du noen gang sint? Matt 5:21-22], de som lever i hor [Hender det at du ser med begjær? Matt 5:28], trollmennene, avgudsdyrkerne [Er du noen gang grådig? Kol 3:5], og alle løgnere [Forteller du alltid mennesker det du virkelig mener?] skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, som er den annen død. (Åp 21:7-8). Derfor må den som tror han står, passe seg så ikke han faller (1 Kor 10:12). *Særlig kunngjøringene kapittel 6 & 7.
La oss slutte med å feie under teppet de skremmende delene av Skriften og fornekte det opplagte. Vi som tror har blitt gitt mye, og således kreves mye av oss (Luk 12:48). Advarslene er veldig virkelige. Du forsømmer dem på eget ansvar, men la oss ha følgende i bakhodet:
Overdrevne uttrykk og metaforer ble i østlig oldtidslitteratur brukt for å fremheve konsepter med den hensikt å gripe leserens oppmerksomhet, og er ikke ment å tas bokstavelig. Dette er typisk orientalsk stil (Se side 33). Likevel er det kritisk viktigste å huske på i dette sterke språket Dommerens karakter og hensikten med Hans dommer. Han ”er” Kjærlighet uten noen tilhørende ”men.” Alle Hans dommer utføres i kjærlighet med en rettferdig, rettskaffen og legende hensikt. Dette er nøkkelen som åpner opp vår forståelse og medfører en sann harmonisering av Skriftene.
♦♦♦♦♦
I dette kapittelet har vi sett at uendelig straff er urettferdig og uten støtte i Skriften, at døden ikke er et hinder for Gud i fullførelsen av Hans hensikter for menneskeheten, og at Gud er rettferdig i hver eneste forståelse av ordet. Mange bibelske eksempler ble presentert for å eksemplifisere Guds hensiktsmessige dommer. Selv om det er mange ting ved Gud og Hans dommer vi ikke forstår (Rom 11:33), så er Hans natur og rettferd ikke mysterier. Bli nå med meg og tenk på hvordan Guds hensiktsmessige dommer henger sammen med det større bildet på Guds ufeilbarlige plan for menneskene.
Jesus smakte døden for alle (Heb 2:9). Hvis Kristus smakte døden for alle, da må nødvendigvis et håp etter døden være et håp for alle! Hvis det i det minste ikke betyr dette, hva er da poenget?
Døden er oppslukt til seier. Død hvor er din brodd? Dødsrike [Hades], hvor er din seier? (1 Kor 15:54-55)? Hvilke ord kunne være mer strålende eller mer håpefulle enn disse? Hvem ville våge å legge begrensninger på en slikt løfte? Glemmer vi hva som har gjort dette mulig? Intet annet enn Jesu blod som ble utgytt for alle!
Hva skal de ellers gjøre, de som er døpt for de døde, hvis de døde slett ikke oppstår? Hvorfor blir de da døpt for de døde? (1 Kor 15:29)? Hvorfor ble noen Nytestamentlig troende døpt for de døde hvis de trodde at de fortapte døde var i en håpløs tilstand?
Kristus gjorde døden til intet (2 Tim 1:10). Hvem var det Kristus ikke tilintetgjorde døden for ifølge Jes 53:6; Joh 1:29; Joh 6:51; Rom 5:6,8; 1 Tim 2:6; Heb 2:9; 1 Pet 3:18; 1 Joh 2:2? I lys av dette, hvordan kan døden være håpløst for noen?
Han tar makten fra ham som hadde dødens makt (Heb 2:14). Hvis Han tar makten fra ham som hadde dødens makt, må det nødvendigvis være håp!
Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid (Heb 13:8). Han forandres ikke og Han mislykkes ikke” En gang Frelser, alltid Frelser. ”Jesus” betyr ”Frelser.” Så lenge det trengs en Frelser, vil Han forbli nettopp det.
Frykt ikke, Jeg…har nøklene til helvete og døden (Åp 1:17-18 KJV). Det at Kristus har nøklene til helvete er vår forsikring om at Han kommer til å frigjøre dets fanger til en passende tid. Hvis ikke, ville ordene ”frykt ikke” vært en hån.
Døden skal ikke være mer (Åp 21:4). Hvordan kan døden være en håpløs tilstand hvis den opphører å eksistere?
Kristus…gikk [i Ånden] og forkynte for åndene som var i forvaring ,de som tidligere var ulydige den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager…ble evangeliet forkynt også for de døde for at de vel skulle bli dømt som mennesker i kjødet, men leve som Gud i Ånden…Han for opp, tok fangenskapet til fange…for ned til jordens lavere deler…for å fylle alle ting (1 Pet 3:18-20; 1 Pet 4:6-7; Ef 4:8-10).
William Barclay skrev:
Hvis Kristus for ned i Hades og forkynte der, er det ikke noe hjørne i universet hvor budskapet om nåde ikke har kommet til. I dette avsnittet finnes løsningen på et av de mest hjemsøkende spørsmålene stilt ved den kristne tro – hva kommer til å skje med de som levde før Jesus Kristus og de som evangeliet aldri nådde? Frelse kan ikke skje uten omvendelse, men hvordan kan omvendelse komme til de som aldri har blitt konfrontert med Guds kjærlighet og hellighet? Hvis det ikke er noe annet navn som mennesket kan bli frelst ved, hva kommer da til å skje med dem som aldri har hørt det? Dette er det poenget Justin Martyr festet seg ved for lenge siden: ”Herren, den Hellige Gud av Israel husket på Sine døde, de som sover i jorden, og kom ned til dem for å fortelle dem de gode nyhetene om frelse.” Doktrinen om nedstigingen til Hades bevarer den dyrebare sannheten om intet menneske som noen gang har levd er latt tilbake uten et glimt at Kristus og uten tilbudet om Guds frelse. Mange har i det de siterer trosbekjennelsen funnet frasen, ”Han for ned i helvete” enten meningsløs eller forvirrende, og har stilletiende blitt enige om å legge det til siden og glemme det. Det kan godt være at vi burde se på dette som et bilde malt i poetiske uttrykk, heller enn en doktrine erklært i teologiske uttrykk.1
Tanker til Overveielse
De fleste kristne tror ikke at spedbarn eller mentalt tilbakestående går til en håpløs død. Hvis håp gis til disse, vil Gud (hvis Han virkelig er upartisk og rettferdig) gi håp også til alle. Hvis ikke gis disse få privilegerte en urettferdig fordel. Hvem ved sine fulle fem ville noen gang ønske å leve forbi ”ansvarsalderen” hvis et evig helvete er deres skjebne? Eller, hvem ville ønske å bli født med et friskt sinn hvis et mentalt handikap ville holdt dem ute fra helvete?
Martin Luther hadde håp for alle. I sitt brev til Hanseu Von Rechenberg i 1522 skrev han: ”Gud forby at jeg skulle begrense tiden det tar å erverve tro til det nåværende liv. I dypet av den Guddommelige barmhjertighet kan det være mulighet til å vinne den i fremtiden.”2
Det er forbløffende for meg at et avsnitt slik som Heb 9:27 har blitt brukt til å fornekte substansen i disse tallrike avsnittene! Hvordan kunne vil tillate oss selv å tro at døden er en uoverstigelig barriere for en Allmektig Gud? Vi antok bare simpelt hen at vår tradisjon som er blitt overlevert helt tilbake fra Augustins tid var riktig. Jeg oppfordrer deg til å i bønn reevaluere de Skriftlige bevis som støtter opp under håp etter død og helvete. (1 Mos 18:14; Job 23:13; Job 42:2; Sal 115:3; Sal 66:3-4; Sal 135:6; Jes 14:24,27; Jes 50:2; Jes 55:11; Jer 32:17,27; Esek 36:23-36; Dan 4:35; Matt 19:26; Mark 10:26-27; Luk 1:37; Luk 18:27; Ef 1:11; Fil 3:20-21; Heb 6:17; Heb 8:10).
En Rettferdig Dommer
Hva slags type dommer er Gud? Kan vi stole på Ham i det å gjøre det som er rett og rettferdig for alle? Absolutt! ”Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig” (1 Mos 18:25)? Skriften renner over av henvisninger til Hans rettferdige og rettskafne dommer. Vær snill å reflekter over disse:
Slått… svarer til hans skyld… men ikke flere (5 Mos 25:2-3).
Alle Hans veier er rettferd…en trofast Gud uten urett (1 Mos 32:4).
Brudd for brudd, øye for øye, tann for tann. Slik han selv påførte en annen en skade, slik skal det bli gjort med ham selv (3 Mos 24:20).
Herrens lovbud er sanne og rettferdige alle sammen (Sal 19:10).
Dine dommer er et mektig dyp. Herre, du bevarer mennesker og dyr (Sal 36:7).
Hos Deg Herre, er det miskunnhet. For Du gir enhver etter hans gjerning (Sal 62:13).
Han skal dømme verden med rettferdighet (Sal 96:13, Apg 17:31).
Jeg vet, Herre, at Dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har Du ydmyket meg (Sal 119:75).
Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme Seg etter Sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg Klag 3:32-33).
Han holder ikke fast på Sin vrede for evig, for Han har behag i miskunnhet (Mi 7:18).
Hver overtredelse og ulydighet fikk en rettferdig straff… (Heb 2:2).
Ve dere… skal få strengere dom [”skal motta større fordømmelse – NKJV] (Matt 23:14). Større og strengere enn hva?
Det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg (Matt 11:20-24; Luk 10:24). Hva slags evigvarende straff ville vært ”lettere” enn en annen?
Gud gir enhver etter Hans gjerninger (Rom 2:5-6).
Den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:25).
En generisk uendelig straff for alle motsier alt Skriften erklærer om Guds rettferdige dommer. Utsagn som ”gir enhver etter hans gjerninger” og ”brudd for brudd – øye for øye” står stikk i strid med uendelig straff. Hver straff passer til sin overtredelse. Guds idé om rettferdighet er ikke annerledes enn vår. Ja, Hans veier er ikke våre veier, men kun fordi Han har mer barmhjertighet enn det vi har, ikke mindre! (Se Jes 55:7-8). Disse tallrike avsnittene demonstrerer hva som er rett for hele verdens Dommer å gjøre i dommen.
Guds Vrede
Hva er Guds ”vrede” [gresk – orgee]? Oversetterne av KJV oversetter dette ene greske ordet med fire engelske ord: ”vrede,” ”sinne,” ”indignasjon” og ”hevn.” Hvilket av dem er det? De betyr ikke alle det samme. De ordrette oversettelsene oversetter det som oftest med ”sinne.” Rotherham-, Weymouth- og Young’s Literal- oversettelsene oversetter alle sammen orgee som ”sinne” i de følgende avsnittene:
Jesus… utfrir oss fra den kommende vrede [orgee – sinne](1 Tess 1:10).
På grunn av disse ting kommer Guds vrede [orgee – sinne] over ulydighetens barn (Ef 5:6; Kol 3:6).
Men vreden [orgee – sinne] har til fulle innhentet dem (1 Tess 2:16). Merk: ”Guds sinne i dets strengeste form har innhentet dem” (Weymouth). Sinne i dets ”strengeste form,” likevel hele Israel frelst (Rom 11:25-26).
Dere kjære, ta ikke hevn selv, men gi heller rom for vreden [orgee]! For det står skrevet: ”Hevnen er Min, Jeg vil gjengjelde,” sier Herren. (Rom 12:19). Legg merke til at Skriften tolker seg selv i dette avsnittet.
Orgee utveksles med ideen om ”hevn,” ”Jeg vil gjengjelde.” Å ”gjengjelde” tilkjennegir ”å betale tilbake,” ”lønne” og ”gi igjen” det som skyldes, verken mer eller mindre. Dette er i fullkommen harmoni med de mange skriftene som erklærer at Gud kommer til å dømme hver eneste i henhold til deres gjerninger. ”Men den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling” (Kol 3:25). ”Han skal gi enhver etter hans gjerninger” (Rom 2:5-6). (Se også: 5 Mos 32:2-4; 3 Mos 24:19; Sal 62:13; Heb 2:2).
I og med at dette er det mest vanlige ordet brukt av de ordrette oversettelsene, hvordan definerer ordboken dette enkle ordet ”sinne”? ”Ekstrem eller lidenskapelig misnøye.”3 Kort sagt er Guds vrede Hans lidenskapelige misnøye og rettferdige gjengjeldelse for syndig adferd, som Han tar Seg av på en rettferdig måte i henhold til gjerninger. Dette er alt som kan sies om Guds vrede. Hvor tragisk det er at bilder av uttallige mengder som blir kastet inn i en evig ildovn på falsk grunnlag har blitt assosiert med dette ordet.
Eksempler På Hensiktsmessig Dom
Skriften gjør det klart at Gud ikke utviser noen forandring eller skiftende skygge. Gud forandrer Seg ikke (Jak 1:17; Mal 3:6). Hvis Guds tidligere og nåværende dommer er rettferdige, rettskafne og hensiktsmessige, kan vi være trygge på at de kommer til å fortsette å være det i fremtiden. Reflekter over de følgende avsnittene som demonstrerer Hans positive hensikter i dom.
Du la byrde på våre hofter… Du førte oss ut til overflod (Sal 66:10-12).
Når dine dommer råder på jorden, får alle som bor i verden, lære rettferdighet (Jes 26:9).
Hvis dere ikke ved alt dette lar dere tukte av Meg, men stadig går Meg imot, da skal Jeg, ja, Jeg skal gå dere imot, og Jeg skal slå dere sju ganger mer for deres synder. (3 Mos 26:23-24). ”Alt dette” refererer til en hel liste med dommer som starter ved vers 14. Gud uttaler at hensikten med disse dommene er å la seg tukte av Ham [”å reformeres” – NKJV]. Videre sier Han at hvis de fortsetter å stå i mot tukt [reformasjon] ved å ”stadig gå i mot Meg,” kommer Han til å slå dem syv ganger mer for deres synder. (Hvis straff kan kvantifiseres (syv ganger), er den pr definisjon ikke uendelig.) Her har vi å gjøre med en Gud hvis kjærlighet for Hans egensindige barn ikke kjenner noen grenser.
Se, salig [lykkelig] er det menneske som Gud refser. Derfor må du ikke forakte den Allmektiges tukt! For Han sårer, men Han forbinder også! Han knuser, men Hans hender leger! (Job 5:17-18). Lykkelig! Hva mer kan sies som svar til ”lykkelig”? Gjør tanken om at Guds dommer kanskje har en sunn hensikt deg lykkelig?
Herre, i trengselen søkte de til Deg. De utøste bønnesukk [stille bønner] da Din tukt var over dem (Jes 26:16). Er ikke bønn hensiktsmessig?
Hvis de vanhelliger Mine lover og ikke holder Mine bud, da skal Jeg straffe deres overtredelser med staven, og deres misgjerninger med slag. Men Min miskunnhet skal Jeg ikke ta fra ham, og Jeg skal ikke la Min trofasthet svikte (Sal 89:32-34).
Jeg vet, Herre, at Dine dommer er rettferdige, og i trofasthet har Du ydmyket meg (Sal 119:75). Selv midt iblant Hans stav, slag og ydmykelser er Hans miskunnhet til stede, og Hans trofasthet svikter ikke. For det er i trofasthet Han ydmyker. Vi forventer ”miskunnhet og trofasthet” fra gode foreldre i deres disiplinering, gjør vi ikke? Viser ikke disse uttrykkene at Gud også har en god hensikt i Sine straffer?
De satt i mørke og dødsskygge, bundet i lidelse og jernlenker, fordi de gjorde opprør mot Guds ord og foraktet Den Høyestes Råd. Derfor ydmyket Han deres hjerter ved strev. De snublet, og det var ingen til å hjelpe. Da ropte de til Herren i sin nød, og Han frelste dem ut av deres trengsler. (Sal 107:10-13). Bundet i lidelse fordi de gjorde opprør, derfor tynger Han dem med strev. Resultatet? De ropte til Herren i sin nød. Utgangen på det hele? De ble frelst fra deres trengsler! Er ikke dette hensikt?
Før jeg ble ydmyket [fornedret], var jeg på villspor, men nå holder jeg Ditt ord…Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, for at jeg kan lære Dine forskrifter (Sal 119:67,71). Hva er frukten av ydmykelse? Holde Hans ord og lære Hans forskrifter. Hvilken hensikt!
Når Herren har vasket bort urenheten hos Sions døtre, og Han har renset Jerusalems blod ut fra hennes midte ved dommens Ånd og ved den lutrende [brennende] Ånd… (Jes 4:4). Han vasker urenhet ved dommens og den brennende Ånd.
Du har slått dem, men de kjente ikke smerten. Du ødelegger dem, men de nekter å ta imot tukt…de er dårer. For de kjenner ikke…sin Guds rette dom (Jer 5:3,4). De ble slått slik at de skulle omvende seg, og ødelagt for at de skulle motta tukt. Men de var dårer og forstod ikke Hans dommer. Har vi også vært dårer?
Ved svik nekter de å kjenne Meg… derfor… jeg vil lutre [”refine” – raffinere, foredle, NKJV] dem og prøve dem (Jer 9:6-7). De som nekter å kjenne Ham vil gjennomgå en prosess bestående av foredling og prøving. Er ikke hensikt innlysende i ordet lutre/foredle?
Herrens brennende vrede skal ikke vende tilbake før Han har utført og fullført Sitt hjertes råd. I de siste dager [”dager som kommer” – NIV] skal dere forstå dette (Jer 30:24). Guds dommer er bevist å være oppmålte og hensiktsmessige ved den enkle frasen ”før Han har utført og fullført Sitt hjertes råd.” Kan det bli tydeligere? Befinner vi oss nå i de dager?
Jeg drev dem bort…i Min vrede…Jeg skal føre dem tilbake…til det beste for dem… (Jer 32:37-39). Han drev dem bort, noe som til syvende og sist var til deres beste. Var ikke dette hensiktsmessig?
Du har utpekt ham [kaldeernes konge og hærfører] til dom. Klippe, Du har innsatt ham [kaldeernes konge og hærfører] til å refse. (Hab 1:12 – les i sammenheng fra vers 1). [Til å fullbyrde dom har du satt dem (kaldeerne). Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt].
For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild. For da skal Jeg gjøre folkenes lepper [språk] nye, så de blir rene, så alle påkaller Herrens navn og tjener Ham som én mann [i enhet] (Sef 3:8-9). Når Hans dommer har oppnådd deres hensikt, vil folkene forenes. De kommer da til å kalle på Gud og tjene Ham.
Men hvem kan holde ut den dagen Han kommer? Og hvem kan bli stående når Han viser Seg? For Han er som smelterens ild og vaskerens såpe…Han skal rense…og lutre [foredle] dem som gull og sølv, så de kan komme fram til Herren med offergave i rettferdighet (Mal 3:2-3). Hans dommer er som smelterens [”foredlerens” – NKJV] ild, som vaskerens såpe slik at de kan bære fram offer i rettferdighet.
Dom til nasjonene…til Han fremlegger dom til seier, og i Hans navn skal nasjoner håpe (Matt 12:18-21 YLT). ”Dom til seier” med ”nasjoner som håper” [”setter sin lit”] til Hans navn forteller om stor hensikt!
Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verdens hersker kastet ut. Og, Jeg, når Jeg blir løftet opp fra jorden, skal Jeg dra [trekke] alle til Meg (Joh 12:31-32). Når dom kommer blir fienden kastet ut, og alle mennesker trekkes til Kristus. Er ikke dette dom med en storslått og strålende hensikt?
…har lidd skipbrudd på troen. Blant disse er Hymeneus og Alexander, som jeg overlot til Satan, så de kunne lære å ikke spotte (1 Tim 1:19b-20).
…overgi da den det gjelder, til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag (1 Kor 5:4-5). Her er to eksempler på dom med hensikt; lære å ikke spotte og åndens frelse. Legg merke til hvordan selv Satan uforvarende spiller inn i Guds hånd. Gud har alltid kontrollen.
Vreden har til fulle innhentet dem [Israel] (1 Tess 2:16). ”…og slik skal hele Israel bli frelst…Han skal vende ugudelighet bort fra Jakob (Rom 11:26). Vrede til fulle, og likevel frelse med ugudelighet vendt bort. Hensikten med denne dommen er Israels frelse i sin rette tid.
For vi skal alle stilles fram for Kristi domstol. For det står skrevet…”for Meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal bekjenne for Gud. Framfor Gud skal da enhver av oss avlegge regnskap for seg selv” (Rom 14:10-12). (Se også Fil 2:9-11; Jes 45:22-25). Legg merke til at ”for” og ”da” kobler dom (både før og etter) til tilbedelse. Er ikke dette bevis på at det foreligger en herlig hensikt i dom? Se ”Hvert Kne,” kapittel 6.
Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, og bli ikke oppgitt over Hans refs, for den Herren elsker, den refser Han, slik også en far gjør med den sønn han har kjær (Ordsp 3:11-12). Gud refser for å korrigere og irettesette på samme måte som menneskelige foreldre gjør. For den Han elsker, refser Han. Hvem er det Han ikke elsker ifølge Joh 3:16?
Når dere må holde ut tukt, så er det Gud som behandler dere som sønner. For hvilken sønn er det som en far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner. Hvis vi har hatt menneskelige fedre som tuktet oss, og vi har hatt ærefrykt for dem, skal vi ikke da mye mer underordne oss åndenes Far og få leve? For de andre tuktet oss i noen få dager, slik de syntes det var best. Men Han tukter til vårt beste, så vi kan få del i Hans hellighet. Nå er det slik at ingen tukt synes å være til glede mens den står på, men bare smertefull. Men etterpå skaper den rettferdig- hetens fredfulle frukt hos dem som er blitt oppdratt ved den (Heb 12:5-11).
Herren elsker alle mennesker, og vi kan være visse om at alle kommer til å bli tuktet i samme ånd som eksemplifisert her. ”Etterpå” skaper den frukt (v.11). Det er hensikt! Men det kan ikke være noe ”etterpå” med uendelig straff. Kalen Fristad, en Forente Metodisters prest og forfatter av Destined For Salvation,* skrev angående Jer 3:12-13, 22; Jer 9:13-16; Jer 32:37-38:
Gud tillot babylonerne å erobre og slavebinde israelittene med den hensikt å få dem til å vende tilbake til Ham….Hensikten med bibelsk straff er å gjøre en som gjør galt om til en som gjør rett. Hvis helvete opprettholdes uten ende ville erfaringen ikke hatt noen verdi for individet fordi det da ikke ville vært noen mulighet for ham til å omfavne det gode og forsøke en ny begynnelse…Lidelse som man ikke kan lære noe av eller som ikke tjener til noe er meningsløs, og den som påførte den ville vært en djevel og ingen far. Vi som foreldre disiplinerer våre barn, ikke for straffens skyld, men for å oppmuntre til forandring. Visselig er Gud minst like hederlig som en hvilken som helst forelder i denne forstand.4
* ”Forutbestemt til Frelse.”
En illustrasjon fra Kristus:
Da sa Peter til Ham: ”Herre, taler Du denne lignelsen bare til oss eller til hele folket? ” Herren sa: ”Hvem er da den trofaste og kloke forvalter, som hans herre vil sette over tjenestefolket sitt, for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. Sannelig sier jeg dere at han skal sette ham over alt han eier. Men hvis denne tjeneren sier i sitt hjerte: ”Min herre venter med å komme,” og han begynner å slå tjenerne og tjenestekvinnene og å spise og drikke så han blir beruset, da skal denne tjenerens herre komme på en dag når han ikke venter på ham, og i en time han ikke er oppmerksom. Han skal hogge ham i to og gi ham sin lodd med de utro. Den tjeneren som kjente sin herres vilje og ikke gjorde seg ferdig eller handlet etter hans vilje, skal bli slått med mange slag. Men den som ikke kjente til den, men likevel gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. For hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som er betrodd mye, skal bes om enda mer. Jeg kom for å kaste ild på jorden…” (Luk 12:41-49).
Dette avsnittet er en advarsel til troende. Hva er trusselen? Å bli hogd i to og gitt sin ”lodd” [”og del” – 1930] med de ikke-troende. Ikke-troende og utro troende [tjenere] mottar samme dom! Hvorfor skulle vi være sjokkert? Hele jordens Dommer, skulle ikke han dømme rettferdig?
Hva er denne ”lodd” som skal deles ut til både troende og ikke troende? Mange slag! Ikke uendelige slag. Dette bekreftes videre ved bruken av ordet ”lodd” og ”del” [gk: meros – en bit eller del, Strong]. Å ha en ”bit” eller ”del” av noe passer med en oppmålt dom (Matt 7:2), ikke med en evig en. Dette er akkurat slik dommen i ildsjøen er uttrykt: ”skal ha sin del i” (Åp 21:8).
Til sist ser vi at disse ”slagene” assosieres med ”ild” som er et symbol på Guds renselsesprosess (Se sidene 217-220). ”For enhver skal saltes med ild…” (Mark 9:49). Ild er noe positivt som alle kommer til å erfare i større eller mindre grad.
Er denne lignelsen den eneste skriften hvor vi ser at troende blir tildelt sin ”del” i dom sammen med ikke-troende? Åp 21:8 ramser opp åtte kategorier av syndere med ikke-troende [vantro – gk. apistos, samme ord på gresk både i Lukas 12:46 og Åp 21:8]* skilt ut for seg selv. Dette medfører naturligvis at de andre grupperingene eller kategoriene som nevnes i Åp 21:8 inkluderer troende.
* Det er svært interessant at flertallstekstene (F-tekst) som de norske bibeloversettelsene delvis baserer seg på, i Åp 21:8 har med ordene ”og synderne” i listen over dem som skal ha sin del i ildsjøen. Det betyr muligens av det her er snakk om 9 kategorier, og i alle fall en ekstra bekreftelse på at denne dommen gjelder vel så mye de troende (Guds folk) som de ikke-troende. Det er de som ”seirer” og har del i den første oppstandelse [de utvalgte?]som den annen død/ildsjøen ikke har noen makt over.
Det samstemmer med denne lignelsen og åpningsordene ”Den som seirer…” Hvor mange av oss har ikke glattet over denne listen og følt oss nokså fornøyde med oss selv? Burde vi være så selvsikre? Grunn litt på dem:
Den som seirer, skal arve alle ting, og Jeg vil være Hans Gud, og han skal være Min sønn. Men de feige [Er du modig?], vantro (”og synderne – F-tekst) [Tror du alle Guds løfter?* Rom 4:21], avskyelige [Er du noen gang stolt? Ordsp 6:16-17], morderne [Er du noen gang sint? Matt 5:21-22], de som lever i hor [Hender det at du ser med begjær? Matt 5:28], trollmennene, avgudsdyrkerne [Er du noen gang grådig? Kol 3:5], og alle løgnere [Forteller du alltid mennesker det du virkelig mener?] skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, som er den annen død. (Åp 21:7-8). Derfor må den som tror han står, passe seg så ikke han faller (1 Kor 10:12). *Særlig kunngjøringene kapittel 6 & 7.
La oss slutte med å feie under teppet de skremmende delene av Skriften og fornekte det opplagte. Vi som tror har blitt gitt mye, og således kreves mye av oss (Luk 12:48). Advarslene er veldig virkelige. Du forsømmer dem på eget ansvar, men la oss ha følgende i bakhodet:
Overdrevne uttrykk og metaforer ble i østlig oldtidslitteratur brukt for å fremheve konsepter med den hensikt å gripe leserens oppmerksomhet, og er ikke ment å tas bokstavelig. Dette er typisk orientalsk stil (Se side 33). Likevel er det kritisk viktigste å huske på i dette sterke språket Dommerens karakter og hensikten med Hans dommer. Han ”er” Kjærlighet uten noen tilhørende ”men.” Alle Hans dommer utføres i kjærlighet med en rettferdig, rettskaffen og legende hensikt. Dette er nøkkelen som åpner opp vår forståelse og medfører en sann harmonisering av Skriftene.
♦♦♦♦♦
I dette kapittelet har vi sett at uendelig straff er urettferdig og uten støtte i Skriften, at døden ikke er et hinder for Gud i fullførelsen av Hans hensikter for menneskeheten, og at Gud er rettferdig i hver eneste forståelse av ordet. Mange bibelske eksempler ble presentert for å eksemplifisere Guds hensiktsmessige dommer. Selv om det er mange ting ved Gud og Hans dommer vi ikke forstår (Rom 11:33), så er Hans natur og rettferd ikke mysterier. Bli nå med meg og tenk på hvordan Guds hensiktsmessige dommer henger sammen med det større bildet på Guds ufeilbarlige plan for menneskene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)