KAPITTEL 3: HENSIKTSMESSIG DOM - Side 63-67

KAPITTEL TRE

HENSIKTSMESSIG DOM

Vi gikk gjennom ild…
Men Du førts oss ut til overflod.
(Sal 66:12)


Er det noen som helst positiv hensikt med Guds Gehenna-dom? Hvilken hensikt tjener den til? Ifølge gjengs teologi er dens eneste hensikt å påføre smerte. Den nekter å erkjenne at denne dommen har noen som helst legende effekt, og presenterer den kun som et vedvarende fengsel som deres ofre aldri kan slippe ut fra. Jeg har til hensikt i dette kapittelet å vise følgende fakta: Først at dette synet helt enkelt er urettferdig, og Skriften støtter ikke opp under urettferdig straff av noe slag. For det andre at Skriften bekrefter at døden ikke er noen hindring for Gud i det å skulle fullføre Sine hensikter i noe liv. For det tredje at Gud er rettferdig og Hans rettferd tilfredsstiller selv vår Gudgitte menneskelige forståelse av rettferd. For det fjerde at Bibelen tilveiebringer helt klare eksempler på at alle Hans dommer er drevet av en positiv hensikt.


Rettferdighet vs. Uendelig Straff

Tradisjonen har lært oss at endelige synder fortjener uendelig straff fordi de blir begått mot en uendelig Gud. Dette kan virke riktig for noen, men hvordan ser det ut i forhold til en Gud som ”er” kjærlighet? Hvordan kan rettferdighet kreve uendelig straff av skapninger som individuelt sett uforskyldt er født i synd, som er tilbøyelige til synd ved en nedarvet svakhet (Adams forbannelse), skapt med ufullkommen kunnskap, omringet av demoner på alle kanter, og alt dette sett i lys av Kristi soning for all verdens synd (1 Joh 2:2; Joh 1:29)?

Hvilken Skrift lærer slik et parodisk vrengebilde av all rettferdighet?

Hvem sin samvittighet blir ikke krenket av slik en tanke?

Ville ikke en enkelt dom med uendelig straff mer enn oppveie for hele menneskehetens skyld?

Hvilken hensikt ville den tjene når dens gjengjeldende krav er møtt?

Uendelig straff kan pr definisjon ikke tilfredsstille rettferdighet. For når det punktet er nådd at rettferdighet er tilfredsstilt må straffen opphøre. Dette fordi at det som er uendelig ikke kan opphøre, og Skriften bekrefter rettferdig straff (Kol 3:25; Heb 2:2). ”Rettferdig uendelig straff” er en selvmotsigelse. Hvis rettferdighet krever uendelig straff er følgende avsnitt meningsløse:

Tal kjærlig til Jerusalem…For fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder (Jes 40:2) (Se også Jer 16:18). Hvordan kan det som er uendelig dobles? Hva det nå enn var som gjorde at Gud doblet denne straffen så er en ting klart: straffen er målbar og begrenset.

For et øyeblikk varer Hans vrede, men Hans nåde varer hele livet. Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop (Sal 30:6). Hva slags trøst kan ”et øyeblikk” og ”en natt” tilby noen som lider forferdelige kvaler ved trusselen om uendelig straff? Det ville være det reneste hån. Dette antyder videre at rettferdig straff varer en begrenset tid.

Du gir enhver etter hans gjerninger (Sal 62:13); Rom 2:5-6). Straff gitt ”etter hans gjerninger” er noe målbart og uten tvil rettferdig. Hvordan rommer uendelig straff varierende grad av skyld? ”…det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg” (Matt 11:24; Luk 10:14). Slike formuleringer antyder at straffen det refereres til er målbar.

Du la byrde [trengsel] på våre hofter…Vi gikk gjennom ild…men Du førte oss ut til overflod (Sal 66:11-12). Denne straffen ble gitt for å bringe den lidende til overflod, det vil si, den hadde en positiv hensikt. Hvilken positiv hensikt tjenes ved uendelig straff? For ikke å snakke om; ville Gud, selveste eksempelet på all rettferd og upartiskhet, påføre hensiktsmessig straff på noen og kun uhensiktsmessig på andre?

For Herren skal ikke støte bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme Seg etter Sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg (Klag 2:31-33). Selv om Han skaper sorg er det ”likevel” en hensikt. Hva skjer med ”likevel” når du overveier uendelig straff? Det blir til et ord uten mening. ”Likevel” forsikrer oss om at straffen ikke er uendelig.


Håp Etter Døden

Er ens tilstand etter døden absolutt punktum finale slik som vi har blitt ledet til å tro? Tradisjonen opprettholder at Guds dom ikke har noen legende hensikt – den er evigvarende, og av den grunn kan vi ikke ha noe håp etter døden og helvete. Hva er det som på mystisk vis skjer ved døden som gjør det umulig for Gud å bringe noen til omvendelse? Har Han blitt avkledd all Sin kraft? Hvor er det Skriften erklærer Hans maktesløshet i møte med døden? Mange siterer Hebreerne 9:27 i det de tror at det stenger ute alt håp. ”Og slik som det er bestemt for menneskene å én gang dø, og deretter dom…” (Heb 9:27). På hvilken måte adresserer dette avsnittet saken? Poenget her er jo ikke det faktum at det er dom, men om den er uendelig eller ikke. Dette avsnittet tilbyr oss ingen informasjon.

Har dom et legende eller gjenopprettende element ved seg, eller er den ene og alene gjengjeldende? Hva er bevisene? Flere avsnitt har ledet meg til å tro at den kan ikke kun være gjengjeldende. Vi kommer til å titte på disse senere under ”Eksempler På Hensiktsmessig Dom.” Først vil jeg imidlertid demonstrere skriftlig støtte for overbevisningen om at døden i og av seg selv ikke er en håpløs tilstand for noen.

Tjuefem Skrifter Vitner

Klassiske Skrifter – Oversett, Fornektet eller Bortforklart…Hvorfor?

Jeg slår i hjel og gjør levende. Jeg sårer og jeg leger (5 Mos 32:39).

Herren slår i hjel og gjør levende. Han fører ned i dødsriket [Sheol] og fører opp igjen (1 Sam 2:6). Han fører ned til Sheol (oversatt dødsriket eller helvete i noen Bibler) og fører opp. Hvordan kan man føres opp fra noe som skal være en ubotelig tilstand?

Vi må dø…Men Gud tar ikke bort livet; i stedet tenker Han ut veier slik at en forvist person ikke trenger å forbli fremmedgjort fra Ham (2 Sam 14:14 NIV). Ingenting stopper Gud!

Du vil ikke forlate min sjel i helvete [Sheol] (Sal 16:10 KJV). En blir ikke forlatt i helvete for evig. Dette er ikke et isolert avsnitt. (Se også Sal 30:3-4; Sal 49:16; Sal 86:13; Sal 116:3-8).

Alle som farer ned til støvet, skal bøye kne for Ham… (Sal 22:30b). ”Alle” som dør skal bøye kne. Kan det som er utslettet bøye kne? Å bøye kne stammer fra en oppriktig og ikke ”tvungen” tilbedelse slik som diskutert i kapittel 6.
Han skal oppsluke døden for evig, og Herren Gud skal tørke tårene bort fra hvert ansikt (Jes 25:8). Døden oppslukes sammen med tårer som tørkes fra hvert ansikt. Legg merke til ordet ”hvert.” [”alle ansikt” – NKJV].

For mennesker er ikke bortstøtt av Herren for evig. Selv om Han bringer sorg, vil Han vise medlidenhet, så stor er Hans ufeilbarlige kjærlighet (Klag 3:31-32 NIV).
”For mennesker” henviser til alle mennesker. Døden er ingen hindring for en Gud hvis kjærlighet aldri faller bort.

Når Jeg fører fangene deres tilbake [gjenoppretter dem], fangene fra Sodoma og hennes døtre, og fangene fra Samaria og hennes døtre, da skal Jeg også føre tilbake fangene fra ditt fangenskap iblant dem (Esek 16:53; les hele kapittelet). Gud gjenoppretter de som blir knust i Sodoma og Samaria. (Se også Jer 49:6, 37-39;2 Pet 2:6).

Jeg skal frikjøpe dem fra gravens [Sheol] makt. Jeg skal forløse dem fra døden. Død, Jeg kommer til å være dine plager! Grav [Sheol], Jeg kommer til å være din ødeleggelse (Hos 13:14 – NKJV)! Gud frikjøper fra helvetes makt, forløser fra døden og er dødens ødeleggelse! Kun hvis vi ikke tror at Gud er allmektig, at Han elsker alle og at Han ikke gjør forskjell på folk kan vi forbli uten håp.

For…Gud er i stand til å oppreise barn av Abraham av disse steinene (Matt 3:9). Hvis Gud kan gjøre dette, kan Han ikke oppreise de fortapte fra døden? Er dette for vanskelig for Ham (Jer 32:27)?

Du skal slett ikke komme ut derfra før du har betalt til siste øre (Matt 5:26).
Og hans herre ble vred og overlot ham til dem som torturerer, helt til han kunne betale det han skyldte. Slik skal også Min himmelske Far også gjøre med dere… (Matt 18:34-35). Støtter ”før” og ”helt” konseptet om et uendelig helvete?

Hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt, men spott mot Ånden skal ikke menneskene bli tilgitt…verken i denne tidsalder eller i den kommende (Matt 12:31-32; Mark 3:29-30). Hver synd og bespottelse skal menneskene bli tilgitt…i en kommende tidsalder! Hva annet kan dette innebære enn at det er håp etter døden? Hvis ingen synd kan bli tilgitt i den kommende tidsalder ville det være meningsløst å skille ut én spesifikk synd som et unntak. Fordi en spesifikk synd ikke vil bli tilgitt betyr ikke at straffen må være uendelig. Det betyr at en rettferdig straff vil bli avkrevd, hva nå det enn er (Heb 2:2). Enten kommer den rettferdige straffen for blasfemi til å bli avkrevd, eller så vil dens tilgivelse måtte avvente en kommende tidsalder hinsides den kommende. (Skriftene hentyder til mer enn én fremtidig tidsalder – Ef 2:7). Vi kan stole på at Faderens lovlige straff for denne synden vil være rettferdig, rettskaffen og i samsvar med Hans hjertes karakter og kjærlighet til alle mennesker.

For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38). Hvis alle de døde lever for Ham, kan vi sannelig ha håp etter døden såfremt det ikke er noe håp i Gud Selv!

For om deres [Israel] forkastelse er til forlikelse for verden, hva vil da deres antagelse [godtagelse] være, om ikke liv av døde (Rom 11:15)? Liv av døde for verden? Det er det dette verset forteller oss! Ville dette livet bli gitt kun som preludium til ytterligere død?

Derfor døde jo Kristus, stod opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre både over døde og levende (Rom 14:9). Disse ”døde” er tilsynelatende de som en gang levde på jorden. På ett eller annet tidspunkt eksisterer de igjen under Kristi herredømme. Det ville være meningsløst å si at Han er Herre over de som er utslettet. Det at Kristus er ”Herre” innebærer håp, ikke håpløshet, særlig i lys av Fil 2:10-11. Når deres underkastelse er fullstendig kommer Gud til å være alt i dem (1 Kor 15:28).