KAPITTEL 1: PILARER - Side 30-37

Gehenna
Den andre pilaren som brukes for å støtte opp under doktrinen om evigvarende straff er Gehenna. Det er et av tre ord som oversettes ”helvete” i det Nye Testamentet. Det er det mest vanlige ordet, og er brukt 12 ganger. Hades er brukt 11 ganger og Tartarus kun en gang. William Barclay uttalte:

Gehenna…betyr Hinnoms Dal, en dal som ligger sørvest for Jerusalem. Det var beryktet som det stedet hvor Ahaz hadde introdusert ildtilbedelsen av den hedenske guden Molek, til hvem små barn ble brent….2 Krøn 28:2-4. Josjia hadde avskaffet denne tilbedelsen og beordret at stedet for all ettertid skulle være et forbannet sted…det ble til det stedet hvor Jerusalems søppel ble kastet ut og ødelagt. Det var en slags offentlig forbrenningsovn. Ilden glødet alltid på dette stedet, og et teppe av tykk røyk lå over det og ynglet en motbydelig type
orm som var vanskelig å drepe (Mark 9:44-48). Altså ble Gehenna, Hinnoms Dal, i folks bevissthet identifisert med alt som var forbannet og skittent, stedet hvor ubrukelige og onde ting ble ødelagt.14

Hades er det greske ordet for det hebraiske Sheol som New Strongs Concise Dictionary definerer som ”usett,” stedet (tilstanden) til avgåtte sjeler.15 Gjennom hele det Gamle Testamentet refererer det til tilstanden som etterfølger døden for både rettferdige og urettferdige. NIV-bibelen oversetter det ”grav” eller ”død.” Tartarus er et varetektssted for engler som syndet og som skal dømmes (2 Pet 2:4).

Gehenna er ikke nevnt i det Gamle Testamentet eller av Johannes, Paulus, Peter, Judas eller Jacob i noen av deres brev (unntatt én gang indirekte angående tungen – Jak 3:6). Heller ikke er det nevnt i Apostlenes Gjerninger eller Hebreerne. Det Nye Testamentet dokumenterer Jesus bruke uttrykket på det som ser ut til å være kun fire anledninger. Hvordan kan slik en horribel skjebne – til hvis folk flest er forutbestemt – ikke bli advart om over alt? Hvordan kan vi forklare dette?


Første Gangen ”Gehenna” Brukes av Kristus

[Vær snill og les Matt 5:21-22]
Ved selveste begynnelsen av det Nye Testamentet legger Kristus grunnlaget for Gehenna-dommens begrensede natur. Dette er særdeles betydningsfullt, fordi sett i sammenheng med at Han nevner dette denne første gangen så bekrefter Han også den Mosaiske rettspraksis: ”Øye for øye, tann for tann” (Matt 5:38 avledes fra 2 Mos 21:24; Matt 5:17-19). Denne rettspraksis la grunnlaget for at hver forbrytelse gjorde seg fortjent til en rettferdig og passende straff, en som helt tydelig kunne måles: ”…da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brennemerke for brennemerke, sår for sår, skramme for skramme” (2 Mos 21:23-25). Hvis Kristus forstod Gehenna å være evigvarende ville Han ikke assosiert den med den Mosaiske rettspraksis. Hva er det ved evigvarende som er målbart? Og videre bekreftet Han dette helt spesifikt ved å si at det samme målet som vi måler opp med skal bli brukt på oss! (Matt 7:2). Dette antyder at Gehenna ikke er evig. For eksempel volder ingen nedsettende bemerkning (raka eller ”dåre”) evigvarende smerte, og kan derfor ikke gjøre seg fortjent til evigvarende straff tilbake.



[Vær snill og les Matt 5:23-26]
”Fengsel” her er en metafor for Gehenna. (Dette harmonerer med ”forvaring” i 1 Pet 3:19, og Faderens dom i Matt 18:34-35). Det er direkte koblet til Gehenna i det foregående verset (Matt 5:22) ved ordet ”derfor,” og etterfølges øyeblikkelig av en annen Gehenna-dom allerede i neste avsnitt (Matt 5:27-32). Således er altså Matt 5:23-26 inneklemt mellom to Gehenna-dommer. Det som virkelig avgjør en hver tvil er at Herren identifiserer Gehenna-dommen som en høyst alvorlig dom som vi alle må frykte. Han sier: ”Sannelig sier jeg deg.” Det er alvorlig. Hvilken annen dom kunne Han muligens henvise til i denne sammenhengen enn Gehenna-dommen?

”Sannelig sier jeg deg: Du skal slett ikke komme ut derfra [Gehenna] før du har betalt til siste øre.” v. 26. Ordet ”før” bekrefter uten tvil at Gehenna er av begrenset varighet. Når straffen er avkrevd, følger løslatelse, men ikke før. Merk deg at Han rettet disse ordene til et blandet publikum av troende og ikke-troende (Matt 5:1; 7:28; 8:1). (Se også Matt 18: 34-35).

[Vær snill og les Matt 5:27-30]
Her beskriver Han konsekvensene av å synde med sine lyster. Vi kan alle se for oss dette skuet – ikke særlig hyggelig. Likevel er dette konsepter vi kan identifisere oss med i denne fysiske verden, men når det gjelder Gehenna derimot, så vet vi lite. Vi må ubetinget stole på Kristus. Så hva er det Han sier? Det er ”bedre” å miste et øye eller en hånd enn å oppleve Gehenna. ”Dett var dett.” Det er alt Han valgte å si. Hvis Gehenna var uendelig (et konsept som i seg selv er fryktelig hinsides all beskrivelse), hvordan kunne Han beskrive det som kun ”mindre bra”? Er dette alt Han kunne si for å beskrive kontrasten mellom forbigående og uendelig smerte? En slik frase kan kun beskrive en annen endelig straff, om enn av en mer streng natur.

For den komplette redegjørelsen for Kristi bruk av Gehenna, inklusive ”deres mark ikke dør,” ”ilden ikke slokkes,” ”smelterens ild” og ”ildsjøen,” se appendiks IV.

Hva nå enn ildsjøen innebærer, så kan vi være sikre på at den består av en dom som svarer til vår Fars karakter. Tildeles ikke Hans rensende ild i nærvær av Lammet som ble slaktet for oss (Åp 14:10). Han vil på ingen måte hvile dag eller natt mens Han ser på vår lidelse med Sitt uforanderlige hjerte fylt av medlidenhet (Matt 9:36; Heb13:8).

Ytterligere avsnitt bruker ikke ordet Gehenna, men ser ut til å henvise til den samme dommen (Matt 3:10; Matt 3:12; Matt 7:19; Matt 13:40-42; Matt 13:49-53; Matt 25:41; Luk 3:9; Luk 3:17; Luk 17:29; Joh 15:6; Jud 1:7). Det sterkeste språket blant disse er ”tenners gnissel.” I Christ Triumphant* observerer Thomas Allin, D.D., historiker, forfatter og prest i den Engelske Episkopale Kirken i Nord London (sen 19. og tidlig 20. århundre) følgende:

Hele Bibelen er orientalsk. Hver eneste linje puster Østens ånd med sine hyperboler og metaforer, og det som for oss ser ut som fullstendige overdrivelser. Hvis slikt språk tas bokstavelig vil hele dets mening bli borte. Når de hellige skriverne ønsker å beskrive den rødlige skumringen fra en måneformørkelse, så sier de at månen ”ble til blod.” Han som perverterer Skriften er ikke den mann som bryter ned dette hellige poesi til dets sanne mening. Nei, den mann perverterer Bibelen som forherder inn i dogmer de glødende metaforene av Østlig poesi – en adferd som LANGE kaller ”en moralsk skandale.” Slik også med vår Herres ord. Skal jeg hate min far og min mor eller rive ut mitt høyre øye bokstavelig? Eller vurder et spørsmål fra Farrar. Egypt sies å ha vært en jernovn for jødene (5 Mos 4:20; Jer 11:4), og likevel sa de, ”for vi hadde det godt i Egypt,” og sukket over dets fornøyelser (4 Mos 11:18). Derfor fastholder jeg at ingen doktrine om endeløs lidelse kan baseres på Østlig billedbruk, på metaforer så ofte oversatt feil, og alltid mistolket.16


På samme måte skrev Barclay; ”Det var den østlige skikk å bruke språk på den mest livlige måte. Østlig språk er alltid så livlig som menneskets sinn kan gjøre det.”17 Selv om mennesker kommer til å gråte og gnisse tenner, så kommer de ikke til å gjøre det for evig. ”Om kvelden kommer gråt som gjest, men om morgenen er det jubelrop” (Sal 30:5). ”[Jeg] skal hvile med håp. For du skal ikke forlate min sjel i Sheol.” (Sal 16:9-10).


* ”Kristus Triumferende”



Apollumi (Gresk for ”ødeleggelse”)

De fleste kristne tenker at død og ødeleggelse, om det gjelder ikke-troende eller utro troende [tjenere], henviser til et evig helvete med lidelse eller en tilstand av utslettelse. Således forstås de å være en permanent tilstand. Jeg tror at hvis vi nøye sammenligner Skriften med Skriften, setning med setning, så vil vi se at dette kommer til kort i forhold til hva Gud virkelig dreier seg om. Selv i død og ødeleggelse vil Han ikke bli overvunnet. Hans løfter om å gjenopprette alt (Apg 3:21; 2 Kor 5:19; Ef 1:10; Kol 1:19-21) vil bli oppfylt til deres bestemte tider (Ep 1:9-11; 1 Tim 2:6). I sin An Expository Dictionary of Biblical Words vedrørende apollumi uttalte W. E. Vine, ”Tanken er ikke utryddelse, men ruinering og tap, ikke tap av det å ’være,’ men tap av ’velvære.’18 […loss, not of being, but of well being.]

Andrew Jukes, uteksaminert fra Harrow og Trinity College, Cambridge og pastor ved St. Johns Church ,var en godt respektert kristen forfatter i det 19. århundres England. Også forfatter av The Law of the Offerings, Four Views of Christ, Types in Genesis, The Names of God og The Restitution of all Things, han skrev:

Død for mennesket er i enkelthet en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i…Vi må… ved Kristus død bort fra denne ’mørkets ånd-verdenen,’ og vende tilbake for å leve i Guds ’lys-verden’… [Det] er en opphøring fra en type liv som har blitt levd i av mennesket, men som aldri er absolutt ikke-eksisterende; heller virkemiddelet for å bringe en fallen skapning inn i et nytt liv, et kaos alltid være seg den nødvendige tilstanden for en ny skapning.19

Her er noen få avsnitt som du kan tenke over:

For på den dagen du [Adam] eter av det, skal du sannelig dø (1 Mos 2:17)

Dere [Israel] skal sannelig gå fortapt [apollumi – Septuaginta20] ( 5 Mos 30:18)

Jeg [vil] rykke det folk opp og tilintetgjøre det…[apolia – antatt avledning av apollumi – Strong21] (Jer 12:17, 1930)

Jeg slår i hjel og Jeg gjør levende, Jeg sårer og Jeg leger… (5 Mos 32:39).

Han gjør ende [apollumi – Septuaginta22] på både den ulastelige og ugudelige. (Job 9:22).

Den rettferdige går til grunne [apollumi – Septuaginta23], og ingen legger seg det på hjertet.

Skinnsekkene blir ødelagt [apollumi] (Mark 2:22)

For Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes, for de alle lever for Ham (Luk 20:38)

Men hvis det dør [hvetekornet], bærer det mye frukt (Joh 12:24).

For den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom 6:7; Rom 7:9; Rom 8:6; 2 Kor 4:11; Ef 2:1; 1 Tim 5:6).

Verken død eller liv…skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8:38-39).

Det du sår blir ikke gjort levende uten at det dør (1 Kor 15:36).

Døden er oppslukt til seier (1 Kor 15:55)

Vær så snill å ta et øyeblikk til å reflektere over det vi nettopp har lest.
Adam dør samme dagen som han synder, men lever likevel i 900 år til. Israel og Jerusalem går fortapt. Han gjør ende på den ulastelige. Den rettferdige går til grunne. Skinnsekkene blir ødelagt. De døde er levende for Gud. Døden produserer korn som frir oss fra synd. Død kan ikke skille [oss] fra Guds kjærlighet. Det som såes kan ikke gjøres levende uten at det dør.

Fullstendig og permanent utslettelse kan ikke være den sanne meningen om død og ødeleggelse i noen av disse sammenhengene. Ødeleggelse er forutsetningen for påfølgende forandring. Er ikke dette nettopp det korset dreier seg om i den troendes liv? Han slår i hjel og gir liv. Han ødelegger og leger.



Korset

Andrew Jukes skrev:

Betydningen av Kristi kors er ikke forstått, men heller pervertert og derfor døden noe man viker tilbake for. Den blir ikke tatt i mot som Guds oppnevnte metode for å utfri oss fra ham som har dødens makt…Kristne misforstår ødeleggelse og dom som er den eneste måten for falne skapninger å bli utfridd fra deres trelldom, og brakt tilbake til Guds liv i Hans kongedømme. Dette er et poeng av den høyeste viktighet. Det ligger ved selveste roten av Kristi kors og Hans lemmer. Det er nøkkelen til alle Hans dommer, Han som ”slår i hjel og gjør levende,” Han som ”fører ned i graven og fører opp igjen” (1 Sam 2:6; 5 Mos 32:39). Livets vei er og må være gjennom død…og kan ikke være på noen annen måte.24


Som etterfølgere av Jesus Kristus har vi blitt kalt til å bære vårt kors, til å dø. (Mark 8:34; Joh 12:24-25). Hvis ikke vi gjør dette kommer vi ikke til å ha Hans liv i oss (Joh 15:4-5). Vi er ment å ta del i den guddommelige natur (2 Pet 1:3-12). Hva betyr egentlig dette bortsett fra at vi er ment å dø?

Vår frelse er ikke brakt til fullkommenhet [perfeksjon] før vi er døde fra synden og blitt levende for Gud og rettferdigheten (Rom 6). Døden er ikke valgfri. Bare ved å dø bort fra vår egen vilje kan vi virkelig leve og bære frukt for Gud (Joh 12:24-25). Skriften hentyder ofte til denne hensikten i frelsen (Rom 6:3; Rom 8:13; Rom 12:1,2; 2 Kor 4:11,16; 2 Kor 5:15; Gal 2:20; Fil 3:10; 2 Tit 2:11; Heb 5:7-9; 1 Pet 2:21,24; 1 Joh 3:16).


Skriften Tolker Seg Selv


Ofte i Skriften presenteres to utsagn side ved side som sammen kaster mer lys på et gitt tema. Tenk over 1 Kor 1:19; Rom 2:12; Rom 14:15, 20-21). ”Jeg vil ødelegge [apollumi] de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet [”sette til side” – NAS] (1 Kor 1:19).

Her er apollumi brukt i samme betydning som å ”sette til side.” ”For så mange som syndet uten lov, skal også gå fortapt [apollumi] uten lov, og så mange som syndet i loven, skal også bli dømt ved loven” (Rom 2:12). Skriften er klar på at alle blir dømt inklusive ikke-troende som har syndet uten loven (Åp 20:12-13). Således kan ikke ”gå fortapt” her bety fullstendig utslettelse, fordi dom må komme etterpå. Tenk også over Rom 14:15: ”Men om din bror blir påført sorg på grunn av maten din, ferdes du ikke lenger i kjærlighet. Du skal ikke med maten din føre til fortapelse [apollumi] den som Kristus døde for” (Rom 14:15). Tror du at apollumi her betyr at vi kan nulle ut en annens evige forløsning betalt av Kristus ved vår diett? Eller tenk over 1 Kor 8:11 hvor Paulus spør ”og skal din kunnskap føre til at den svake bror går fortapt [apollumi], han som Kristus døde for?” Kan vi virkelig utslette andre som Kristus døde for ved vår kunnskap?

Legg merke til hvordan Paulus definerer apollumi ved hans kommentarer vedrørende hans bruk av det ordet i Rom 14:15. ”Riv ikke ned Guds verk på grunn av mat” (Rom 14:20 NAS). ”Det er godt å la være å spise kjøtt eller la være å drikke vin eller la være å gjøre noe annet som får din bror til å snuble eller ta anstøt eller å bli svak” (Rom 14:21). Han sammenligner apollumi (v.15) med ”rive ned,” ”snuble,” ”ta anstøt” og ”bli svak” (v.20-21).

I lys av det vi har diskutert over kan vi da si at hva som enn menes med død og ødeleggelse, så kan det ikke være uendelig pine eller fullstendig utslettelse. Kan det være at Jukes har rett når han sier at død for mennesket i enkelthet er en ende på, eller separasjon fra, en gitt form for liv som han har levd i? Hva var det vår Herre mente da Han sa at for å redde vårt liv må vi miste apollumi det? Er ikke dette å slutte å leve et
selvsentrert liv og heller leve for Gud – å slutte å være styrt av synd, men heller være styrt av rettskaffenhet?

Visste du at de Kristus faktisk kom for å frelse er de som er ”ødelagt”? ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt [apollumi]” (Luk 19:10). Apollumi er faktisk den tilstanden som kvalifiserer oss for frelse. Er de som er apollumi de som er utslettet eller de som ennå ikke er funnet? Når er det apollumi plutselig blir så permanent at det overgår Guds kraft og vilje til å frelse? Hva er det som rettferdiggjør at vi legger begrensninger på Ham som er i stand til å gjøre steiner om til tilbedere (Luk 3:9)?
Avslutningsvis kan vi altså da si at selv om Gud skulle fullstendig utslette noen, har Han ikke kraft til å gjenopprette (5 Mos 32:39; 1 Sam 2:6; Matt 3:9)? Hva gir Gud større herlighet: utslettelse eller gjenopprettelse? Fornekter vi at ”for Gud er alt mulig” (Matt 19:26)? Populær teologi påstår at Gud er i stand til å gjøre alt unntatt å gjenopprette de ødelagte som Kristus døde for. Virkelig?