KAPITTEL 2: GUDS NATUR - Side 52-55

Guds Farskap

”Adam, Guds sønn” (Luk 3:38). Jesu slektshistorie som gjengitt i Lukas går helt tilbake til Adam, Guds ”sønn.” Kan noen benekte at Adam var Guds sønn? Når har Gud noen gang nektet å vedkjenne seg Adam, Israel eller folkeslagene? Når har Han noen gang opphørt å være Far til all skapningen?

Hvis Gud virkelig er en ”Far” slik vi forstår farskap, så bekrefter det videre at Han kun disiplinerer Sine barn til deres eget beste, slik som kjærlige jordiske foreldre gjør. Å bli skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26) er en bekreftelse av at vi er Hans barn. På største mulige vis er Han, som ”Skaper,” også ”Far.” Allin skrev:

Vi blir fortalt at Gud ikke er alle menneskers Far; Han er kun deres Skaper! For en total feiloppfatning disse ordene antyder. Hva mener vi med farskap og de forpliktelsene det medfører? Ideen hviler rent essensielt på kommunikasjonen av liv fra forelderen til barnet. Farskap for oss er i det store og det hele blind og instinktiv; men skapelse er Kjærlighet som handler fritt, guddommelig; vel vitende om alle konsekvenser, og som påtar seg alle ansvar som følger med det å skulle skape en fornuftig udødelig ånd. Det synes derfor rart å skulle søke å slippe unna konsekvensene av den mindre viktige forpliktelsen ved å innrømme en som er enda større; å søke, i et ord, å unnvike resultatene av et guddommelig universelt farskap ved å heller føre en sak om at Gud kun er Skaperen.2

I Adam er vi alle barn av Gud. Hvis vår synd og vårt opprør har forårsaket av vår Far ikke vil vite av oss, hvordan kunne Han ha sagt: ”Vend om, dere frafallne barn, og jeg skal lege deres frafall.” (Jer 3:22)? Eller hva var det Jesus fortalte oss i lignelsen om den fortapte sønn i Luk 15:11-32? Representerer ikke den fortapte sønnen alle Faderens egensindige barn? Selv om han falt i synd i all dens fornedrelse, sluttet han aldri å være hans sønn. Og hvis Paulus kunne si at det å ikke sørge for sine egne er å være verre enn en vantro (1 Tim 5:8), hva sier det om Gud? ”Se, alle sjeler tilhører Meg” (Esek 18:4). Alle som Gud har skapt er Hans egne. Det er ufattelig at Gud skulle være verre enn en vantro. Allin uttalte:

Essensen i kristendom går fortapt i den faktiske fornektelsen av noe som helst virkelig Farskap for vår rase fra Guds side. Følg med meg videre i denne tanken for den er av grunnleggende viktighet. Vi mister av syne verdien av den individuelle sjel, når vi forholder oss til de uttallige millionene som har bebodd denne jorda og gått hen. Hva er vel én blant så mange? [Men] hver sjel ER av uendelig verdi, som om den stod alene for øynene på Gud som er dens Far. Og mer enn dette har vi alle sammen så lett for å glemme hvem sitt tap det er hvis noen som helst sjel går fortapt. Det er Guds tap: det er Faderen som mister Sitt barn. De bortkomne sauene i lignelsen er den Gode Hyrdens tap: den manglende mynten er Eierens tap. I dette faktum ligger løftet om at Han vil søke, og fortsette å søke til Han finner.3


”Vår” Far er også ”en” far for alle mennesker. Gud har aldri sluttet å være Far til sin Skapning. Hans kjærlighet og hensikt til og for oss varer for evig. Mennesker har imidlertid forlatt sin Fars hus for å tjene en annen. Denne løsrivelsen kom fra den menneskelige side, ikke den guddommelige. Så på en måte, og kun på en måte, har mennesker fornektet sin Far for å bli barn av en annen, ved å gjøre gjerningene til denne verdens fyrste (Joh 8:41). Men det er på grunn av dette at Jesus kom. Han kom for å gjenopprette dette avbrutte forholdet (Rom 5:10), og for å gjøre djevelens gjerninger til intet (1 Joh 3:8). Faderen har aldri fornektet Sine barn. Korset er et bevis på det. Legg nøye merke til disse Skriftene:

Gud skapte mennesket i Sitt bilde… (1 Mos 1:27; 9:6).

Jeg sa…og dere er alle Den Høyestes sønner (Sal 82:6).

Du er vår Far…Den som former oss…Vi er alle sammen et verk av Din hånd (Jes 64:7).

Har vi ikke alle én Far? Er det ikke Den ene Gud som har skapt oss (Mal 2:10)?

Da Han så folkemengden…be slik: Fader vår… (Matt 5:1; 6:9).

Jesus talte til folkeskarene og til disiplene Sine…For Én er deres Far (Matt 23:1,9).

Atenske menn…For vi er også Hans barn. Siden vi altså er Guds barn… (Apg 17:22, 28-29 NAS).

Bøyer jeg mine knær for…Far…fra Ham som et hvert farsforhold [far-barn-forhold] i himlene og på jorden har fått sitt navn… (Ef 3:14-15).

Underordne oss åndenes Far og få leve (Heb 12:9)?


Uttrykkene som brukes om Farskap i disse avsnittene omfatter ikke-troende: ”dere er alle,” ”vi er alle sammen,” ”vi alle,” ”folkemengden,” ”folkeskarene,” ”Atenske menn,” ”hvert farsforhold…på jorden” og ”åndenes.”

”Min sønn, gi meg ditt hjerte…ha…lyst i mine veier” (Sal 23:26). Det ser ut for meg at hvis dette avsnittet også henviser til Herren, og ikke bare Salomo, så ser Gud på oss som sønner og døtre selv før vi gir Ham våre hjerter.

”Hvis altså dere som er onde…gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal da ikke deres Far…” (Matt 7:11). Legg merke til at dette avsnittet står i sammenheng med ”folkemengden” som inkluderer ikke-troende (Matt 5:1-8:1). Om disse som Han omtalte som ”onde,” så kaller Han Gud ”deres Far.” Kommer Gud til å gjøre mindre for sine barn enn vi som er ”onde”? Fornekter vi våre barn på grunn av opprør? Gjør vi ikke med tålmodighet og standhaftighet alt vi kan for å hjelpe dem å modnes og endre sine veier? Er vi bedre foreldre enn Gud?

Guds farskap over hele skapningen er ubestridelig bevis på at Hans kjærlighet strekker seg ut til hele menneskeheten. På tross av hva noen teologer og reformatorer feilaktig har hevdet, å anerkjenne at Gud er Den ”trofaste” Skaper som også Selv gjør det som er ”rett.” (1 Pet 4:19), for så å fornekte Hans upartiske kjærlighet til alle mennesker ved å hevde at Han ser på noen som kun ”skapninger” i motsetning til ”barn,” er latterlig og absurd. Det motsier alt som kristendom og Bibelen står for.
*Se nettsiden min ”Book Updates” side 52 vedrørende vår adopsjon.



Gud Elsker Alle Mennesker

Guds kjærlighet er åpenbar i de Skriftlige referansene til Gud som ”alles Far,” så vel som i utallige andre avsnitt også. Faktisk så er bevisene for Guds kjærlighet til alle så rikelig i Skriften at det er hinsides min fatteevne at et helt system av kristen teologi har kunnet bygges rundt dens fornektelse. Tenk bare over disse få avsnittene:

Han er god mot alle, og Hans rike barmhjertighet hviler over alle Hans gjerninger (”verk”). [”over alt Han har skapt” – 1988] (Sal 145:9).

Vend dere om til Meg og bli frelst, alle dere jordens ender (Jes 45:22)!

For så har Gud elsket verden (Joh 3:16).

Jeg kom…for å frelse verden (Joh 12:47).

Han selv gir alle liv…Han har gjort hvert folkeslag av ett blod (Apg 17:25-27).

Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot meg finne av dem som ikke søkte meg. Jeg sa: ”Her er Jeg, her er Jeg,” til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn (Jes 65:1).

Hans vilje er at alle skal finne Ham, selv de som ikke søker Ham ennå. Det kommer en tid da de vil komme til å søke Ham, for Gud kan orkestrere hvilke omstendigheter som helst som trengs for å forandre deres hjerter, for kjærligheten faller aldri bort (1 Kor 13:8).

Hans rikdom på godhet, overbærenhet og langmodighet…Guds godhet leder deg til omvendelse (Rom 2:4).

Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8). ”Oss” her inkluderer alle mennesker. (Se Joh 1:29; Joh 6:51).

For i Kristus forlikte Gud verden til Seg Selv (2 Kor 5:19 NKJV).

Gud, vår Frelser, Han som vil at alle mennesker skal blir frelst (1 Tim 2:4).

For Guds frelsende nåde til alle mennesker er blitt åpenbart… (Tit 2:11).

I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt Sin Sønn til soning for våre synder (1 Joh 4:10).

Han er Selv soningen for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens (1 Joh 2:2).

Herren er…tålmodig…siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt (2 Pet 3:9).

[Regn] vår Herres langmodighet som frelse [”er” frelse – NKJV] (2 Pet 3:15).

Vår Herres langmodighet ”er” frelse. For en tanke! Når tar vår himmelske Fars langmodighet overfor Sine barn noen gang slutt? Tar den slutt tidligere enn din langmodighet overfor dine barn? Guds kjærlighet uttrykt i Hans langmodighet kommer til å lykkes i å gjøre det Hans rå makt aldri kunne gjøre – vinne Hans fienders hjerter (Sal 66:3-4) og gjøre dem til Hans venner (Jer 31:34; Joh 15:15; Rom 5:10).