KAPITTEL 4 : DET SALIGE HÅP (DEL EN) - Side 84-90

Frelse

Hva menes med ”frelse”? Hva er det det å tro på Jesus frelser oss fra? I ”Repentance and Salvation*,” Robert Wilkin, overordnet direktør i Grace Evangelical Society* uttalte:

Det ville være vanskelig å finne et konsept som er rikere og mer variert i sin betydning enn det bibelske konseptet om frelse. Frelsens bredde er så overveldende og dens tilsiktede mål så praktfull at i mange sammenhenger trosser ordene som brukes en presis definisjon.1

Joseph Dillow, Th.D. Dallas Theological Seminary** og forfatter av ”The Reign of the Servant Kings**,” forklarte:

Frelse er et bredt uttrykk. I alminnelighet betyr det ”å gjøre hel,” ”helliggjøre,” ”å seirende holde ut” eller ”å bli reddet fra en generell bekymring eller vanskelighet.” Den vanlige automatreaksjonen på uttrykket, som antar at ”frelse” alltid har evig utfrielse i sikte, har uten tvil satt på spill manges evne til å objektivt skjelne hva det var forfatterne av det Nye Testamentet hadde som hensikt å undervise.2

I ”A Generous Orthodoxy***,” Brian McLaren, grunnleggende pastor av Cedar Ridge Community Church*** i Baltimore og forfatter av ”Finding Faith***” og andre titler, skrev:

I Bibelen betyr ”frelse” å ”redde” eller ”å helbrede.” Det betyr ettertrykkelig ikke automatisk ”frelse fra helvete” eller ”gi evig liv etter døden.” …Dets mening varierer fra avsnitt til avsnitt, men generelt, i en hvilken som helst sammenheng betyr ”frelse” å ”komme seg ut av trøbbel.”3

* Omvendelse og Frelse – Nåde Evangeliske Samfunn
**Dallas Teologiske Fakultet – Regjerings(tiden) til de Tjenende Konger
***En Sjenerøs Ortodoksitet – Cedar Ridge Samfunnskirke – Finne Tro


For å bedre forstå frelsen er vi nødt til å få et bredt overblikk over hva det var Kristus kom for å gjøre for oss. Han kom for å:

Gi hvile (Matt 11:28).

Helbrede dem med sønderknuste hjerter, sette fanger og undertrykte fri og gi blinde synet igjen (Luk 4:18).

Trøste alle som sørger, gi hodepynt i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg og lovprisnings drakt i stedet for avmakts ånd (Jes 61:2,3).

Frelse fra synd og vende bort fra misgjerning (Mik 7:19; Matt 1:21; Apg 3:26; Rom 11:26).
Frelse fra Guds lidenskapelige misnøye (vrede) og rettferdige gjengjeldelse for syndig adferd (Rom 5:9). (Se ”Guds Vrede” side 71).

Sette fri fra synd (Rom 6:22).

Fri ut fra denne nåværende onde tidsalder (Gal 1:4).

Bringe håp og Gud til den håpløse og gudløse (Ef 2:12).

Kjøpe fri fra all urettferdighet og rense oss (Tit 2:11-15).

Befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv
(Heb 2:14-15).

Frikjøpe fra tomme liv (1 Pet 1:18-19).

Da Han så folkeskarene utmattet og spredd omkring befalte Han oss å be for arbeidere (Matt 9:36-38).

Hvis frelse er utfrielse fra evig bedrøvelse, hvorfor legge slik vekt på temporale utfrielser? Disse avsnittene taler om utfrielse fra tunge byrder, blindhet, sønderknuste hjerter, sorg, avmakts ånd, håpløshet, urenhet, frykt for døden, tomme liv, utmattelse, urettferdighet (synd) og dets konsekvenser, denne onde tidsalder. Hvordan kan Skriften legge vekt på disse til sammenligning ubetydelige temporale smerter i lys av uendelig smerte? For livet på jorden er kun som røyk, synlig en liten stund (Jak 4:14), og så blir vi slynget inn i evig bedrøvelse. Hvordan kunne Jakob si at en usmittet tjeneste [”pure religion” – NKJV] var å se til foreldreløse og enker (Jak 1:27)? Tenk så mye bortkastet tid når vi heller kunne revet massene ut fra helvetes klør! Hvorfor legger ikke Skriften vekten der den burde være? Hvorfor denne ”røykleggingen”? Det eneste svaret som for meg gir noen som helst mening er at et feilaktig paradigme har tilsløret Skriftens sannhet.


Frelsens Hensikt

Når vi nå har en idé om hva det er vi er frelst ”ifra,” må vi også tenke over hva det er vi er frelst ”til.” C.S. Lewis, 20. århundres britisk lærer og særdeles produktiv forfatter forstod hensikten med frelse. Han skrev; ”En hver kristen er ment å bli en liten Kristus. Hele hensikten ved å bli en kristen er simpelt hen ikke noe annet.”4 Skriften gjør det kjent for oss at frelsen er en prosess like mye som det er en begivenhet. Den går forbi opplevelsen av gjenfødelse. Tenk over disse:

Formaner hvert menneske…for at vi kan framstille hvert menneske fullkomment i Kristus Jesus (Kol 1:28). Formaner om hva da?

At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For som Han er, slik er vi i denne verden (1 Joh 4:17). Kristne som står for dom?

Arbeid på frelse (Fil 2:12-13). Frelse ved arbeid, gjerninger?

Skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv (Rom 5:10). Skal bli frelst? Jeg trodde jeg var frelst allerede!

Gi nøye akt…for når du ”gjør” det skal du frelse […] deg selv (1 Tim 4:16). Frelst ved å gjøre? Frelse deg selv?

Hvordan forlikes slike uttrykk med Paulus undervisning om frelse av nåde? De henviser til frelsens ”gjort ferdig” dimensjon (Kol 1:28) – endemålet for vår frelse. Frelse avhenger alltid fullt og helt av Kristi gjerning på korset, men vi må forstå at Gud har en videre kjøreplan for vår frelse. Han skal steder med den! Vi er forutbestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde (Rom 8:29); ”…skal vi bli lik Ham…” (1 Joh 3:2); ”til vi alle kommer inn i enheten av troen…til det perfekte menneske, til det mål av mektig skikkelse av fylden av Kristus” (Ef 4:13; Gal 4:19 KJV). Forlikelse (Rom 5:10) er ikke frelse i så måte, men henviser til det Gud allerede har gjort i Kristus. Det er et middel på veien mot målet – vår perfeksjon [fullkommenhet] (Kol 1:28). Når vi først er forlikt, er Guds hensikt med oss at vi skal bli forvandlet til bildet av Kristus. Dette er grunnen til at det sies om troende at de er ”særlig” frelst (1 Tim 4:10) siden de nå underkaster seg Gud som ”arbeider” frelse i dem (Ef 2:10; Fil 2:13). Frelsen går videre og forbi utfrielsen fra midlertidige ting og Guds lidenskapelige misnøye i dom, til faktisk utfrielse fra vår syndefulle natur.


Vår perfeksjon er målet (Se Rom 6:3-4; Rom 6:11-12; Rom 8:29; Gal 4:19; Fil 2:12-13; Kol 1:27-28; 2 Tim 2:11-13; Tit 2:14; Tit 3:8;Jak 1:27; 1 Joh 3:3; 1 Joh 4:17).

Dette målet, det å bli lik Kristus, når vi bare gjennom at korset virker i våre liv. ”Må det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved Ham er verden blitt korsfestet for [til] meg og jeg for [til] verden” (Gal 6:14). Det er kun gjennom å dø bort fra oss selv, lidelser og prøvelser at vi kan utvikle oss åndelig (Matt 16:24; Joh 12:24; Rom 5:3-5; Rom 6:6; 2 Kor 12:9-10; Gal 2:20; Jak 1:2-4;1 Pet 1:6-7; 1 Pet 2:21). Selv om lidelser og prøvelser (vårt kors) ikke er forløsende (kun Jesu blod er det), er de likevel essensielle i vår trening. Enten tar vi villig opp vårt kors, eller så kommer Gud til å legge det på oss i Sin tid. For korsets vei er den eneste veien til vår ”fulle” frelse – ”til manns modenhet” [”til det perfekte menneske – KJV] (Ef 4:13).

Det finnes ingen snarveier. Selv Kristus lærte lydighet ved det Han led (Heb 5:8). ”En disippel står ikke over sin lærer, men hver den som er fullt utlært, blir som sin lærer (Luk 6:40).

Vi må alle bli fullt utlært. Troende har muligheten til å korsfeste seg selv daglig nå, mens ikke-troende vil få muligheten i de kommende tidsaldre i det Gud legger korset på dem i dom.

Hvorfor da en tro? Hva er hensikten? Hva betyr det å tro på Jesu ”navn” til frelse (Apg 4:12; Fil 2:9-11)? Tro [som i ”en tro,” – tillit, ikke verbet ”å tro”] er å stole på, ha tillit til Guds ”Person” – Hans veier, Hans natur og Hans karakter i det man er fullstendig overbevist om at det Han lover, er Han også i stand til å gjøre (Rom 4:21). Det er ikke en religiøs formel, men barnlig tillit til den sanne Gud (Mark 10:15). Tro [tillit] åpner kanalene til Guds velsignelser inn i våre liv. Ettersom vi ”stoler” på Ham begynner vi også å kjenne Hans fred og gi etter for Hans Ånd som virker i oss.

Mange tror at siden de har [en] tro, så er de et slag over alle andre. Slik er det ikke. Troen er Guds gave og virke i oss: ”…Jesus, troens opphavsmann og fullender” (Heb 12:2). Det følgende, tror jeg, bekrefter dette. Matt 11:27; Matt 16:16-17; Joh 1:13; Joh 6:44; Joh 15:16; Apg 13:48; Rom 12:3; 1 Kor 4:7; Ef 2:8-9; Ef 3:16-17; Fil 1:6; Fil 1:29; Fil 2:13; Kol 1:12; 1 Tim 1:14.

Noen til og med forakter tanken på at ikke-troende kan sette sin lit til Kristus hinsides dette livet. Så trist. ”Så klart de kommer til å tro da,” sier de, ”da vil det jo være opplagt. Det krever jo ingenting!” Krever? Siden når er troen noe som erverves av at man lever opp til noe som kreves? ”Hvor er så rosen? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. (Rom 3:27). Hvorfor må troen kun være gyldig i dette livet? Kan det å sette sin lit til Gud noen gang bli foreldet og ubrukelig? Og hva ”om” troen var begrenset til dette livet? Ville det paralysere en allmektig, all-elskende Gud fra å gjenopprette til liv hvem Han vil, når Han vil og hvor Han vil? Når sluttet Han å være GUD? For mer om tro, se nettsiden, ”Book Updates,” p. 87.

Mysterium Til Ettertanke

På en eller annen måte, i Guds uendelige visdom, integrerer Han både barmhjertighet (benådning) og dom (opptukting). Det er ikke simpelt hen ”enten/eller” slik som vår tradisjon antyder. For å gi noen eksempler på hva jeg mener, tenk over følgende skrifter:

Hos Deg, Herre, er det miskunnhet. For du gir enhver etter hans gjerninger.
(Sal 62:13; 101:1). Miskunnhet mens Han likevel gir igjen etter gjerninger?

Tilgivelsens Gud var du for dem, selv om Du hevnet deres gjerninger. (Sal 99:8). Gud tilgir, men tar likevel hevn?

Hennes misgjerning er godtgjort. …fra Herrens hånd har hun fått dobbelt for alle sine synder (Jes 40:2). Misgjerning godgjort, likevel få dobbelt for synd?

Som Guds utvalgte…Kristus tilga dere…men den som gjør urett, skal få tilbake for den urett han har gjort, og det blir ingen forskjellsbehandling (Kol 3:12, 13, 25). Tilgitt, likevel få tilbake?

Dømmer etter enhvers gjerning…ble frikjøpt…dyrebare Kristi blod (1 Pet 1:17-19). Dømt etter gjerning, likevel frikjøpt?

For vi [troende] skal alle fram for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen de ting som er gjort…etter det han har gjort, enten godt eller ondt ...Han gjorde Ham som ikke kjente noe synd til å være synd på våre vegne, slik at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham (2 Kor 5:10; 21 NAS). Få igjen for de ting som er gjort, likevel rettferdig i Kristus?

Hvordan forliker vi disse motstridende kunngjøringene? I tillegg til disse, har du lagt merke til det vidstrakte antallet advarsler i Skriften rettet mot troende – til dem som er frikjøpt og vasket i blodet? Farene som det advares mot er veldig reelle. (Se Appendiks II).

Svaret, tror jeg, ligger i det å simpelt hen akseptere at Gud integrerer både barmhjertighet og dom slik Han ser det nødvendig. Men finnes det et vers som sier det i klartekst? Ja! ”For dommen er uten barmhjertighet over den som ikke har vist barmhjertighet” (Jak 2:13). Hvis dom er uten barmhjertighet over den som er ubarmhjertig, må den være med barmhjertighet over den barmhjertige! Så her er det altså svart på hvitt.

Kan det, sammen med dette, kastes mer lys over disse tingene hvis tilgivelse, i likhet med frelse, har mer enn én dimensjon? Kunne det være en rettslig og rasjonell side til dette? Hele menneskeheten mottar benådning fra vår nedarvede synd i Adam gjennom Kristi forløsning som den siste Adam (Rom 5:11-21; 1 Kor 15:22; 1 Kor 15:45; 1 Joh 2:2). Dette er ”rettslig” benådning som ene og alene baserer seg på Kristi fortjeneste. Legg merke til det rettslige/finansielle begrepet som brukes i denne sammenhengen – ”frikjøpt” (1 Pet 1:18; se også Ef 1:7). Likevel hviler relasjonell tilgivelse på hver persons individuelle respons til Guds sannhet åpenbart i hvert hjerte. ”For hver den som mye er gitt (åpenbart), av ham skal mye kreves” (Luk 12:48). Gud er absolutt rettferdig og rimelig med hver person
(3 Mos 24:19). Det er ingen i hele universet som er mer rettferdig og rimelig enn Ham (5 Mos 32:4; Sal 19:9). ”Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet”
(1 Joh 1:9). Dette avsnittet henviser til relasjonell tilgivelse, i og med at det er knyttet til bekjennelse – en relasjonell handling. Legg merke til at 1 Joh 1:9 sier at Gud vil tilgi fordi Han er ”rettferdig.” [NKJV viser dette klarere: ”…er Han trofast og rettferdig til å tilgi våre synder…”]*. Hvorfor er dette en faktor her? Fordi Kristus rettslig sett betalte hele gjelden og innløste hele gjeldsbrevet som verden var skyldig på grunn av syndene (1 Joh 2:2)! Siden regningen er blitt betalt, må Gud tilgi, men det utelukker ikke at Han gjør det på Sine betingelser og for vår korreksjon (Ordsp 3:11-12). Husk på at Han tross alt er en kjærlig Far for alle.
Vi må erkjenne at Gud føyer sammen både barmhjertighet og dom. Denne erkjennelsen er helt avgjørende for forståelsen av det helhetlige bildet. Ved å integrere Sin barmhjertighet med Sine dommer, utretter Han det som er godt og rettskaffent i alle menneskers liv.

* Den norske oversettelsen her er nokså upresis. Jeg har kryssreferert med NKJV, YLT, CLNT og gresk-engelsk interlineær bibel. En mulig parafrase som gjør betydningen ennå klarere er muligens: 1) ”…er Han trofast og rettferdig som tilgir oss våre synder…”, 2) ”…det er trofast og rettferdig av Ham å tilgi våre synder…”