KAPITTEL 4 : DET SALIGE HÅP (DEL EN) - Side 79-84

KAPITTEL FIRE

DET SALIGE HÅP (Del En)

…mens vi venter på det salige håp…
(Tit 2:11-15)

Jeg vil i de neste to kapitlene forsøke å presentere en helhetlig forståelse av det store bildet – Guds ufeilbarlige plan for menneskeheten – slik jeg oppfatter den gjennom mitt gåtespeil av forståelse. Jeg har kalt dette ”store bildet” for det ”Salige Håp” for å gjøre lettere sammenligningen med den Augustinske tradisjonen om evigvarende straff.

Håp For Verden

La oss begynne ved avslutningen til vår Herres jordiske tjeneste: natten Han ble arrestert. Hele livet Hans hadde ledet opp til dette klimatiske øyeblikk. Han visste i detalj akkurat hva det var som var i ferd med å skje Ham (Joh 8:14). Ha i bakhodet hvilke omstendigheter som omringet Jesus da disse tingene var i ferd med å skje, og reflekter over ropet fra Hans hjerte:

...løftet blikket mot Himmelen og sa: ”Far, timen er kommet…Hellige Far, bevar dem i Ditt navn…at de alle må være ett…for at verden skal tro…så de skal være ett…for at de kan bli gjort fullkomment til ett, for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg…” (Joh 17:1, 11, 21-23).

Bare tenk på det! Vår Herre kunne vært fullstendig paralysert av frykt med kun Sin egen henrettelse i tankene. Tvert imot dvelte ikke Hans tanker på Ham Selv, men i stedet på hele menneskeheten. Hjertet Hans gikk ut til hele verden. Og hva er det verden trenger? Å være vitne til kristne som elsker hverandre – som vandrer i enhet. Verden har fortsatt til gode å se dette. Det er min overbevisning at det Salige Håp har potensialet til å rive ned selv de høyeste murer som har delt troende gjennom århundrene og gjenopprette gledens fylde i hjertene til Guds folk. ”Dere fryder dere med en usigelig glede full av herlighet” (1 Pet 1:8). Da kommer verden til å tro! Da kommer verden til å vite hvem det var som sendte Kristus og hvorfor!

Spedbarn

”Det skal bli lettere for Sodomas land på dommens dag enn for deg.” På den tid tok Jesus til orde og sa: ”Jeg takker Deg, Far, himmelens og jordens Herre, at Du har skjult dette for vise og kloke og åpenbart det for de små.” [gk: nepios = spedbarn] (Matt 11:24-25; se også 1 Kor 1:26-29)

Jeg er takknemlig for at oppdagelsen av Guds sannhet ikke er et eksklusivt domene forbeholdt den religiøse ”eliten.” I dette avsnittet har Gud skjult ”ting” som angår Hans dommer fra de vise og åpenbart dem for ”spedbarn.” Å, hvis vi bare alle kunne være spedbarn! Jeg tror mange ”spedbarn” i dag lengter etter den dagen når den mørke skyen som tilslører Guds dommer skal løftes vekk fra kirken. Å hvilken glede, fred og samhold som kommer til å innhylle Hans Legeme på den dagen! Da vil verden kjenne og vite at Jesus Kristus er Herre! (Joh 17:23). Dette er det Salige Håps herlighet som jeg verdsetter så høyt.

Fornuft

Gud forventer at vi tenker igjennom hva det er vi tror, og ikke bare simpelt hen aksepterer det mennesker lærer. Kristus befaler oss å dømme selv hva som er rett (Luk 12:57). Paulus formaner oss å prøve alt (1 Tess 5:21) og dømme selv det han sier (1 Kor 10:15). Helt fra selve begynnelsen av den bibelske åpenbaring utfordres vi til å tenke selv – ”Hele jordens Dommer, skulle ikke Han dømme rettferdig” (1 Mos 18:25)? Krever ikke et slikt spørsmål at man tenker? Vår Herre forventet alltid at Hans tilhørere tenkte over ting. ”Hva tror du Simon” (Matt 17:25)? ”Hva mener dere? Hvis en mann har hundre sauer…” (Matt 18:12). ”Men hva tror [mener] dere? En mann hadde to sønner…” (Matt 21:28). ”Hva mener dere om Kristus” (Matt 22:42)? ”Hvis altså dere som er onde, vet hvordan dere skal gi gode gaver til barna deres, hvor mye mer skal ikke da deres Far…” (Matt 7:11)? Husk også på Berøerne som søkte i Skriftene daglig for å finne ut om det ord som ble forkynt for dem virkelig var slik (Apg 17:11). De er omtalt som å ha vært av et edlere sinn, mer ”edligsinnet.” Vi er av Gud blitt skjenket store resonerende evner og forutsetninger til å tenke fornuftig, og Gud forventer at vi bruker dem. Han inviterer oss til og med til å resonere sammen med Ham! ”Kom…la oss resonere sammen, sier Herren” (Jes 1:18 – NKJV) [”reason together”]. Det er vår faktiske evne til å resonere som gjør oss i stand til å elske og bli lik Gud.

Vår helvetestradisjon går i mot all fornuft. Som et svar til dette vil noen sitere Jes 55:8: ”For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier.” Ved dette antyder de at menneskets resonerende evne og fornuft er feil – at det vi mener er grusomt og urettferdig i virkeligheten faktisk ikke er det. Hvis dette er riktig er vi faktisk ikke skapt i Hans bilde og har ingenting til felles med Gud. Det ville være umulig å resonere med Ham på noe som helst nivå. Men er dette virkelig det Jesaja mente? Hvis du sjekker sammenhengen vil du komme til å se at Hans tanker er annerledes enn våre i relasjon til barmhjertighet, ikke grusomhet. For en travesti det er at slikt et fantastisk avsnitt har blitt fordreid ut av sammenheng til å bli et vrengebilde som faktisk sier det motsatte om Gud. Dette er et prima eksempel på å sette Guds bud [UN: ord] ut av kraft ved deres egne forskrifter […av hensyn til deres egne overlevering] (Matt 15:6) – en tradisjon som fostrer en frykt for Gud basert på menneskebud de har lært (Jes 29:13).

Though man a thinking being is defined,
Few use the great prerogative of mind.
How few think justly of the thinking few!
How many never think, who think they do!
- Jane Taylor


Spørsmålenes Spørsmål

Hvordan kan en god Gud skape skapninger Han vet kommer til å bli pint for evig? Svar nummer en: Ifølge det utbredte synet er dette prisen Han måtte betale for å få et fåtall inn i Himmelen. Svar nummer to: Ifølge det Salige Håp er ikke dette et dilemma Han trenger å forholde Seg til i det hele tatt fordi Han forliker alle med Seg Selv i tidenes fylde. Hvilket av de to herliggjør vår Herre Jesu Kristi Far mest? Hvilket samsvarer med en allvitende, allmektig og allelskende Skaper?

Hvordan kan vi tro at Gud er god mens vi samtidig tror at uendelig straff er størsteparten av menneskehetens lodd? Det kan vi ikke uten at vi har en pervertert oppfattelse av hva ”god” er, eller at vi ikke tror Gud har makten til å forhindre det, eller at vi ikke har tenkt lenge og hardt nok på hva slags skrekk uendelig straff innebærer. Hvis vi derimot tror at Gud er ”god” i ordets normale betydning og at Hans straffer er endelige og rettferdige, så er det ingen motstridende spørsmål. Dette er teologien i det Nye Testamentet, den tidlige kirken og en rest av troende opp gjennom århundrene siden. Det er en teologi som ærer Gud, tilfredsstiller Guds moralske vitne i menneskers hjerter (se kapittel 8), tilfredsstiller fornuften, og ikke minst harmoniserer Skriftene. Dette er det Salige Håp.

Makt vs. Kjærlighet Eller Makt og Kjærlighet?

Jeg ser enkelt på det. Jesus sa vi måtte motta Guds Rike [kongedømme] som et lite barn (Mark 10:15). Hvis en pluss en er lik to, så kan det ikke bli tre. De følgende to poeng lagt sammen resulterer i en herlig sum, ikke en tragisk en.

A. Gud er allmektig og fullfører alltid Sin vilje (Kalvinistisk /Reformert teologi).

B. Gud elsker alle mennesker og viljer forlikelsen av alle (Arminianistisk teologi
og alle andres teologi).

Siden han viljer forlikelsen av alle og har all makt som trengs for å fullføre Sin vilje, er det da for mye å tro at Han kommer til å fullføre det? For hvis Han ikke gjør det, hvilken del av regnestykket er feil? ”A” eller ”B”? Kalvinistene sier ”B” er feil, mens Arminianistene sier ”A” er feil. Men hvis vi aksepterer ”A” slik Kalvinistene gjør, og ”B” slik Arminianistene gjør, da ville vi, som et barn, konkludere med at hvert eneste menneske til sist må bli forlikt. Dette er det Salige Håp.

MAKT + kjærlighet = Kalvinisme/Reformert

Makt + KJÆRLIGHET = Arminianisme/Flertallet

MAKT + KJÆRLIGHET = Salige Håp

Nøkkelen til mysteriet slik jeg ser det er at Kalvinistene har rett når det gjelder Guds makt, og Arminianistene har rett når det gjelder Guds kjærlighet. Tragedien er at begge henger fast ved Augustins teori om dom, noe som tvinger dem til å forkaste (eller bortforklare) den herlige siden ved hverandres teologi. Men hvis de begge i stedet omfavnet det Salige Håp ville de blitt én ,og verden ville snarlig visst at Jesus Kristus er Herre! (Joh 13:35; 17:21,23). Det ville ikke være noe å forkaste eller bortforklare. Den største teologiske kontrovers og oppdeling av Kristi kropp ville forsvinne. Kan det være at dette er nøkkelen til å sette fangene fri, harmonisere Skriftene som omhandler dom og barmhjertighet for alle og forene Kristi kropp?

Hvilket av disse tre perspektivene herliggjør Gud mest, harmoniserer Skriftene og har potensialet til å forandre verden? Hvilket er sannheten?


Paradigmeskifte

Hvis du opplever å stå overfor vanskelige og kanskje skremmende spørsmål ved din tro, så kanskje ditt underliggende paradigme (det store bildet) er feilaktig. Hvordan vi forstår Guds plan for mennesket har betydning for hvordan vi forstår alle ting. ”Men dersom ditt øye [paradigme] er ondt [sykt], vil hele legemet [forståelsen] ditt være fullt av mørke (Matt 6:23).

I 25 år holdt jeg fast på det Arminianistiske paradigme. Men så, mens jeg tjenestegjorde som misjonær i Senegal, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde fullstendig overbevisning om min egen frelse, og dette gjorde meg svært urolig. Jeg slet med dette i flere måneder og konkluderte til slutt med at frelse måtte være et verk av Gud. Således gjorde jeg et paradigmeskifte. Jeg begynte å forstå Guds makt på den måten våre Kalvinistiske og Reformerte brødre gjør. Jeg fortsatte gledestrålende i dette nye perspektivet i omkring to år inntil jeg ikke lenger fant noen glede i min personlige frelse. Hvordan kunne jeg det midt i en verden av fortapte mennesker? Det å leve i et muslimsk land gjorde store inntrykk på meg. Det forberedte veien for at jeg kunne vurdere et tredje paradigme – det ”Salige Håp.”

De fleste av oss er ikke klar over hvor mektig våre paradigmer virker inn på vår forståelse av Skriftene. De tvinger oss til å konkludere med at visse avsnitt ikke betyr det de sier. Uten at vi er klar over dette, og gjør en flittig innsatts for å sammenligne Skrifter med Skrifter, kan vi ikke se sannhet om enn den så stirrer oss i ansiktet. Det har vært en saktegående og vanskelig prosess for meg. Men så snart jeg tok steget ut av det ”evig helvete”-paradigme og begynte å se Skriftene uten det filteret, ble jeg satt fri til å motta Guds åpenbaring på en frisk og ny måte.

Jeg tror Gud vil ha oss til å omfavne et mer herlig paradigme. Det må gå foran, sette seg over og triumfere over lov og dom. Vi burde ikke være overrasket over at det dominerende synet har vært det harde og grusomme dogmet til Augustin, for det går hånd i hånd med den loviske,harde og grusomme siden ved vår falne natur. Menneskets tendens har alltid vært å skulle se den harde siden av Gud og Hans dommer, og våre tradisjoner er et speilbilde av dette. De forblinder oss fra å se Guds barmhjertighet og kjærlighet i dom. La oss omfavne det eneste paradigme som er verdig vår herlige Gud – Guds uutømmelige nåde, det Salige Håp.